Pulverbæsj

Da er det på tide å innrømme et nederlag. Eller to. For det første så har tankeprosessen min begynt å stoppe opp. Den dypeste tanken jeg har hatt de siste dagene er hvorfor man får rennende bæsj, og ikke det blaute bare blir skilt ut til urin? For det andre, så er jeg inne i min femte dag med diare og magekramper. Det er et nederlag for meg fordi sånne ting skjer aldri med meg! Jeg tåler alltid alt.

Egentlig hadde jeg store planer om å lage en liten bæsjedokumentar til dere, men når jeg kikker på opptakene nå i etterkant så ombestemmer jeg meg. De klippene må aldri møte dagens lys. Men en liten snutt kan dere få se:

http://youtube.com/watch?v=GtiFNfZDhcs

I går reiste vi hele dagen(skummelt med begrenset domuligheter, men det gikk bra! Jeg sov omtrent hele dagen) for å komme til en øy som heter Roatan. Den ligger i Honduras, og jeg føler meg heldigvis litt bedre i dag, så jeg gleder meg til å sjekke ut stedet! Jeg skal bare orke å reise meg fra hengekøya mi først.

image

 

 

Det siste måltid

I går trosset jeg både feber og kolskondis for å sitte klar klokken 0600 høyt oppe i fjellet i San Juan de Laguna. Bare for å se solen stå opp. image image imageHelt ærlig så har jeg sett soloppganger vakrere enn denne. Likevel var det en utrolig nydelig opplevelse, bare fordi jeg så den sammen med mennesker som jeg er glad i. Dette var vår siste dag sammen som en gruppe. Det er trist, selv om jeg bare har kjent flesteparten i to uker. Heldigvis er det flere som skal fortsette videre sammen med oss sørover mot Costa Rica. I San Juan de Laguna bodde vi hjemme hos en mayafamilie. Ærlig talt, så fikk jeg ikke mye inntrykk av livene deres, i og med at de ikke snakket noe. I alle gammel ikke «adoptivmoren» vår. De tankene jeg sitter igjen med er: 1: Ingen her streber etter å være unike. 2: Om du får et perfekt liv, avhenger om du kan lage runde og flate tortillas.

Her har vi da Anette som viser sine superkrefter på kjøkkenet. Hun var den eneste av oss som klarte å lage bra nok tortillas. (Deigen minner forresten om modellskit.t) Vi har alle nå fått en nytt bilde av Anette: hun kommer til å klare å fø sine fremtidige barn helt uten problemer.
Her har vi da Anette som viser sine superkrefter på kjøkkenet. Hun var den eneste av oss som klarte å lage bra nok tortillas. (Deigen minner forresten om modellskit.t) Vi har alle nå fått en nytt bilde av Anette: hun kommer til å klare å fø sine fremtidige barn helt uten problemer.

Alle går i like klær her. Alle har mange barn, gjerne med stor aldersforskjell. Alle lager tortillas hver morgen klokken 0800, og hver kveld. Alle har like liv. Det er selvfølgelig ikke sant, men i mine øyne kan det virke sånn. Et mareritt, spør du meg. Det er flott å se ulike kulturer og liv, men dette livet er det som har fristet minst hittil. Jeg snakket jo om mayaene som bygde sine palasser i forhold til solen, men jeg traff ingen av disse mayaene oppe i fjellet klokken 0600. Skuffende. Hadde jeg kunnet tz’utuhil(mayaenes morsmål), skulle jeg prøvd å minne dem på de vakre gleder i naturen. Når jeg tenker meg om, så opplevde jeg heller Aldri noen av de lokale le. Så trist! Jeg ler opp til tresifret antall ganger hver dag tror jeg. Nei, forresten, nå tuller jeg. Vi kjøpte en pinata, fylte den med godteri og tok den med til en skole. Det var det mye latter, og skriking. Så engasjerte barn skal man lete lenge etter. image Det var veldig underholdende å se på barna som ikke traff og var helt på bærtur. Ikke det at jeg var så veldig mye bedre da.

http://youtube.com/watch?feature=c4-feed-u&v=6GdVQEvwpQA

Til slutt måtte de bare la en galning slå den ihjel uten bild for øynene, og alle barna gikk berserk. Himmel og hav, godteri får man ikke hver dag her i Guatemala. image

Denne stilige kisen lagde seg en moteriktig fjærboa av angrybird. Den som ler sist ler best, har jeg hørt.
Denne stilige kisen lagde seg en moteriktig fjærboa av angrybird. Den som ler sist ler best, har jeg hørt.

