Observere og eventuelt reagere

Jeg har nevnt det før, i denne bloggen, at det er folk her. Mange. Overalt.

Flest er det av de som passer på. Og observerer oss som prøver å gjøre et slag arbeid.

De kalles funksjonærer. Jeg kunne vippet opp flere navn på dem, men la oss nøye oss med tyttebærpoliti.

Jeg gjentar: uten disse folkene stopper OL opp. Men det gjør det med disse folkene også.

På bildet her kan du se dem, de er som små maur. De kryper fram, sniker seg rundt, er alltid skeptisk. Ååååå så skeptiske vi er. Ååååååå så skeptisk.

Men det var tidligere i dag, tirsdag. Vi satt og skrev og jobbet så svetten silte og snusen skvatt. Så plutselig begynte det å gynge på pressetribunen.

Først trodde jeg hallen var i ferd med å rase sammen. Så fikk jeg dratt blikket vekk fra pcen og bort til venstre. Der rant det inn med funksjonærer. Det rett og slett rant inn.

Det var visst fotografering nede på håndballbanen. Og da fikk man virkelig sett hvor uendelig mange de er. Det bare rant inn med mennesker i samme bunad og med samme innstilling.

De vinket og veivet og dirigerte hverandre der nede på indre bane. Alle med en trang til å organisere. Totalt kaos.

Og det er altså så mange funksjonærer rundt forbi at jeg tror jaggu de har rekruttert flere under OL.

For å komme inn i Olympiaparken er dette hverdagen:

Inn på bussen: tre stykker myser mot akkrediteringen og sjekker at du er deg før du får lov til å gå ombrod.

Når bussen kjører inn i Olympiaparken: militære sjekker bussen for bomber og den slags, mens de sjekker akkrediteringen til alle.

Av bussen: tre stykker ønsker velkommen og sjekker akkrediteringen.

Så går man i 3 minutter før man når sikkerhetskontrollen. Jeg kødder ikke hbvis jeg sier at det langs ruta der er plassert ut fem-seks funksjonærer som alle sjekker og av og til stopper deg fordi de ikke rekker å lese hva som står på akkrediteringen din.

Inn i sikkerhetskontrollen: akkrediteringen scannes og militære, 15 mann på en sikkerhetskontroll, sjekker at du er deg. I tilfelle de første 40 har glemt det.

Så, inne på området: folk overalt! På hvert hushjørne, foran, inni, under og bak hver eneste bygning. Funksjonærer, funksjonærer og flere funksjonærer.

Skal man inn og tisse er det en sju-åtte funksjonærer som glaner, stirrer og sjekker.

Så, er man så dum at man beveger seg inn i områdene, for eksempel gangveier, som pressen kun har tilgang til, da er helvete løs. Funksjonærer så langt øye kan se. Man ser ikke OL-parken på grunn av alle funksjonærene. På en veistubb som er 25 meter står det 4 stykker på rekke. Alle fire sjekker deg. Og hvis ikke fjerdemann på rekka får sjekket, stopper han deg, og leser nøye på akkrediteringen.

Det er helt sjukt!

Og skal du inn i en hall eller et bygg? Samme prosedyre. Folk overalt.

I dag opplevde jeg dog det som har vært sykest: på vei til Norge-Spania ble jeg stoppet av en vakt. Vi viste akkrediteringene og gikk videre. Han stoppet oss igjen. Kom helt opp i trynet på oss.

Hvorfor han stooet oss? Han ville ha pins. Ja, denne galskapen som tok av under OL på Lillehammer for 18 år siden. Den herjer i London, også.

Så, etter passering av funksjonær nummer 137, blir jeg altså stoppet av en vakt som ville ha pins??! Skjønner du?