Jeg savner boblejakka fra Orkdal

I kveld begynner den deilige galskapen igjen. Champions League. Høstens vakreste eventyr.

Milliarder av kroner i lønninger, spillerverdier og medieinntekter er i spill, og alt handler om å vinne den blankpolerte pokalen og bli dyrket som vår tids guder noen dager i mai neste år.

Gud som jeg gleder meg. Til å levere naive oddsbonger på tippekiosken på Lund, til å ta meg et glass blandevann sånn i ni-draget når kampene starter, og til å se den beste fotballen fra høstvarm sofaplass med all ekspertisen i eget hus.

Jeg begynner, dessverre, å bli gammel. 31 år. Ikke en dag over 25, sier du, kanskje, og takk for det, men jeg er nå uansett såpass oppi åra at jeg husker hvordan det var da Lerkendal stadion i Trondheim badet i det gule lyset fra sparepærene da gullgrossisten Rosenborg inviterte til Champions League-fotball på en bane steinhard av gryende vinterkulde. Før utbygningen av praktanlegget kom skikkelig i stand, før fotballskoene var rosa, lilla og signalgrønne. Det var mens karakterskalaen på ungdomsskolen inneholdt M+, G og S, og legenden Knut Th. Gleditsch var mannen som loset oss gjennom kampene.

Jeg savner den tiden hvor mamma mekket kveldsmat til meg og fatter’n til tonene av Champions League-hymnen, jeg savner å krangle med fatter’n fordi han mente Fernando Hierro på Real Madrid begynte å bli treg, og at Bayern München aldri kom til å gi fra seg ledelsen i finalen i 1999.

Men nesten mest savner jeg Rosenborgs deltagelse i Champions League. Jeg husker jeg hadde en kjæreste på ungdomsskolen som var litt pågående. Hun ville kline, og da mener jeg kline, noe jeg ikke helt hadde fått verken dreisen på eller sansen for, jeg ville se ball. Jeg ville se Porto, Rapid Wien, United, Basel, Juventus og Borussia Dortmund. Hun ville bli bedre kjent, som hun sa. Klin gæern, tenkte jeg, og kysset med øya åpne.

For jeg ville se boblejakka fra Orkdal på indre bane. Veivet med armene, dirigerte og røyka. De samme elleve som startet stort sett hver gang. Men for noen lag han rådet over. For noen opplevelser de ga oss. Jeg husker både bragden på San Siro i 1996, seieren over Dortmund borte i 1999, og alle lagene som fikk trøndersk deng på Lerkendal. Hope in a hanging snore. Jeg elsket Eggen. Gjør det fortsatt. Mutter’n synes han var en tosk. Synes det fortsatt.

Når Manchester City og Real Madrid sparker i gang 2012/2013-utgaven av turneringen, er trenerne i dress, ingen boblejakker med lokal reklame. Spillerne styler håret før avspark og skifter farge på skoene halvveis ut i 1. omgang. Alle teiper håndleddene med hvit teip fordi det ser kult ut. Alle hiver seg rundt og bærer seg. Sutrer over det ene og det andre.

Men herremin som jeg liker det. Intensiteten, dramatikken, målene, dugget i gressene, de nye lagene som overrasker.

Hvor er du, Nils Arne? Jeg savner deg.