Fra tøys til alvor. Jeg tror virkelig ikke mennesket er skapt for å gå på repeat. Jeg tror alle er skapt med unike egenskaper, for å utvikle seg og ende opp som den beste versjonen av seg selv. Jeg føler på en veldig takknemlighet når jeg tenker over de mulighetene jeg faktisk har til å utvikle meg til den beste Henriette Wulff. Jeg har lånt bort ipaden til flere her som skal søke videre utdanning. Noen skal det, noen andre skal det. Så flott at vi er ulike, og har uendelig med forskjellige fremtider. Jeg har ikke søkt enda, men har jo god tid. Jeg må bare søke mye forskjellig og ha mulighetene åpne til siste sekund.

image

I mellomtiden fortsetter jeg å «utfordre» meg selv, og gjøre ting jeg egentlig ikke tørr. For det meste å hoppe fra høye steder. Her fikk vi da høre at vi skulle hoppe fra en seks meter høy trampoline. Heldigvis og uheldigvis var det bare denne terrassen som vi står på. Men det var likevel 6 meter, og jeg gjorde det. Alt for å tøffe meg for de jeg ikke kjenner. Jeg lurer på hvorfor man plutselig tørr å gjøre sånn ting når det er folk man ikke kjenner så godt til stede. Er det bare for å imponere dem? Vise seg fra sin beste side? Uansett hvilken grunn det er, så er jeg fornøyd med å bevege meg bort fra pyse-imaget.

Her er vår (eks)gruppe fra vår siste kveld sammen i går. Jeg hadde sminke på for første gang på en mnd, og jeg følte meg mildt sagt som en sann skjønnhet.
Her er vår (eks)gruppe fra vår siste kveld sammen i går. Jeg hadde sminke på for første gang på en mnd, og jeg følte meg mildt sagt som en sann skjønnhet.

I kveld skal vi møte nye folk som vi skal være med de to neste ukene. Som egentlig ikke frister. Jeg liker så godt vår gruppe nå, som desverre er sterkt dominert av norske jenter. Satser på en litt mer internasjonal blanding, så vi jenter kan virke litt mer inkluderende og skryte litt mer av vår perfekte engelsk.

 

Filmer fra de to siste dagene

De siste dagene har vi vært litt rundt forbi. Først i nærheten av San Ignacio, Guatemala. Der bodde vi på en liten øy, fem minutter unna fastlandet. Det var fantastisk vakkert sted, men vi har vært uheldige med været må jeg si. Planen var egentlig å dra på kajakktur halv seks om morgenen og se soloppgangen og høre «howling monkeys» skrike. Jeg måtte droppe det i og med at det var direkte smertefullt å få regndråpene på kroppen. Ja tenk, så mye regnet det. Men det ga seg utover dagen og da dro vi til dette stedet:

http://youtube.com/watch?v=ME4hy2CSiIY

 

Etter vi hadde badet og hoppet, dro vi til en liten by som heter Livingstone. Den ligger ved åpningen til det caribiske hav, og er en ekte piratøy. Der spiste vi Tapado.

image

Det var faktisk veldig godt. Med banan og kokosmelk og mange andre godsaker. En hel krabbe var det også oppi. Jeg nøt det helt til jeg presterte å svelge et fiskebein. Det kan du stole på at satt en grei stopper for appetitten min. Jeg som aldri mister appetitten. Jeg drøftet lenge om jeg skulle få det opp eller ned, og konkluderte til slutt(med litt innspill fra andre) at jeg skulle få det ned og la min fantastiske kropp kvitte seg med det på egen hånd. Håper det funker, ellers vil rompehullet mitt smake den straffen. Stakkars. Håper kroppen min klarer å bryte det ned.

I går kom vi altså til Antigua, Guatemala. Den gamle hovedstaden, men som ble ødelagt av en vulkan. Nå er byen så klart i bruk igjen, men vi kan enda se masse rester av ødeleggelsene som er latt stå igjen.

Denne byen er også ganske høyt over havet, så endelig får vi fylle lungene igjen med tørr luft som kan minne bittelitt om Norges. Det er deilig å minnes at Norge har sine gode sider, altså. Vi fikk salsaundervisning da. Og det var gøy, fordi jeg var heldigvis veldig i humør til å drite meg ut/lære noe nytt/danse.

http://youtube.com/watch?feature=c4-feed-u&v=lReXNj_u2to

Etter dette spiste jeg min beste fajitasmiddag noensinne og så gikk vi ut for å danse salsa. Men ble raskt enige i at vi hadde fått nok salsa for i dag. Hehe. Kanskje mer i kveld.

