En rød tråd.

Vi streber alle mann etter å være unike. Vi vil ha et varemerke, en identitet som andre kan kjenne oss igjen for.

imageJeg mente det jeg sa. Jeg går på veggen her borte. Jeg savner så kraftig å se stelt og fin ut. Jeg klarer liksom ikke å drite i at jeg ikke ser ihvertfall nesten like fin ut som disse japanske prinsessene. Jeg kan virkelig føle på trangen til å skille meg ut i mengden, og vise andre hvem jeg er(eventuelt kan være)! Det er nesten så jeg tar meg selv i å tenke at det er dumt at de jeg møter kanskje tenker at jeg ikke kan se fetere ut enn dette. Men kjære meg selv, er det ikke godt nok at du vet selv hvor fet du kan være? Om bare en liten stund kan du komme hjem til en helt ny(den gode gamle, altså) garderobe og vise alle sammen at du er kulere enn de fire-fem år gamle(og sinnsykt gode) Mizuno joggeskoene kombinert med et jalla billigskjørt og en altfor utvasket og nesten gjennomsiktig overdel fra H&M.

Vi prøver ihvertfall å blende inn i mengden her. Munnbind og å sitte å nikke til hverandre i samtaler. Gode kjennetegn på japanere.
Vi prøver ihvertfall å blende inn i mengden her. Munnbind og å sitte å nikke til hverandre i samtaler. Gode kjennetegn på japanere.

Når dette er sagt har jeg ikke et sekund følt et ovenfra og ned-blikk fra noen japaner. Ikke en gang da vi lurte rundt på high class området Roppongi iført tidenes reiseantrekk, gigasekker, trøtte tryner og enda litt mer bagasje for å snike til oss gratis internett når vi måtte finne en overnattingsløsning. Alltid blir man behandlet med en overveldende respekt. Skulle tro det var en konkurranse om å vise mest respekt for andre. Og for alt jeg vet, så er det det.
Jeg merket bare nå at det er ikke hvilket som helst varemerke jeg gidder å bli kjent igjen for. Jeg gidder ikke være den som ikke har ting på stell. Spesielt ikke når disse chicas de kawaii(språket henger litt igjen etter to måneder kun med spansktalende land) får det perfekte livet til å se så lekende lett ut å oppnå. Alle her har jo tilsynelatende perfekte liv. Hvert minste lille hårstrå ligger der det skal. På en måte blir jeg inspirert til å gjøre så godt jeg kan. Lykkes med både ditten og datten samtidig som jeg baker sunne boller på søndagene og trener før jobb i ukedagene. Klare ting. Bestå. Med ti av ti poeng i stil. Men på en annen måte blir jeg irritert! Fordi et perfekt liv sett fra utsiden, er kanskje et kjedelig et fra innsiden.

Hvem vet hva et perfekt liv er? Få. De som har svaret, mistenker jeg er dem som ikke bryr seg om spørsmålet. Og nå til dags er det ikke lett å la være å bry seg, skal jeg si deg.

Det er rett og slett plagsomt at magasiner tror de har oppskriften på perfektheten. Vi er unike individer og alt kan ikke fungere bra for alle, vell? For å være ærlig, så tror jeg det finnes et perfekt liv der ute for alle. Problemet er bare å finne ut hva som fungerer perfekt for akkurat meg. Må jeg gå igjennom et Prosjekt Perfekt a la Ida Fladen jeg og? Jeg kunne tenke meg en mer lettvint måte, fordi det virker som en slitsom affære.
Min «go slow-stil» fungerte så greit helt frem til jeg ankom dette fantastiske landet! Her alle tenker logisk, behandler deg med respekt og hjelper deg med et problem før du innser at du har et. Ingen her trår over den røde linja på baggage claim. Alle bukker og nikker til alt man sier og gjør. Alle er så fantastiske. Jeg vil og være fantastisk! Utropstegn!
Men jeg regner egentlig med at japanere også har dårlige dager de også. Ihvertfall sier statistikken det. De er jo og bare mennesker. Mange mennesker.

Dette er utsikten i øst, nord, sør og vest! Rommer en del mennesker denne byen.
Dette er utsikten i øst, nord, sør og vest! Rommer en del mennesker denne byen. (Tatt fra Tokyo Tower.)

