You’ll never walk alone

Først og fremst må jeg bare si at det var ikke akkurat et sjakktrekk og love bort masse innlegg her på bloggen mens jeg er på Cuba. Grunnen til det er at det finnes egentlig ikke internett her. Det er bare noen veldig få hoteller som har det for turistene sin skyld. Og det er kun et sted i hele havanna som jeg vet om som har wifi. Ingen enkel situasjon, men heldigvis er ihvertfall en til i reisefølget mitt ganske opptatt av nett om dagen, uten at jeg nevner hvem.
image
Jeg føler allerede at vi har vært her sinnsykt lenge, men det er bare andre dagen vår her. Nå bor vi i Old Habana(B og v er det samme på spansk. Det lærte jeg på aftenskolen.). På disse to dagene har det allerede skjedd veldig mye. Jeg må le. Vi har nesten ikke vært noen ting alene, vi tre. Første dagen da vi skulle ut på tokt traff vi på en fyr som skulle vise oss ditt og datt, men han har vi egentlig glemt. Fordi etter vi tok farvell med han og kom oss ned til gamlebyen, traff vi på en ny mann. Vi kaller han bare milkman. Først skulle han og troppen sin finne et sted til oss med internett(på dette tidspunktet har vi enda ikke skjønt hvilken luksusvare wifi er). Da dette ikke lot seg gjøre, fant vi et annet Casa og skulle han på død og liv hjelpe oss å finne internett. Vi vandret rundt hakk i hæl på milkman i flere timer føltes det som. Vi prøvde å formidle at vi ikke trengte nett likevel, vi klarer oss selv, men nei da. De er så snille og hjelpsomme her at det nesten ble en smule plagsomt. Han ble også med og så på at vi spiste på en resturant( Der Anette hadde konsert sammen med to ganske fine sangfulger. Film kommer. Oh yes.)
image
(Dette er milkman i midten her)

Ikke et minutt etter vi hadde sagt hade til Milkman, traff vi Isabell fra Nederland hjemme i vårt casa. Vi rakk ikke komme inn på rommet en gang. Hun hadde hatt 5 hete dager med en fremmed og veldig free spirit cubaner, og nå var han sporløst forsvunnet. Vi fikk være hobbypsykologer og ta henne med på en terapautisk labbetur. Dette var hennes femte tur til Cuba, så vi fikk oss gode tips og kunnskaper av henne. Selv om det eneste hun kunne snakke om var hvor bekymret hun var for sjelevennen sin. Mr free spirit dukket opp igjen noen timer seinere, han hadde bare vært med vennene sine, så da var det ingenting å bekymre seg for likevel.

Seinere dro vi alle sammen ut for å spise 10 cents pizza. Og da Skulle Juan også være med. Dette er Juan.
image
Han ville vi skulle sende ham dette bildet. Han skulle skrive ned mailen sin på Anette sin iPhone. «Juanvarøospøncje». Så ga han opp. Jeg lo veldig høyt nå når jeg tenkte på det.

I dag har vi endelig vært på stranda. Vi begynner å lære oss hva ting koster her, så vi blir ikke lurt lengre. Ihvertfall ikke like mye. Det var sinnsykt deilig, men det kan se ut som at mitt mål om å ikke bruke sminke på 4 mnd allerede går i dass andre dagen.
Jeg var tydeligvis ikke så nøye med hvor jeg plasserte solkremen. Det er tydeligere in real life, tro meg.
image
Halsen brydde jeg meg tydeligvis ingenting om å smøre.
image
Det sluttet å være morsomt etter at fremmede nr 3 kommenterte det. «Muy rosso». Jeg gadd ikke svare de lengre jeg. Og jeg har sånn rynke på halsen som ikke får noe sol på seg da, men det ser dere vel. Der skal jeg legge solpudderet til Anette.

Dagens cuote: Hvilken shorts skal jeg ta i dag? Den ene eller den andre? – Maria

Pengeproblemer

http://youtu.be/7fpa7mURb3U

Rett etter vi filmet dette så fant vi ut at den køen for de gamle var for å få ut pensjonspengene sine. Altså det var en annen kø for minibank. Altså, ingen kø for minibank.
Vi tok ut 150 cup hver, og fikk alle i 5-lapper. Alle de gode lappene var allerede gått mistenker vi.

image

Det hjelper ikke å være rik på Cuba, når man ikke får tak i pengene.

Bienvenidos a Cuba

Åjo. Det har vært en lang dag, det må man kunne si. Men turen har allerede vært svært så innholdsrik. Vi er ihvertfall endelig fremme i Havanna på et eller anna sted.