Himmelen og annet vakkert

Jeg lurer på om jeg virkelig lærer noe om meg selv på denne turen. Jeg håper og liker å tro at jeg faktisk blir inspirert til å trosse presset og kanskje klare å leve mer i nuet, enn å jake det perfekte liv. Men tanken slår meg: Kanskje underbevisstheten min egentlig bare samler sammen enda mer inspirasjon(les: informasjon) til hvordan jeg kan klarer å bygge opp en identitet som andre kan beundre. Være fullstendig fri. Bruke absolutt alle mulighetene jeg har og leve det perfekte livet som jeg har planlagt. Jeg kan ende opp med pastellfarget hus, med interiør fra hele verden. Og andre kan tenke: Hun Henriette, hun er så bereist. Hun har sett verden. Hun lever for seg selv og ingen andre. Det er verden penger eller status som driver henne, kun hennes egen kreativitet holder henne igang. Men, så er det kanskje jaket etter beundring fra andre som egentlig driver meg.

Jo mer jeg tenker på det, desto mer ønsker jeg å løsrive meg fra det. Så her kommer en underlig tanke. Tidligere beundret jeg mennesker som hadde mange jern i ilden, som arbeidet hardt, som hadde drømmer de jaget. Og det gjør jeg fremdeles, men blikket er ikke like snevert lengre. Jeg tar meg selv i å beundre dem som bare… go with the flow. De som følger strømmen. Dem som enten bare tar sykepleien, eller markedsføring på BI. De som ikke har noen spesiell drøm, men bare gjør noe likevel og synes det er helt greit. Jeg har snakket med mennesker som ikke har så spesielle tanker om hva slags hus de vil ha, eller jobb. Så lenge de kan ta ferie en gang eller to i året, få barn og en følgesvenn. Så deilig, tenker jeg, å bare ikke forestille seg noe som helst. Bare leve i nuet, og gå dit livet tar deg. Det er jo ikke det man ser for seg når man tenker på en free spirit, men det er kanskje det som er den ekte frie ånden.
image   Dette bildet her er tatt på vei hjem fra grottesafarien, og sjåførenvår(som jeg ikke husker navnet til. Og han husket ikke mitt heller. Henriette er vanskelig å uttale for alle andre enn nordmenn. Han kalte meg bare Esperanza, som betyr håp. Og dere får snart lese hvorfor.) i samarbeid med oss passasjerene satt sammen en plan for hans fremtid. Drømmen hans var å blande sine gener med en skandinaver. Han skulle dra til Skandinavia, finne seg en jente og ta henne med til Belize. De skulle bo 6 måneder i Belize om vinteren og 6 måneder i skandinavia om sommeren. Jeg skal ærlig innrømme at det kunne jo vært en god deal for meg, men et problem er at jeg verken er seksuelt tiltrukket av sjåføren og føler heller ikke vi har mye til felles. I tillegg var det ikke jeg, men Karoline som fikk det endelige tilbudet. Hun takket også nei, forresten. Men jeg tenker, kunne jeg ikke bare takket ja og gjort det beste ut av situasjonen? Kanskje jeg kunne klart å forelske meg i sjåføren og bare levd lykkelig fifty fifty i Norge og Belize. Jeg er mer en person som heller vil sette meg selv i den beste situasjonen enn å gjøre det beste ut av en dårlig en. Betyr det at jeg er lat?
Jeg ba han høre med svenskene, og sa jeg trodde han hadde bedre sjanse der i og med det er vanskelig å få jobb der og det er dårlig betalt. I tillegg er det flere jenter med blå øyne og blondt hår(som var de to kravene han hadde til sin fremtidige kone. Så enkelt og greit. Ikke overfladisk i det hele tatt!).

Vi var i Tikal i Guatemala og fikk en guidet tur gjennom nasjonalparken av denne flinke guiden.

Han kunne altså bare helt sinnsykt mye om parken. Alle fuglearter, tresorter og alt mulig. Er det mulig.
Han kunne altså bare helt sinnsykt mye om parken. Alle fuglearter, tresorter og alt mulig. Er det mulig.

Vi fikk se ruinene fra mayaene. En king size seng med ventilasjonsanlegg, laget i stein. De høyeste tårn og vakreste natur.

image Alt blir laget for å passe perfekt til sitt formål i forhold til solen. Solnedgangen har faktisk fantes siden verdens begynnelse, og mayaene lagde tribuner så alle kunne samles for å se den. Det minner meg litt om hvor viktig det vakre er for oss mennesker. Og hvor mye jeg setter pris på en vakker solnedgang.

image

 

Her skulle vi egentlig se en vakker solnedgang på Caya Caulker, men det var så mye skyer at det ble ikke noe av. image

Men himmelen var veldig fin likevel. Og vakre himler gjør meg i godt humør. image

 

Det er viktig at når man ser noe vakkert eller imponerende at man virkelig stopper et øyeblikk og lar følelsen gjøre noe med humøret. Man blir så mye gladere når man lar seg selv få tid til å bli ordentlig imponert av noe. Uansett om det er et nytt syn eller noe du har sett tusen ganger før. image

Crystal cave

Vi har allerede begevet oss nedover mellomamerika. Vi er kommet til Guatemala. De siste dagene har vi gjort så mye rart og hyggelig. Jeg vil først og fremst vise litt fra gårsdagen.