Denne dagen har vært veldig god. Jeg har fått tilbake tyvegodset mitt, brukt tid i den varme sola og kjøpt noen sminkeartikler. Som jeg skal bruke når jeg kommer hjem naturligvis. Ikke noe sminke på tur(bortsett fra i dag når jeg måtte prøve litt. Over hele ansiktet.).

Mange fine farger på et sted. Det gjør meg så glad.
Mange fine farger på et sted. Det gjør meg så glad.

Nå skal jeg legge meg, og vente på å få vite skatteoppgjøret mens jeg hører den nye plata til min vakre tante. (http://itunes.apple.com/no/album/utlengsel/id842591220?|=nb) ANBEFALES!

Kawaii x 1000

Jeg har møtt veggen. (Jeg vet ikke helt om jeg kan bruken av dette uttrykket godt nok, men jeg bruker det bare likevel.) Jeg som ikke har følt på noe savn mens jeg har vært borte. Nå vet du, nå som jeg er i et land som er veldig likt Norge(bare enda litt bedre), så begynner jeg å føle litt på savnet. Men det er ikke venner, jobb, familie jeg savner mest. Det er tingene mine. Klær og sminke! Jeg trodde ikke jeg var så overfladisk. Men hadde dere vært her og sett disse menneskene selv, så hadde dere kanskje forstått litt bedre. Aldri har jeg sett maken til vakre, velstelte, presentable mennesker. Hver eneste japaner jeg legger øyene på; plettfri sminke, fantastisk utplukket antrekk, høyehelte sko og så videre. Altså, jeg vil også se fin ut! Etter å ha gått i de samme klærene i godt over to måneder, så begynner man å bli litt lei. Mildt sagt. Men det interessante er at jeg tenkte ikke mye over det før jeg kom hit! Jeg gidder ikke å se så slaskete ut lengre! Nå er jeg lei!

Vår første dag i tokyo var vi så jetleget at så snart vi kom hjem til sofaen vi skulle surfe på, sovnet vi. Og sov jammen rundt hele døgnet. Dag nummer to dro vi hit:

Alt og alle var rosa.
Alt og alle var rosa.

Og jeg forstår nå hvordan harajukustilen har fått sitt navn. Det er akkurat som man har sett på bilder! Minus turistene. Men her brukte vi altså hele dag nummer to. Anette shoppet mest, og hun har minst sekk av oss alle. Vet ikke hvorfor jeg vedla den opplysningen.
Men så skjedde jo dette på dag nummer tre:
http://youtube.com/watch?v=In6AV1-I2nE

Haha. Den videoen kan jeg le inn i evigheten av. Blikket til Maria når hun viser at hun tydeligvis er sjalu på Anettes bankkonto. Priceless.

Men så gikk vi jo fra hotell til hotell, og havnet her:

image

Der fikk vi bo tre netter, og det var neimen ikke dårlig. De hadde til og med dyner. Og det er virkelig noe man setter pris på når man er utenlands! Og digg frokost til bare 350 yen. Måtte riktignok spise 16 skiver for å bli mett da, men det var ikke noe problem. Buffet ftw!
Vi dro og opplevde hanami. Feiring i parker av kirsebærtrærne begynner å blomstre. Og shitman, det var det mange andre som gjorde også! Men denne tradisjonen gjorde meg veldig lykkelig og fredfull på innsiden.

Ingen bilder kan forklare hvor sinnsykt mange tusen mennesker som var her inne Yoyogi park. Det kostet 200 yen å komme inn, og de må jo tjene en formue!
Ingen bilder kan forklare hvor sinnsykt mange tusen mennesker som var her inne Yoyogi park. Det kostet 200 yen å komme inn, og de må jo tjene en formue!
Blomster og himmelen. De to beste tingene jeg vet om.
Blomster og himmelen. De to beste tingene jeg vet om.
Og rett utenfor det blomstrende og pastellfargede hanamieventyret ligger det andre Tokyo byeventyret.
Og rett utenfor det blomstrende og pastellfargede hanamieventyret ligger det andre Tokyo byeventyret.
Byeventyrets deiligste rånebabe. Med nytt antrekk rett fra Harajuku! (Utenfor Prince hotell, som også var fullbooket!)
Byeventyrets deiligste rånebabe. Med nytt antrekk rett fra Harajuku! (Utenfor Prince hotell, som også var fullbooket!)

