Kan vi stole på noen?

Tyler Hamilton legger ingenting i mellom i sin bok «The secret race», fra innsiden av sykkelsporten.

Hemmelighetene avsløres, alle katter ut av sekken. Hevder han.

Lance Armstrong, selveste sykkelkongen, helten med sju Tour de France-titler. Fikk kreft, kom tilbake, dominerte sykkelsporten i et tiår, nesten. Hevder han aldri har dopet seg, ren som en fjellbekk i vårløsningen. Likevel gir han opp kampen mot antidopingmyndighetene i USA som mener de sitter på så sterke bevis at de vil få han dømt. Nå er Armstrong strippet for sine Tour de France-triumfer, og «alle vet» at han dopet seg.

Men hvem kan vi stole på? Hvem har rett?

Sykkelfeltet er fullt av toskete pedaltråkkere som innbiller seg at den korteste veien til suksess og berømmelse er juks. Stakkars. Samtidig: takk og lov. For juksemakerne er med på å kaste lys, og skygger, for den del, inn i en idrett som det viser seg har vært så dopingbefengt at det nesten ikke er til å begripe. En etter en hankes de inn, settes i garnet, og sverter sporten de hevder de er så glade i.

For den ukulturen, det begjæret etter å bli best, tjene seg rik og bli udødeliggjort, som, egentlig har vært en del av sporten i over 100 år, men som systematisk har blitt utviklet og fintunet de siste 20 årene, vi har fått et lite innblikk i utover på 2000-tallet spesielt, avslører en kynisme, en tung industri og en nådeløs vilje til å omgå reglene, for å komme til toppen.

Mange syklister har vært mye lenger framme når det gjelder utvikling og inntak og kampen om å unngå å bli tatt for doping, enn de har vært som idrettsutøvere.

Og etter hvert som metodene for testing blir bedre og antidopingarbeidet kommer doperne i forkjøpet, kommer innrømmelsene. En etter en står de fram. Angrende. Som ofre i en intens psykisk kamp. Med bein og armer og hoder fulle av EPO, kortison, testosteron eller andre ulovligheter. Og ber oss om å tro på dem. Og ber om tilgivelse. Mange ryttere vender også tilbake til sporten etter sonet dom.

Hamilton, en av Lance Armstrongs tidligere våpendragere, skriver i sin bok at 9 av 10 var dopet, og frister oss med at han «forteller alt». Lance nekter fortsatt for alt, selv om de gamle kompisene sier noe annet.

Hvem kan vi stole? Kan vi egentlig stole på noen? Er det i det hele tatt noen som snakker sant?