Vi var på… hva skal jeg kalle det? Grotte-safari. Et sted i Belize vandret vi gjennom jungelen og kom til slutt til denne åpningen.

image

Før  vi entret grotten. Optimistiske, spente og uvitende.
Før vi entret grotten. Optimistiske, spente og uvitende.

For å være helt ærlig så er det nesten sykere å tenke tilbake på turen, enn hvordan det faktisk var å være der. Det gikk egentlig ikke opp for meg hva jeg nettopp hadde vært med på før det var over, og jeg kunne puste ut, se på de andre. Tenke over hvorfor i alle dager vi var så skitne som vi faktisk var.

Grotten heter Crystal Cave av en grunn. Og jeg må bare tillate meg å irritere meg litt over hvor lite fantastisk det ser ut på bildene, sammenlignet med virkeligheten.

Alt glitrer.
Alt glitrer egentlig.
Taket.
Taket.

Vi vandret, klatret, krøp og rutsjet. Gjennom trange, trange hull og store, store kamre.

image

image

Det var absolutt mørke. På et tidspunkt skrudde vi alle sammen av hodelyktene våre. Jeg så ingenting. For første gang i mitt liv så jeg ingenting. Jeg kunne kjenne muskelen i øyet mitt lete etter et eller anna å feste blikket på, og bare var forvirret.

En lysekrone, en manet, et romskip. Vi skulle fantasere om hva formasjonene forestilte. Hadde dette vært en lysekrone, hadde jeg betalt mye for å ha den i huset mitt.
En lysekrone, en manet, et romskip. Vi skulle fantasere om hva formasjonene forestilte. Hadde dette vært en lysekrone, hadde jeg betalt mye for å ha den i huset mitt.

imageimageDet var helt uvirkelig at dette fantes så langt inne i fjellet. På det lengste, gjennom det som kalles Wonderland, var vi over 200 meter innover i fjellet. Grottene er blitt brukt for flere tusner av år siden av mayaene. De brukte dem som ofringsaltere og også som gravkammere. Vi fikk se masse rester fra boller og begere. Vi kunne også se rester av kull på forskjellige bålplasser langs ruta vi gikk inni fjellett.

En hodeskalle fra en som har blitt ofret.
En hodeskalle fra en som har blitt ofret.

Vi var inne i fjellet i mange timer. Jeg tror ingen detoxkur kan gjøre samme nytten som den turen der altså. Jeg har aldri vært så svett og skitten på en og samme tid. Men for å være ærlig, håper jeg det er en stund til neste gang.

Etter grotteekspedisjonen. Slitne.
Etter grotteekspedisjonen. Slitne.

Vi var så skitne som aldri før, og rumpene våre(som jeg overraskende nok ikke har bilde av) så ut som de var dritt ut alle sammen. Kanskje noen hadde det også, uten at jeg vet det. For det var nemlig helt umulig å vite. Leire og bæsj kan til tider se likt ut.

Vi hoppet i dette blå hullet alle mann, med både klær og sko.

image

Jeg fikk shampo i øyet :(
Jeg fikk shampo i øyet 🙁 Og Tomas, bra bilde av deg!(You werent in any of them, sorry!)

Og til sist: Jeg er jo sannelig blitt en kløpper på videoredigering. iMovie ftw!

Merk dere akrobatikken som The Grand Finale!

http://youtube.com/watch?v=wRa6B30Fy-I

Ganske nærme en perfekt dag

http://youtube.com/watch?v=MI_Xuv3moEc

Jeg ønsker meg en seilbål og seilekurs.
Jeg ønsker meg en seilbål og seilekurs.
Selfie!
Selfie!

image

En sexy lady  som skuer utover havet.
En sexy lady som skuer utover havet.

 

Lille gosse. Så kom den opp til overflaten for å trekke pusten, så svømte den ned igjen for å spise videre.
Lille gosse. Så kom den opp til overflaten for å trekke pusten, så svømte den ned igjen for å spise videre.

image

Hei haien!
Hei haien!

image

Her skremmer han en rokke som hadde gjemt seg i sanden. Så svømte jeg etter den og det ser dere på filmen. Man må ikke ta på de, fordi da kan man dø. Det var det som drepte Steve Irving.
Her skremmer han en rokke som hadde gjemt seg i sanden. Så svømte jeg etter den og det ser dere på filmen. Man må ikke ta på de, fordi da kan man dø. Det var det som drepte Steve Irving.

 

En fin snorklegjeng. Anette måtte bare fikse noe med noen kopper akkurat når dette bildet ble tatt.
En fin snorklegjeng. Anette måtte bare fikse noe med noen kopper akkurat når dette bildet ble tatt.
Jeg kunne blitt på denne båten i flere timer til uten å kjede meg.
Jeg kunne blitt på denne båten i flere timer til uten å kjede meg.