Det er virkelig så fantastisk her. Og slapp av, det er ingen grunn til bekymring. Vi ordner oss alltid på en eller annen måte. Alle er så fantastisk hjelpsomme! Vi rekker nesten ikke bekymre oss selv, før problemet er blitt løst på en eller annen måte. (Det var fullstendig løgn. Vi har stressa mye.) Nå bor vi litt utenfor tokyo, i et noe simpelt, men veldig koselig japansk hjem. Og her har vi booket oss hele TRE netter, og vi kan bo lengre hvis vi vil! Er det ikke fantastisk?!

Undergangen

Vi har nettopp overveid en del rare muligheter. Henge på starbucks til klokken fire om natten, kjøpe telt og campe, ta et nattog et eller annet sted, ringe på dører til noen slipper oss inn, teste hvordan uteliggere har det. Det vi allerede har gjort er å sitte på starbucks en lang stund, ringe til de vi kjenner her i denne byen(som ikke er så veldig mange) for å spørre om husly, kontakte presten for sjømannskirken i asia(som tilfeldigvis var i Japan fra i går til i morgen), kontakte flere fra Couchsurfing og til slutt gå fra hotell til hotell helt til noen slapp oss inn. Det siste funka. Litt.

Vår aller første couchsurfer-opplevelse begynte veldig bra. Helt superbra. Litt hardt soveunderlag, men ellers helt utmerket(sett bort ifra at han plutselig ville ha mer penger enn det vi hadde avtalt). Vi skulle til og med ha en blomsterfest i en park her på fredag, og vi hadde inntrykk av at verten vår egentlig ville ha oss på besøk så lenge som overhodet mulig. Helt til jeg på Cinnabon(heaven on earth) sjekket mailen og oppdaget en litt underlig innpakket avskjed:

Yes Henriette,

As you suggest, I agreed to 1000 a night per person for your stay of 3/23-3/27.
I have already received 5000 yen as a deposit from you for the key.
All 3 of you have stayed 2 nights so far. That is a total of 6000 yen.

Actually I realize have some other couchsurfers coming in that I forgot about so I would appreciate it if you found another couch to surf on.
Sorry for the sudden change, but I guess we just have not even had coffee together and it does not feel like couchsurfing so I would like to help these other surfers.
I am sure you will have a good time in Kyoto and Osaka.

When you leave just leave the key in the post mailbox for room 301. Because this is so sudden no need to pay the rest of the money if you return the key.
Thanks.

Vi ble drittirriterte og bestemte oss for at vi gadd søren ikke å la oss lure så lett. Tre lettlurte og føyelige jenter kan han bare drømme om. Så vi bestemte oss rett og slett for å spille kortene riktig, og på en eller annen måte klarte vi å lure ham til å komme møte oss etter vi hadde pakket oss ut og få tilbake de 3000 yen som han skyldte oss. (Dere skjønner det var 1000 yen per natt for alle tre vi var enige om, pluss han hadde tatt et depositum på 5000 yen for nøkkelen.) Jeg kan love dere at det var en konfrontasjon jeg aldri skulle vært for uten. Det gikk stille og rolig for seg, men det var virkelig en albatross på kleinhetsskalaen(for dem som tar den referansen). Så der satt vi, med pakka sekker inne på starbucks på Roppongi, Tokyos svar på beverly hills. Uten noe sted å bo klokken syv om kvelden. «Jaja, vi finner bare et annet sted å bo!» DEN GANG EI!
Alt er booket her i Tokyo. Ikke vet jeg hvordan, men sånn er det nå bare. Vi ble tvunget til å tvinge et hotell til å skaffe oss et rom. Og nå, endelig(ca klokken 23) sitter vi i et hjørnerom på hotell sakira, eller sakura.

Vi har alle vært hos frisøren i dag, det er derfor vi ser så utrolig freste ut.
Vi har alle vært hos frisøren i dag, det er derfor vi ser så utrolig freshe ut.

