12 minutters lidelse

Hvor var du lørdag 22. oktober 2005? Jeg var på Flekkerøy. Og jeg frøs.

Men jeg var ikke alene. Jeg var der med 3123 andre. På fotballkamp.

En av de første gangene jeg var på Flekkerøy, som for en innflytter fra Østlandet virket noe eksotisk med undersjøisk tunnel og det hele, var i 2004. Ikke for å se fotball, men jeg hadde praksis på Flekkerøy skole i forbindelse med mediestudier.

En elev, en kvikk tiåring, spurte meg på første dag:

– Er du kristen?

– Ehhh. Nei, ikke veldig. Var det dumt?

– Mm.

I 2004 spilte fotballaget i 3. divisjon. Paul Richardsen het treneren. En trivelig kar med bakgrunn fra Start. De var i grunnen ganske hyggelige alle på Flekkerøya. Smilte og var vennligeheten selv.

Til og med elevene oppførte seg sånn noenlunde.

Senere det året sto jeg på Lyngdal stadion da Paul og gutta hans rykket opp til 2. divisjon. Flott prestasjon.

Lite visste jeg om det eventyret som såvist hadde begynt.

Vinteren kom og vinteren gikk. 2005. Som frilanser i Fædrelandsvennen fikk jeg ansvar for å dekke Fløy i sitt første møte med 2. divisjon.

Og for en sesong det var. Det var jubel, mål, det var smil fra gutta da vi traff de på Harveys på lørdagskveldene, det var forsiktig optimisme fra trener Richardsen som hadde egen spalte på Fløys hjemmeside: Pauli ord.

For utover i sesongen bet Fløy seg fast i toppen av 2. divisjon. Viking 2 ledet, men de kunne ikke rykke opp til 1. divisjon ettersom A-laget var i eliten, og det minst måtte være en divisjon i mellom. Då derfor ble det en race mellom Fløy og den gamle storhet FK Haugesund.

I nest siste kamp for sesongen spilte FKH uavgjort på hjemmebane, med Paul Richardsen på tribunen. Dermed ble det ren opprykksfinale på Flekkerøy lørdagen etter.

Det var kaldt, da. Oktobersurt. I følge supersupporter Oddfinn Pedersen, en fin fyr, forresten, sto køene fra øya og helt ned til Falconbridge. Det var folkevanding mot øya. «Alle» ville ut og se byens nest beste fotballag ta seg til 1. divisjon. Til og med pressen hadde fått egne plasser da. De som ville filme ble geleidet opp på taket av garderobebygget. Det rant inn med folk.

Blå skjerf, blå maling i ansiktet, gensere, musikk med Åsmund Åmli, barn, unge, eldre, gamle, alle var der.

Så blåses kampen i gang. FKH mot lille Fløy. Harald Aabrekk mot Paul Richardsen. Jostein Grindhaug mot Øystein Østensen.

Fløy tok ledelsen. Ruben Kleiven, midtstopperen, klinket inn 1-0 på et volleyskudd som hadde havnet i Hirtshals hadde det ikke vært for nettet i målet.

Det tok av. Kleiven sendte Fløy til himmels. Og avstanden dit opp er vel litt kortere på øya enn mange andre plasser, og nå var folk nærmere både det ene og det andre enn mange hadde drømt om.

Men alt som virker for godt til å være sant er som regel det. Og det var nok slik folk følte det da Espen Skogland utlignet for FK Haugesund. Jeg husker det var så kaldt at kulepennen nektet å skrive. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg blyant…

Jeg ropte og rev i folk for å få de til å sette seg så jeg kunne se noe fra der jeg sto, men de 12 siste minuttene av kampen var det ingen som hørte etter. Det var som om himmelense dører som Kleiven åpnet med et enkelt spark nå var lukket og låst.

Fredrik Henriksen fikk ikke straffespark, Håvard Richardsen bommet på sin store sjanse, og det ville seg ikke.

Vi hutret og frøs. Journalister, fotografer og alle de andre. Minuttene tikket avgårde som tid har en tendens til når du vil øyeblikket skal vare inn i evigheten.

Men da dommeren blåste i fløyta var det drita fulle tilreisende fra Haugesund som kunne juble. Vi andre sto og kikket på hverandre og lurte på om det var over.

På indre bane så jeg tiåringen som nesten to år i forveien trakk mitt livssyn i tvil. Han virret rundt med hengegeip og topplue.

Det var 12 minutters lidelse som man bare opplever de gangene man er så nære så nære ting man virkelig vil. Ting man virkelig vil at skal sin vei, som får hjertet til å pumpe så både hjerteflimmer og hjerteklaffer dirrer i brystet.

Som å ha de fire første tallene i Lotto-trekningen. For så å ikke ha ett eneste tall derfra og inn.

Det var en slik dag på Flekkerøy denne lørdagen for sju år siden.

Jeg var der i opprykket i 2004. Og denne iskalde lørdagen i 2005.

Lørdag morgen setter jeg meg i bilen og gyver løs på turen opp til Haugesund. Vard Haugesund har invitert på ny opprykkskamp. Selv om det er tre kamper igjen etter denne, kan Fløy overta tabelltoppen med seier. Da kan de avgjøre på egenhånd og rykke opp.

Og sende Flekkerøy til himmelse en gang til.