 

Mine deilige reisevenner. Dere gjør meg så glad.
Mine deilige reisevenner. Dere gjør meg så glad.

Det er lett å tilpasse seg luksus.

Da er vi endelig ankommet Mexico, og no offence Cuba, men det føltes som å dra fra helvete til himmelen. Jeg synes det er underlig hvor raskt vi klarer å tilvenne oss luksus. Vi trengte nesten to uker på å venne oss til livet på Cuba, og nå har jeg ikke vært et døgn i Playa del Carmen enda og jeg skal inrømme at jeg føler meg riktig så komfortabel her på hotellet. På en solseng rett utenfor rommet vårt, med basseng og passelig mengde bris. Og wifi. Uff a meg! Internett er som dop for oss nordmenn. Spesielt meg da, som faktisk må publisere litt her på bloggen. Ser man frihetsspørsmålet fra denne siden, så er faktisk cubanere mye friere enn oss norskinger som på død og liv må sjekke face.

Ansiktsuttrykket er ment å fremheve svettedråpene i dunbarten.
Ansiktsuttrykket er ment å fremheve svettedråpene i dunbarten.

Nå skal vi på en gruppereise med G Adventures gjennom nesten hele sentralamerika i en måned. Vi begynner her i Mexico og avslutter i Costa Rica. Vi fløy hit i går, fra Cuba med en mellomlanding i Mexico city. Vi hadde ikke printet ut de oppdaterte billettene, så det var rett og slett ren flaks at vi er så kjappe på avtrekkeren og rakk flyet til Cancun. Jeg synes jo det er helt topp med litt action på flyplasser, fordi jeg mistrives sterkt med å vente på flyplasser. Hovedsaklig fordi jeg bruker så mye penger når jeg venter, tror jeg. Uansett, tilbake til poenget. Vi kom på kvelden. Altså lørdag kveld. Jeg måtte bare hive meg rundt, ta en dusj og stikke ut for å sjekke ut området. Jeg tror vi bor ganske greit til altså. Jeg tuslet bortover en gågate som jeg tror må være hovedgata. En helt annen opplevelse enn gatene i Havana og Vinjales. Her er alt veldig forseggjort. Butikkene kan minne om kulisser til tjue ulike teaterstykker. Jeg labbet bortover og kikket på mennesker jeg passerte, helt til jeg rundet et hjørne og bare: BOOOM!!!!!!! UNZ UNZ UNZ UNZ! (Dette skal liksom være høy-musikk-lyd.) Jeg kjente faktisk at haka glapp. Det var bare tidenes partygate! Med alle mulige folk i alle aldre, farger og fasonger. Jeg løp hjem, eller jeg gikk fort hjem, og røsket med meg Maria ut igjen og vi hadde tidenes kveld. Anette hadde litt tazte priv på hotellet i mens.

Det største samtaleemnet den siste tiden på Cuba var mat. Det finnes nesten ikke mat der. Det var å overdrive litt, men det som finnes er iallefall ikke særlig variert. Derfor var vi ganske usikre på om vi faktisk likte flymaten vi fikk i går, eller om det bare var lengselen etter noe annet enn pollo med «salat» som gjorde at vi spiste opp hele, og gjerne kunne tatt en porsjon til. Vi satt oss ned et sted mellom all musikken fra alle utestedene og bestilte noe av det beste jeg har smakt på lenge. Og da mener jeg siden første pinnekjøttmiddagen i jula som var, sånn ca. Kokosreker med noe mangosaus. Magesekkene våre er så innskrumpet at tre reker på hver var en utmerket porsjon.
Kokkosrekeparty

Vi ble venner med en amerikanerfamilie som hadde hus her. De var virkelig morsomme, på ordentlig. Og det skal jo litt til. Vi hang med de til så sent at jeg ikke vet når. Og vi kommer aldri til å se de igjen. Men de het Tyler Swift og Travis. De kommer jeg til å savne. Kanskje.

Dette beskriver egentlig ikke kvelden vår noe i det hele tatt.
Dette beskriver egentlig ikke kvelden vår noe i det hele tatt.
Men dette gjør. Lenge leve iphone.
Men dette gjør. Lenge leve iphone.

I dag har vi spist NACHOS og QUESIDILLAS til frokost. Vi har for en gangs skyld ikke spist oljete egg og fruita bomba slimdrikk(papaya slush fra Cuba, som vi virkelig ikke likte).

Og vi har vært på stranda.
For dem av dere som er interessert i en kroppslig oppdatering, så er det bare å fortsette å lese. Hele min øvre halvdel har da skiftet skinn. Så nå begynner jeg fra scratch med brunfargen igjen. Men det gjør ingenverdensting fordi mine venner bryr seg om hvem jeg er på innsiden.