Hvis du synes dette var en stress historie, så ender det ikke her.
I går fant jeg ut at kortinformasjonen min er stjålet, og de har tappet kontoen min. Nå for en time siden leste Maria en mail fra banken sin at hennes kort også var misbrukt. I USA og i Colombia, så nå er det sperret. Da har ikke Maria flere kort igjen hun, ettersom hun allerede har mistet et i Costa Rica. Og Anette som ikke en gang skulle sjekke Facebook eller noe som helst før hun la seg for å sove… Hun måtte nesten bare sjekke, og hei hvor det går! Det manglet 20 000kr der og gitt. Da måtte vi sperre det kortet også, nummer to for Anette sin del(etter den plagsomme hendelsen på Cuba). Da blir det mitt kredittkort som skal få svidd seg. Wihu. Vi har pr nå ca 5000 kroner tilsammen å leve på. Vi får jo se hvordan det går.

Couchsurfverten vår mistenker vi også har fått dårlig samvittighet fordi han sa vi bare måtte bo hos han! Hahahaha hæ!? Og anbefaler steder og bla bla. Nei vet du hva! Alt er på styr nå. Heldigvis har Anette kuret håret i dag, så hun har ingen floker. Det er virkelig noe være takknemlig for. Og vi må bare fokusere på det positive.

Stemningen er forholdsvis munter, samtalene foregår for det meste på trøndersk og farsunddialekt, og vi ler kanskje gjennomsnittlig bittelitt mer enn vi vanligvis gjør. Det er et godt tegn vil jeg si.

Og i neste innlegg kommer jeg til å snakke veldig fint om japanerne, fordi jeg mener bare fint og rartfint om dem.

På besøk i enda en ny verden

Jeg har nå tilbragt to dager i regnskogen i Amazonas. Å troppe opp på flyplassen iført treningstights, truse og en fleecegenser skal jeg innrømme at ikke var et sjakktrekk. Kjære vene. Å reise fra tørre, kjølige Cusco og deretter trå ut av flyet i Puerto Maldonado føltes som å treffe en 30 graders varm 90 % luftfuktighetsvegg. Å ja, stemmer! Det var akkurat det som faktisk skjedde. Det som gjalt var å bare ikke røre en muskel og vente på bagasjen med mitt evigvarende kjærlighetsforhold. Firkantkjolen. Men nok om det, det var varmt.

Det går ganske greit å møte på edderkopper ute i det fri. Når jeg er forberedt, og besøker deres territorium. Det er når de sniker seg inn i menneskeverdenen at jeg blir ukomfortabel. Men jeg skal innrømme at jeg gikk og trippet litt på bakken så ingen uvedkommende skulle få sjansen til å krype opp på støvlene mine mens jeg hørte på guiden vår Elvis fortelle(i sakte tempo) om regnskogen.

image

Dette edderkoppnettet er så kraftig og sterkt at det kan fange små fugler!! Det gjorde meg en liten smule redd.
Dette edderkoppnettet er så kraftig og sterkt at det kan fange små fugler!! Det gjorde meg en liten smule redd.

Men regnskogen er kul. Og hvis alle mennesker bare kunne la den være i fred, så hadde regnskogen klart seg ganske greit har jeg lært. Alle skapninger blir født inn i en oppgave. Alle holder seg til sitt, og forent i regnskogens samfunn skapes det jeg vil kalle et godt samarbeid. I regnskogen blir alle gitt en identitet. Det er ikke sånn som i denne ville vesten som jeg lever i, der alle jager etter å finne seg selv og være seg selv et hundre prosent. I regnskogen er et tre et tre, og en arbeidermaur er en arbeidermaur. Og alle er like viktige, fordi tilsammen utgjør de det fantastiske Amazonas.
Selv om vi vestlige land går litt rundt grøten og lurer på hvem vi er og hva vi skal gjøre ut av livene våre, så går jo samfunnet vårt rundt det og. På en eller annen måte så faller brikkene på plass og verden fortsetter å snurre. Og det er i grunn ganske kult å tenke over.

På den ene siden så virker det jo litt deilig å bare bli født inn i en identitet, en funksjon, et allerede lagt liv… Men på den andre siden så er jeg veldig glad jeg ikke er dette treet som har stått her i nesten 500 år uten valgmuligheter, uten press til å prestere noe som helst.

imageMen hvem vet? Kanskje treet hadde valgt dette livet om igjen og om igjen dersom det kunne.

