– Kate?!! Will you marry me?

Jeg er ikke spesielt god på kongehus. Ikke mister jeg hemningene hvis jeg ser en kjendis, heller.

Men det er klart pumpa begynner å slå når det sitter kjentfolk på seteraden foran deg.

Som sagt er jeg ikke spesielt oppdatert på de kongelige rundt forbi på bygda. I Norge har jeg brukbar oversikt, men det er ikke langt jeg skal reise før jeg sliter med hvem som har seg med hvem, og hvilket nummer i rekken til tronen folk er.

I England, eller i Storbritannia da, for de er jo så opptatt av det her borte, vet du, det er GB, alt handler om, der er jeg brukbart i rute. Kate og William, jeg har fått med mag at de er gift. Begge har søsken. William har en lillebror, Kate har en søster, Pippa.

De kan vel ikke være kjærester, de? Blir galt det, vel. Men hadde blitt gode saker av det. Men uansett. Her borte har jeg full kontroll.

Men jeg ble litt surrete da jeg ankom håndballhallen i Olympiaparken tidligere i ettermiddag. Norge spiller mot Spania søndag kveld, og jeg ankom tre timer før kampstart.

Jeg dro sekken av ryggen i silkemyke og OL-inspirerte bevegelser. Styrte den målevisst ned på den tomme stolen på pressetribunen. Med en turners eleganse vred jeg ryggen tilbake, slik at jeg sto i perfekt utgangsposisjon til å begynne å lesse ut pc, strømkabel, brilleetui, snusboks, mobillader, blokk, kulepenn, vannflaske, colaflaske, iPad, iPhone, lommebok, lagoppstillinger, ja, som du skjønner, jeg ble stående og lesse ut alt slags rart en stund.

Storbritannias håndballkjæledegger spilte sin siste kamp mot Kroatia, og ble blåst ut av hallen.

Men. Så reiste plutselig alle seg. De så mot venstre. Jeg så også. Så ingen kjente. Men folk glante og tok bilder og var ville i blikket. Fotografene knipset så det røk fra linsene.

Så fikk jeg se det. Der borte, tretten meter bortenfor meg, på seteraden foran meg, sto hun. Smilte med sitt lange, glanvsvaskede hår. Smilet var så hvitt som korrekturlakk.

 

Prinsesse Kate. Dama til William. Sammen med en hel gjeng andre raringer, sto hun der og blomstret. Søt, for all del.

Jeg synes nok likevel at søstera Pippa har x-faktoren, men der hun passerte meg i trappa, Kate, kljente jeg det røkka i dansefoten.

– Kate?!! Will you marry me? Jeg skrek av full hals. I all min ærlighet og oppspilthet ropte jeg ut min kjærlighet til denne prinsessen. Smilte så det knaket i høyre smilehull. Regnet med å sjarmere henne rett tilbake til Norge.

Eller. Jeg gjorde jo ikke det. Ropte ut, altså. Men jeg tenkte det, der jeg sto, hva hadde skjedd hvis? Hadde neppe fått sett noe mer av OL, neppe fått sett noe mer av London, heller.

Men det hadde vært stor underholdning for de 7000 på tribunene i Copper Box.

Men inntil vi møtes igjen, Kate, ta vare på deg selv. Jeg har det forresten bra. Er jo på OL, som du sikkert skjønte da du sveipet forbi meg her jeg sto med blikket da du la i vei oppover trappa. Du glemte å ta med deg visittkortet jeg holdt ut da du passerte, men ikke ring, du, jeg ringer deg.