Vi merka bare at det var heilt OK å dra fra dette… Vi var veldig lykkelige for at vi endelig skulle dra, og Maria var ekstra utålmodig fordi hun hadde ikke jakke. Og forresten, Park inn Gardermoen ligger ikke tre minutters gange unna terminalen som de selv hevder. Det tok ihvertfall 5!
image

Og forresten nr 2, (dette kommer jeg sikkert til å nevne mye) men er det virkelig så vanskelig å lage noe ordentlig chill flymat?! Jeg bare lurer!

Da vi endelig kom frem til Cuba, og stått i litt lange køer(korte køer som tok lang tid!) fikk vi bagasjen og tenkte: Yep, da tar vi bare ut litt penger og kommer oss til et fabelaktivt sted å tilbringe natten. Den gang ei. Den ene minibanken som fantes på flyplassen funket ikke. Og det var liksom ikke noen annen måte å få tak i cash der. Så vi prøver oss på å brilljere med vår sykt forenklede engelsk, for å få en taxi til å bare kjøre oss til en minibank. «No no, it’s closed!» Vi tenkte bare årh de skjønner ikke. Til slutt fant vi en som pratet bedre engelsk og det viste seg at de hadde visst skjønt det. Problemet er ikke at minibankene ikke funker. Problemet er at de er fullstendig tømt for penger. Det er ikke nok penger i landet til å fylle opp minibankene, så om kveldene er det nærmest umulig å ta ut penger noe sted. Heldigvis fikk vi Mr. Litt Bedre Engelsk til å kjøre oss rundt og finne en minibank. Han foreslo vi skulle ta en tur på diskotek for å feire at vi fikk tak i penger, men hodene våre trodde klokka var 5 på natta og vi ville bare sove. Så han tryllet litt med mobilen sin og vips hadde vi en booking et eller anna sted i sentrum. Så greit!

Jeg innser at jeg alltid tenker at jeg bare fikser ditt og datt når vi kommer dit. Forberedelser er ikke min greie. Ikke visste vi valutakursene, så vi ante ikke om det var en dyr taxitur. Heller ikke hadde vi et kart over byen! Idioter. «Down town. City centre. Havanna centrum!» Lol, men jeg tror vi faktisk er på et veldig sentralt sted. Vi har til og med hatt en veldig fin og deilig natt. I en seng med matchende laken, «dyne» og pute. Klasse.

image

Nå har vi ihvertfall kommet oss til internett så vi kan få sett litt på et kart, og finne ut valutakursene. (Haha)

Hvem i all verden?

Hei, og hjertelig velkommen alle nære venner, bekjente og totalt fremmede! På mandag er endelig avreisedag her. Jeg og to av mine aller nærmeste og morsomste venninner skal reise ut og oppleve verden. Akkurat sånn som alle andre(les: i alle fall veldig mange) på vår alder, har vi jobbet ræva av oss i et halvt år for å spare opp nok penger til å reise ut av Norge, føle friheten og finne oss selv. Og endelig! Endelig stikker vi!

Mange har etterspurt en reiseblogg, og jeg har tenkt litt frem og tilbake på om jeg skulle gidde. Som du kanskje skjønner, så gidder jeg. Men jeg vil prøve å bruke den til noe som for meg høres fornuftig ut. For meg er denne turen en slags tenkepause mellom endt bachelor i kriminologi og hva enn jeg skal gjøre videre i livet. Jeg har så uendelig mange planer for fremtiden, men jeg synes det er så vanskelig å velge. Jeg håper å finne tid til å reflektere over hvorfor det er så vanskelig, og forhåpentligvis komme frem til noe jeg kan dra nytte av da. Som en slags rød tråd for reisen har jeg klart å sette opp en liste over fem refleksjonsmål, hvis man kan kalle det det.

1. Vi streber alle mann etter å være unike. Vi vil ha et varemerke, en identitet som andre kan kjenne oss igjen for.
2. Norge er et av verdens frieste land. Du er helt fri til å være deg selv og mene det du mener. Men stor frihet kan også fange et sinn.
3. Side om side med stor friheten står mulighetene vi har her i Norge. Vi har faktisk mulighetene til å gjøre akkurat det vi vil! Et ord jeg leste i gatemagasinet KLAR; Mulighetstyranni?
4. Vi blir presset fra alle kanter. Hvilket press skal vi gi etter for? Hvem skal få lov til å påvirke oss?
5. Vi må alle ende opp med perfekte liv. Men hvordan skal vi komme oss dit?

Filosofisk, men slapp av. Det skal tross alt også være en reiseblogg. Forhåpentligvis i kjent Maria, Anette og Henriette-stil! Vi gleder oss til å henge sammen hver dag i fire måneder. Bli kjent med hverandre på nye måter, le sammen som vanlig og nyte verdens mangfold.

Bak kulissene

Første stopp: CUBA!