Det har ihvertfall laget seg en strippebule til disposisjon til de forbipasserende turistene som tilfeldigvis kan poledance. Det gjør seg litt til rette altså. Og har kanskje flere valgmuligheter enn jeg tror?!
Det har ihvertfall laget seg en strippebule til disposisjon til de forbipasserende turistene som tilfeldigvis kan poledance. Det gjør seg litt til rette altså. Og har kanskje flere valgmuligheter enn jeg tror?!
Dette er noe som ligner på en krokodille eller alligator!  Kult eller?
Dette er noe som ligner på en krokodille eller alligator! Kult eller?
Språkvansker gjorde at dette bildet ikke ble skarpt. Skulle veldig veldig ønske at det var skarpt.
Språkvansker gjorde at dette bildet ikke ble skarpt. Skulle veldig veldig ønske at det var skarpt.
Dette er forresten et pinnedyr ved siden av hånda mi. Omg.
Dette er forresten et pinnedyr ved siden av hånda mi. Omg.

image

Jeg kan jo bare si at vi var ganske heldige som fikk lov å låne støvler av lodgen vi bodde på. Og flaks var det at verken jeg eller mine to kjære fikk støvler som lakk. Jeg som trodde at jeg var blitt tidenes naturmenneske, innså plutselig at det var ikke all natur jeg kunne bære den identitenen i. Jeg sier det bare rett ut: fjell fremfor regnskog. Selv om regnskogen er ganske kul da!!!!!!!!

Helt normalt. (Jeg rødmer nesten!)
Bare en helt vanlig trerot. (Jeg rødmer nesten!)

Vakre verden

Jeg maa bare legge ut litt flere bilder fra inkastien.

Reglene sier at porterne kan baere 6 kg for oss i en bag som vi laaner fra G Adventures. Gou fra Canada skulle absolutt ha med seg kamerastativet sitt. Som veide omtrent 5 kg. Den maatte han altsaa ha i dagsekken sin, og baere selv. Med mindre han ikke ville ha noe annet enn stativet med seg da. Uff, det ble tungt for han. Hans dagsekk veide kanskje 6 kg mer enn gjennomsnittet. Heldigvis fikk han godt bruk for det naar jeg ville leke.

Yeah, lang lukkertid! Dette er forste forsok! Jeg lover.
Yeah, lang lukkertid! Dette er forste forsok! Jeg lover.

Og som de fleste kanskje begynner aa forstaa, er himmelen det vakreste jeg vet. Og bare se dette sinnsykt fine bildet Gou tok av stjernehimmelen.

Dette bildet er nesten like fint som virkeligheten.
Dette bildet er nesten like fint som virkeligheten. Maanen lyste paa hele omraadet, og vi trengte ikke bruke hodelyktene en gang.

 

Maanen lyste paa hele omraadet, og vi trengte ikke bruke hodelyktene en gang.
Skyene beveger seg saa fort. Akkurat som man kan se fra bakkenivaa. De oppforer seg akkurat som spokelser.
Og inni dette teltet ble vi servert mat. HElt sinnsykt god mat ogsaa. Ikke vet jeg hvordan de kokkene greide aa tilberede alt det der. Men jaggu var det godt. Og mye. Vi fikk til og med fersk sitronkake. Nei, naa faar jeg vann i munnen igjen.
Og inni dette teltet ble vi servert mat. Helt sinnsykt god mat ogsaa. Ikke vet jeg hvordan de kokkene greide aa tilberede alt det der. Men jaggu var det godt. Og mye. Vi fikk til og med fersk sitronkake. Nei, naa faar jeg vann i munnen igjen.

Og de dekket alltid saa fint paa til oss. Hadde det vaert opp til meg, hadde de faatt en Michelinstjerne.

Inni skyene her ligger Dag 2 campingen. Men den kan vi dessverre ikke se. Regntid byr paa baade godt og daarlig.
Inni skyene her ligger Dag 2 campingen. Men den kan vi dessverre ikke se. Regntid byr paa baade godt og daarlig.

Heldigvis var vi totalt sett helt fantastisk heldige med vaeret. Det regnet minimalt mens vi gikk, det kom som regel en dusj da vi kom frem til campen og akkurat var kommet inn i teltene vaare. Og det regnet om natten. Og det er jo bare koselig, saa lenge man har det tort og fint inne.