I kveld har vi møtt resten av gruppa vi skal reise med. Og jeg tror jaggu det skal bli en fin tur jeg. Vi spiste et helt sinnsykt deilig måltid. Jeg hadde fisk med kokos, koriander, ingefær, hvitløk og smør. Altså. Det var helt overveldende digg. Jeg mistenker at jeg muligens kommer til å nevne mye om mat fremover. Håper ikke det gjør noe.

image
Den tropiske juicen i det kingsize glasset her skapte oppsiktsvekkende reaksjoner hos dem rundt meg. Den var uhyre god.
Imponerende måte å holde ingrediensene friske på. Jeg lo da en av servitørene klatret inn og hentet en ananas.
Imponerende måte å holde ingrediensene friske på. Jeg lo da en av servitørene klatret inn og hentet en ananas.

 

Alisia og cubanske inspirasjonskilder

Vi tuslet forbi huset til en gammel dame her i Vinjales. Hun heter Alisia og er 90 år gammel. En sann skjønnhet, det skal være sikkert. Hun hadde myke og rynkete hender med kjempelange negler. Hun hadde et stort hus, helt alene, med to gyngestoler foran. Hun sang litt for oss, så viste Maria og Anette en dans til sangen fra mulan. Hun klappet og skrøt veldig av oss alle. Hvor pene vi var og hvor flinke. Det er så lett å gjøre noen glad. Hendelser som dette får meg til å savne hjemmesykepleien og alle de gamle som jeg har blitt så glad i. Selv om jeg er helt ferdig med helsesektoren, så kan plutselig en tanke snike seg inn i ny og ne. Der kunne jeg ihvertfall gjort en god jobb. Jeg ville gjerne ha blitt stelt av meg selv, og jeg ville hatt det gøy med meg selv.

IMG_1887

 

Politikken her på Cuba er jo et tema for seg selv. Det er vanskelig for meg å forstå, men det er det visst for alle. Som nevnt tidligere, så har jeg ikke gjort mye reseach på forhånd av denne turen, og har derfor heller ikke satt meg inn i politikken. Men en viss ide har jeg jo.
Jeg har alltid lurt på hvorfor Che Guevarra har vært fremstilt som han har. Som en jordnær, dritkjekk og ydmyk helt.

Kjekken
Kjekken

Jeg snakket med en inspirerende ung herreman som het Ray. Eller Rey eller Juan, sånn som alle cubanere gjør. Han var engelsklærer og hva som i mine øyne er en ekte freespirit(ikke slik som Isabell sin Juan uten hus og jobb, som snylter på søte hollendere). Vi traff han utenfor en minibank der vi stresset rundt fordi Anette hadde glemt bankkortet sitt i automaten for fire timer siden, og nå var det borte(vi fikk det igjen, så krisen er over). Tre oppegående cubanerboys kom for å hjelpe oss, og der utviklet samtalen seg. Og nå tilbake til poenget: Ray fortalte om hvordan landet styres og kunne bekrefte at politikken er svært komplisert. Vi har kjørt mye bil her og har sett mange hjem. Flere har bilder og hyllester til cinco hombres som styrer landet utenfor husene sine. Jeg lurte på om det var smisk, eller om de faktisk er fornøyd med styringen, og Ray mente at de aller fleste smisker. Når det kommer til Che Guevarra så var han altså 50 % good og 50 % bad. Derfor er det altså flere som oppriktig liker el Che. Men mye er bare for å smiske med myndighetene. Å bo på Cuba betyr mye problemer og vanskeligheter, men det er det som gjør cubanere til det fantastiske folket som de er. De gjør det beste ut av livene sine. Alle kjenner alle og alle er hyggelige med alle. Ray sa at til tross for hvor strengt det er på Cuba, og hvor lite frihet folket har, så føler han seg 100% fri til en hver tid. Han er ikke redd for myndighetene, og han skal aldri la myndighetene hindre han i å føle seg lykkelig. Det synes jeg var så fantastisk sagt.

Havanna.
Havanna.

Vi i Norge som har så mye frihet. Til å lære om hva vi vil, ha hvilke interesser vi vil, si hva vi vil, mene hva vi vil. Kan det være sånn at dem som ikke har friheten så lett tilgjengelig blir mer opptatt av å nyte den?

