Verdens deiligste tvillinger!

Vi kan ikke gjøre noe annet enn å bøye oss i støvet og bukke dypt og pent og ærbødigst.

I ti år har de gitt oss opplevelser, spenning, tårer, irritasjon, medaljer, medaljer, medaljer, medaljer og medaljer.

De har skjemt oss bort og gjort oss som følger sporten fra sidelinjen, tribunen eller sofaekroken seiersvante.

Alt annet enn gull er nedtur. Det er slik det har blitt.

Jeg husker godt selv jeg satt hjemme i stua med mutter og fatter og så på håndball. Vm, EM, OL, ja, det er mesterskap hvert år, så er du noenlunde ok til å pælme ball, skal det mye til for at du ikke får rasket med deg en medalje eller sju.

Men tilbake i stua hos familien Flygind. Vi satt der og hyllet, skjelte ut og gledet oss med Tonje Sagstuen, Kjersti Grini (med grorudpalme og svettebånd), Susann Goksør (som hun het den gang), Karin Pettersen og Heidi Sundal. Og Hanne Hegh, da. Mor sjøl. Vi satt der og opplevde og koste oss.

Så kom generasjonsskiftet. Inn kom nye stjerner, ut med de gamle.

Så kom det to høye, tynne identiske tvillinger fra Sørlandet. Eller syden, som vi kalte det på Hamar. Det var jo syden. Det var visstnok et sted hvor det alltid var varmt og godt, sa fatter’n.

Han skulle bare visst, den tosken.

Ryktene gikk om disse tvillingene. Mediene, da tenker jeg ikke på Fædrelandsvennen, for på Hamar hadde ingen hørt om denne blekka i sør, men da de ordentlige mediene, som VG og NRK, og senere TV2, begynte å melde om dem, det var da de ble introdusert for alvor.

Og sakte, men sikkert toget de inn på landslaget under Marit Breiviks vinger og ledelse. I takt med at gamle enere ble faset ut, gled Kristine og Katrine Lunde inn.

Jeg så ikke forskjell på dem. Seriøst. Og unnskyld. Men hun ene sto i mål. Katrine. Jeg hadde ikke peiling på hvem av dem det var.

Hun andre spilte ute. Og hadde et jævlig godt skudd.

Og så var hun sammen med en fyr som senere skulle bli både en kollega og kompis.

De virket grisebeskjedne på tv. Sa ikke så mye. Men jeg husker de synes det var «deilig å spille håndball. Det var deilig å vinne».

Nå har det gått noen år. Begge er gidt, Kristine har fått barn. De tok veien fra Kristiansand og Våg til Danmark. Vant alt de kom over. Serie, cup, sluttspill, Champions League. Fra Aalborg til Viborg. Vant alt. Alt som kunne vinnes.

Samtidig på landslaget: vant alt som kom i deres vei. katrine stengte som regel buret, Kikki, som hun kalles, var hjernen og playmakeren og skytteren.

Katrine er den som har prestert jevnest best, mens Kristine er viktig på mange flere områder enn bare å kælke ballen i garnet.

Begge er bærebjelker i det norske landslaget, også på sine klubblag. Katrine i Györ i Ungarn, mens Kristine til tider er ensom svale i Vipers i Kristiansand.

Hvor veien går videre for dem, vet jeg ikke. Det vil si: Kristine sier hun er inne i sin siste kontrakt. To år til, så slutt. Katrine vet ikke. Kan spille til hun er 70.

På denne dag, dagen hvor OL-finalen spilles og heder og ære på ny skal deles ut, er dette en hyllest til de to som har tatt seg bryet med å gi oss andre fantastiske opplevelser.

Takk skal dere ha. Takk for at dere gidder. Takk for at dere orker å høre på det pisset vi serverer hjemme i våre stuer når skuddene enten går over, eller i mål. Takk for at vi får ta del i alt dere opplever.

Dere er verdens deiligste tvillinger.

Foto: Scanpix