Det var ogsaa noen som greide aa bli solbrente, tenk!
Det var ogsaa noen som greide aa bli solbrente, tenk!
Her skulle vi til aa gaa inn i litt mer jungelnatur. Jeg haapte paa aa se litt slanger, men det gjorde jeg ikke.
Her skulle vi til aa gaa inn i litt mer jungelnatur. Jeg haapte paa aa se litt slanger, men det gjorde jeg ikke.

image

Her er vi rett for campen. Men Maria og Anette hadde bygget opp en slags rutine som funket veldig bra for dem. Rett for de var fremme, tok de en god pause. Det de egentlig gjorde var nok aa tilpasse seg regnvaeret. Slik at vi presis kom inn i teltet for det plasket ned.
Her er vi rett for campen. Men Maria og Anette hadde bygget opp en slags rutine som funket veldig bra for dem. Rett for de var fremme, tok de en god pause. Det de egentlig gjorde var nok aa tilpasse seg regnvaeret. Slik at vi presis kom inn i teltet for det plasket ned.

 

Og dette er vårt første møte med Machu Picchu! Fra solporten! Haha, vakkert.
Og dette er vårt første møte med Machu Picchu! Fra solporten! Haha, vakkert.

 

Så stakk vi og bada i varme kilder. Det var deilig, og deilige pina colada! (Alle fikk sånn rynkete føtter og fingrer altså, ikke bare Anette!)
Så stakk vi og bada i varme kilder. Det var deilig, og deilige pina colada! (Alle fikk sånn rynkete føtter og fingrer altså, ikke bare Anette!)

Machu picchu, jeg kommer kanskje tilbake i fremtiden. En dag jeg trenger en ny pilegrimsreise.

Veien er destinasjonen

Hvem skulle trodd at jeg likte så godt å gå i fjell, hæ? Det har vært fem helt utrolige dager, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal begynne.

Jeg skylder guiden vår en stor takk. Persy, en fantastisk inspirerende mann med vanvittig mye engasjement og kunnskap om Peru, inkatiden og quechua folket. Han har lært og delt så mye med oss, både fra Perus historie og fra sin egen.

"Dear friends"
«Dear friends»
En liten del av lamasutrafamilien som hører på Persy fortelle.
En liten del av lamasutrafamilien som hører på Persy fortelle.

Når man skal reise sammen som en gruppe, og være sammen konstant i så pass lang tid, er det viktig at man støtter hverandre. Vi så på hverandre som familie. Persy gjorde det klart for oss fra første møte at denne turen er i våre hender. Hvordan vi velger å oppleve denne turen er opp til oss, men han ønsket at vi skulle åpne hjertene våre og åpne sinnet vårt. Ikke bare for hverandre, men også for hvem vi ville møte, hva vi ville se og hva vi kom til å høre. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg kom hjem(Til hotellet i Cusco. Med myk madrass, rene laken, varm dusj og wifi.) med en voldsom respekt for dem vi har møtt og hørt om, og respekt for kulturen deres.

Disse damene spinner tråd fra alpakka og lamaull og farger alt selv med naturlige farger.
Disse damene spinner tråd fra alpakka og lamaull og farger alt selv med naturlige farger.
Og så vever og strikker de gensere, luer, sokker og alt mulig etterpå. Som de selger på det lille markedet sitt.
Og så vever og strikker de gensere, luer, sokker og alt mulig etterpå. Som de selger på det lille markedet sitt.

Første dagen på tur besøkte vi to arkeologiske steder, og hadde en siste natt på hotell før den virkelige vandringen begynte. Jeg skal innrømme at jeg ble ganske så nervøs når melkesyren krasja festen etter syv-åtte trappetrinn. Så høyt over havet klarer ikke kroppen å transportere oksygen like bra rundt i kroppen. Jeg vet ikke om det gjaldt så veldig for meg, eller om det bare var hodet mitt, men kjære mor, jeg ble drit redd. Heldigvis lærte Persy oss å tygge cocablader. Placebo eller ikke, det funka for meg!
http://youtube.com/watch?v=MiR9O2ppmTw

Ledelsen på topp av "Dead womans pass". 4200 moh.
Ledelsen på topp av «Dead womans pass». 4200 moh.