Mulighetene til folket her på Cuba er begrenset, og også ulikt fordelt. Det er større forskjeller mellom rike og fattige enn man først skulle tro. I dag på stranden møtte vi en fyr, som sikkert også heter Juan. Han solgte massasje. Anette brakk skulderen for 3 mnd siden og trenger massasje for å klare å tøye ordentlig. Han fortalte henne at han var utdannet personlig trener og massør. Creds. Av staten får han 14 CUP(ca 85 NOK) i månedslønn. Det er helt sinnsykt. Det er under minstelønna i Norge. Altså det minste man kan tjene i timen. Derfor var han også nødt til å dra rundt på strender og selge massasje for å kunne leve greit. Milkman tjente ca 20 CUP i mnd, og han har ikke noe utdannelse en gang.
Rastafari-Juans bestefar var fra Kingston, og hans største drøm var å flytte til Jamaica. Men det er vanskelig å tjene opp penger til å flytte. Nærmest umulig. Rastafari-Juan jobbet med å lage lesebriller til folk. Han fortalte det med en veldig stolthet, og jeg kjente bare at det synes jeg var skikkelig kult! Presset etter å ha det perfekte liv her på Cuba er nærmest ikke-eksisterende. Ingen har det perfekte liv, og derfor streber ingen etter det heller. Alle er likeverdige og gode nok som man er. Kvinnene bærer en enorm selvtillit her. De kler seg presis som man vil og driter i om noen synes det er teit. I går ble vi med Ray og de to andre oppegående cubanerboysene på et utested. Vi danset «salsa» og merengue(?) og noe annet som jeg ikke husker. Jeg husker jeg bare kikket rundt meg og ser jenter på alle kanter som rister og vrikker på alt som er å shake, og bare oser selvtillitt og seksualitet. And not in a bad way. Når «salsaen» ble litt vell intim og slitsom fant vi oss to jenter, nesten uten klær, som eide dansegulvet. Vi danset med de to jentene og de var kjempeentusiastiske over våre fabelaktige dancemoves. De gjorde litt forbedringer med oss her og der, og vips! Ekte chicas de cubano. Nesten.
Det irriterer meg at dette kunne ikke skjedd i Norge. Jeg har alltid ment at det ikke er så mye jantelov i Norge som alle skal ha det til, men nå ser jeg det. Jeg håper at jeg kan komme hjem til Norge å være like selvsikker som det jentene er her. Jeg er ikke helt komfortabel med salsakulturen enda, men det kommer seg! Jeg skal bare først bli vandt til å se gutter danse salsa med seg selv, og forstå at det ikke er femi, men veldig maskulint.

Den nye B-gjengen. Alle foreldre er klar over at barna er kjendiser i Norge nå. Til og med hunden.
Den nye B-gjengen. Alle foreldre er klar over at barna er kjendiser i Norge nå. Til og med hunden.

Tiden her på Cuba har vært fantastisk! I wifi-tørken har vi besøkt Cienfuego og Trinidad. Begge var fantastiske steder og jeg lover at det veldig snart kommer opp et realt bildedryss her på bloggen. Så fort jeg kommer til skikkelig nett. Men nå gleder vi oss veldig til å komme til Mexico. Vi har en siste natt i Havanna nå og planlegger til den minste detalj for å ikke sitte igjen med penger herifra. Bortsatt fra en seddel som suvenir kanskje.

Første sigg i mitt liv

(Forsinket publisering pga wifi-tørke. Så klart!)

Nå har jeg virkelig fått tid til å se Cuba for det vakre landet det er. Kulturen her er stikk motsatt fra hva vi er vandt til hjemme i Norge. Rare Norge. Først og fremst, som jeg tidligere har nevnt, er folk her veldig hjelpsomme. Jeg formulerte meg som om det var irriterende, og det er det på en måte også, men på en annen side så hjelper de oss veldig. Jeg lurer så på om det er menneskene som er genuint snille og ønsker det beste for andre eller om samtlige cubanere samabeider med staten for å rekruttere dumme, godtroende turister til de dyreste alternativene. Jeg har begynt å forstå litt mer av dette systemet. Dere vet milkman? Han er altså antsatt av staten, for en luselønn vell og merke, for å hjelpe turister med hus og taxi og hva det måtte være. I håp om å få tips, eller melk til barnet sitt. Derav navnet milkman. Alle samarbeider med hverandre og staten om å holde turistene i det offentlige. Man kan få trøbbel med politiet dersom man bor i et casa som ikke er offentlig. Sannsynligvis vil det gå smertefritt for turistene, men for dem som trosser staten vil det muligens ikke gå like greit.
For det andre er menn veldig flørtete med jentene. Først synes vi at det var plagsomt å bli kysset etter og få frierier på hvert kvartal. Men Isabell fra Nederland lærte oss at det faktisk er bare er ment som et kompliment, og vi måtte bare ta det til oss og bygge selvtilliten enda større enn den allerede er. Etter hvert som vi har vært med mange ulike folk, mest menn, så er dem slik mot mange lokale jenter også. Og det føltes som det underbygde det Isabell fortalte.