Vi så og besøkte flere landsbyer, eller hva skal jeg kalle det? Boligstrøk? Små, små nabolag med selvforsynte bonder langt oppe i Andesfjellene. Det er så underlig å tenke på hvor utrolig ulike to liv kan være.image

Omtrent her var det et hus med en familie som bodde der, kunne Persy fortelle. Barna i huset hadde en time rask gange til skole, hver eneste dag. OG HJEM IGJEN! Og det er litt av en bakke den lille skoleeleven skal opp på hjemveien kan jeg tenke meg. Omtrent en av tjue elever blir suksessfulle. Og det betyr at de får en utdannelse. Resten blir på gården. Nå mener ikke jeg at man ikke kan gjøre suksess på gården, men det er det som blir sett på som å lykkes har jeg inntrykk av. I Norge kan alle få en utdannelse. Absolutt alle. Og av folkene i Andesfjellene, er det noen(mest av den litt eldre generasjonen) som aldri har vært utenfor landsbyen. Som aldri har vært i hovedstaden Lima, eller aldri en gang i Cusco. Jeg er bare 22 år, fra Norge og har allerede vært i Lima, Cusco og deres egen landsby. Jeg lurer så på om de lengter etter noe annet, eller om de er fornøyde. Jeg mener ikke at en livsstil er bedre enn en annen, men det er så langt unna min egen at jeg har vansker for å se med deres øyne.
Med oss på turen hadde vi en stor gjeng lokale mannfolk som gjorde hele turen mulig. The porters. Det er dem som transporterte alle tingene våre fra en camp til den neste. Lagde frokost, lunsj, snacks, afternoon tea, middag og dessert til alle måltider. (Planen om å forbrenne bort litt av bilringen, kunne jeg se langt etter.) Det er nok dem jeg skal takke for at jeg har et virkelig godt inntrykk av fjellvandring. Dere skjønner det at teltene våre var allerede slått opp når vi endelig klarte å snuble oss inn på campen etter en lang dag(for å bli mottatt med applaus, mens det egentlig er dem vi skal klappe for)

De løper fordi oss med fire-fem ganger så tunge sekker som oss. Gjerne på flip-flops.
De løper forbi oss med fire-fem ganger så tunge sekker som oss. Gjerne på flip-flops.

Men tilbake til det jeg egentlig snakker om: Enten er de naturlig gode skuespillere alle sammen, eller så er de rett og slett glade. Alltid smilende og høflige, og tilfreds. Jeg vet neimen ikke om jeg kunne se noen lengsel i dem. Mer en lyst til å jobbe for oppnåelse. De fleste av porterene jobbet for G Adventures for å kunne gi barna sine en utdannelse. Og alle virket så tålmodige. «Dette er veien å gå.»

Og apropos veien å gå… Camino de Inca er en hellig vei, en pilegrimsreise. Man tenker gjerne at Machu Picchu er målet for vandreturen, men jeg innså da jeg endelig stod der…på toppen av den majestetiske byen i ruiner, at det er veien hit som gjør synet vakkert. Persy sa: «The inka trail is the only way to Machu Picchu.»

image

På samme måte som i livet, ser man fremover mot noe. Noe som skal bli så fantastisk. Når jeg blir ferdig med utdannelsen, når jeg får meg den jobben, eller det bryllupet, barna, huset… Plutselig så er det over, så har man glemt å nyte øyeblikkene. Man tror det er fremtiden som er livet, men sannheten er jo at det er nå vi skal leve. Veien mot noe er et mål i seg selv. Det synes jeg er en nydelig sannhet.

Tenk at vi bodde i skyene. Så fint. Og fuktig.
Tenk at vi bodde i skyene. Så fint. Og fuktig.

Derfor skal jeg forsøke å nyte at jeg er i et lite dilemma når det kommer til fremtidsvalg. Det er fint å lure litt rundt grøten. En tid for alt, sies det.

image
Heldigvis la vi fra oss alle stressende problemer på et av de helligste fjellene. Så nå skal alt gå bra.

Peru tar godt imot oss!

På nyttårsaften ble jeg medlem av Couchsurfing.com, men har ikke brukt det noe før nå. Og hei hå hvor mange som vil ha meg på besøk. Jeg logget inn i Lima, og da kan tydeligvis mange se at jeg nå er i Lima. Og da vil de vise meg byen, øve på engelskkunnskapene sine og få nye bekjentskap. Uheldigvis var vi bare i Lima knapt et halvt døgn, før vi dro videre til Cusco. Her jeg er nå.
Genialt opplegg, Couchsurfing! Jeg planlegger allerede å møte noen der når jeg kommer tilbake til Lima før vi drar videre til Tokyo(!!!!). Jeg må bygge opp referansene mine, så folk tørr å ha meg på sofaen sin i fremtiden.