Nå har vi vært i Venjales tre netter. En vidunderlig liten by bestående kun av vakre casas i pastellfarger. Rad på rad med eventyrlige dukkehjem. Jeg vet nå at mitt fremtidige hus skal være pastellblått. På den måten kan huset mitt skille seg akkurat passe mye ut i mitt fremtidige nabolag. Se der, nå fantaserer jeg om det perfekte livet jeg skal ha i fremtiden.
Turen fra Havanna til Vinjales tok ca 2,5 timer med en rusten, men sjarmerende, chevrolet. Det lakk fra taket når det pøste ned. Men det var liksom bare hyggelig det. Alt ødelagt her på Cuba er egentlig bare fint og hyggelig. Ingenting funker helt som det skal, men det er mer enn godt nok for oss.

image
Dette bildet er tatt fra under vann. STILIG

 

Her bader vi i en liten elv med en liten foss. Det var skummelt å stå på bunnen. Fordi vi var sikre på at det var slanger og masse monstere på bunnen.
Her bader vi i en liten elv med en liten foss. Det var skummelt å stå på bunnen. Fordi vi var sikre på at det var slanger og masse monstere på bunnen.

image

I skrivende stund har Anette bursdag. Vi har bodd i et casa particular hos et par. Jeg glemmer aldri første møte med dem. Han syklet med henne sittende sidelengs på bagasjebrettet. Så hoppet hun av da hun så oss og spurte om vi trengte et sted å bo. Det kostet bare 15 CUP, og hun viste bilde av stedet, så det virket lovende. Hun hadde laget kake til Anette i dag morges og vi sang alle sammen Cumpleanos feliz-sangen. Norwegian-style. Det var så fint. Jeg får kriblinger hver morgen når jeg stikker hodet ut døren og ser den lille uteplassen vi blir servert frokost på. I går høljet det ned, men jeg var bare så glad. Det var bare så fint likevel. Jeg og Anette bestemte oss for å krysse av et punkt på listen hennes over ting hun vil gjøre på turen vår. Ri til en tobakkfabrikk. Maria er desverre allergisk da, så hun fikk bli hjemme. Vi trosset vær og vind og satt oss i «salen» på to hester. Som i mine øyne ser så sultne ut at jeg egentlig får dårlig samvittighet av å legge vekten min på ryggen deres, men alle dyr her ser tynne ut. Kanskje det bare er sånn at de hestene jeg har møtt er spesielt muskuløse.

http://youtu.be/wHdssqXBFKo

Turen gikk forresten veldig bra. Vi både travet og galopperte. Jeg har lært masse om sigarprosessen. Denne sigaren her har jeg forresten rullet helt selv. Jeg var et talento natural. Den er helt organisk og ingen kjemikalier, motsatt av dem som myndighetene selger. Dette vet jeg ikke om stemmer eller om det var et salgstriks, men han fortalte at dersom man samarbeider med det offentlige, så går 90% av fortjenesten til myndighetene og bonden får 10%.

IMG_0047

Men fra en ting til en annen, og apropos ødelagte ting som er søte. I dag ble doen tett. Vi må ikke kaste papir i do her, og det har ingen gjort. Men Maria hadde ikke bæsjet på flere dager så hun hadde fylt hele skåla. Så vi ble litt bekymret for at det var grunnen. Heldigvis så ordnet den seg selv, helt plutselig. Så det var ikke et problem lengre. Det var bare morsomt å skrive.
Til opplysning: Mandag 27. januar hadde jeg så tørre hender at rynkene på fingrene mine nesten begynte å sprekke. Sånn er det hver vinter. Ingen kremer hjelper langvarig. Kun kort tilfredsstillelse. Hendene mine i dag har nesten ikke sett bedre dager, uten overdrivelse. Da er det bevist! Jeg er ikke laget for å tåle norske vintre. Jeg må nesten bare bosette meg i syden. Eller østen. Fuktige land, det er min greie. Jeg føler meg nesten ikke klam lengre en gang!
På den andre siden derimot… Jeg fikk låne min bestevenninne Yasmins microfiberhåndkle. «Kjempesmart å ha med på en sånn tur som dette! Det tar lite plass, tørker fort og absorberer bra.» Altså, jeg brukte det dag nummer to, og det er enda ikke tørt. Og det stinker. Senoritaen på vårt casa skal hjelpe meg å vaske klær seinere i dag og henge det opp et sted det tørker. Gud veit hvor det skal bli hengt opp, fordi det har hengt oppe konstant med vifte mot seg i en uke snart. Nå skal det sier at dette ikke er håndkledet sin skyld, men den fuktige luften sin skyld. Positive og negative sider med alt, ser det ut som.

Kropp selger, så da får jeg bare legge ved dette for å vise hvor deilig vi har hatt det!
Kropp selger, så da får jeg bare legge ved dette for å vise hvor deilig vi har hatt det!