Jeg har tenkt at Japan…hotell og sånn, det fikser vi seinere. Det er så lenge til. Men nå, så er det plutselig under to uker til! Og alt er opptatt! (Les: alt innenfor vårt budsjett og lokasjonskrav.) Så derfor måtte jeg altså ty til sofasurfingen. Og vi har ordna oss greit tror jeg. Vi får se, vi får se 🙂

Men det jeg skulle si, er at nå stikker jeg til Machu picchu i morgen tidlig. Og det kommer til å ta sin tid! Så vi må retten å slettet bare snakkes tror æ.

Slenger ved dette bildet av mine to flotte reisepartnere, som merkelig nok tro at vi kommer til å konstant gå bakerst hele veien til topps. Jeg tror vi klarer oss fint jeg. Jeg mener, se på de!!

imageDe er så sport og flinke og alt mulig. Dette går så bra så! (Anette har overtatt forkjølelsen nå, så vi får jo bare se. Farmasøytene her er skrekkelig hjelpsomme. He he….)

Tar opp tråden etter Steve Irwin!

Mens alle andre gruppemedlemmene måtte betale i dyre dommer for å se dyrelivet i Costa Rica, har team Norway vist seg å virkelig være dyrenes sanne venner. Dyrene kommer til oss!

http://youtube.com/watch?feature=c4-feed-u&v=5wSK4lqIOJY

Dovendyr må virkelig være et av de rareste og kleineste dyrene jeg har sett. Han syntetisk seg over veien, men brukte dritlang tid. Jeg lurer så på hva han tenkte. Stakkars, han var nok veldig stressa, men veldig flink til å skjule det!

Og da jeg hoppet i strikk dukket denne krabaten plutselig opp.

Kom godt overens. Kjaser og ler som om vi var gamle kjente.
Kom godt overens. Kjaser og ler som om vi var gamle kjente.

Og i hagen på hotellet i La Fortuna bodde denne fyren, sammen med sin kone under en av hyttene. Mistenker jeg ihvertfall.

Her var han litt ekstra shiny fordi det hadde regnet. Stilig type! Aner ikke hva han er, men.
Her var han litt ekstra shiny fordi det hadde regnet. Stilig type! Aner ikke hva han er, men.

Nå er vi på flyplassen og skal til PERU!

image
Opp, ned, bak, fram. Til Lima skal vi alle mann!

Vi gleder oss så masse, og vi er kjempe spente på de neste to ukene. Allerede til helgen skal vi komme oss opp til machu picchu! Vi grugleder oss litt til det, i og med at treningsregimet vårt ikke har vært så strengt som vi så for oss…

 

En hverdag er fin

Hva har jeg lært? Jeg har vært en måned i sentralamerika. Jeg har møtt mange nye mennesker og sett mange nye steder. Det har gått så fort, men samtidig så sakte. Jeg kan nesten ikke huske livet mitt i Norge, samtidig som jeg føler meg veldig på besøk her på andre siden av Atlanteren. På en måte savner jeg hjem, men på en annen vil jeg bare reise for alltid.

Hverdagen er skremmende. Med det mener jeg at jeg har sett hverdagen ødelegge folk, og jeg må aldri la det skje med meg. Å stille seg inn på autopilot, og bare la dagene gå forbi. Sove, våkne, frokost, jobb, middag, slappe av, repeat… Jeg er redd for å slutte å oppleve ting for første gang! Jeg forstod det akkurat.
Men hverdagen behøver ikke være en motsetning til nye opplevelser! Det er det jeg, og alle andre som deler min frykt, trenger å innse. Hjemmet mitt den siste 1,5 måneden har gitt meg inntrykket at hverdagen i seg selv er et mål for mange. Det å kunne gå på autopilot, og ikke bekymre seg. Det er det som er målet her. I Norge har så og si alle mulighet til å ha en hverdag der vi ikke trenger å bekymre oss. Vi vet at vi har det greit, og dermed blir vi så opptatt av å utnytte de ressurser vi har at vi nesten kan la det ødelegge for oss i stedet. Vi har muligheten til å ha en variert hverdag, og derfor gjør vi alt vi kan for å leve deretter. Men nå kan jeg ikke hjelpe for å lure på om hverdagen er en fin destinasjon allikevel. Hvis man klarer å være fornøyd med en hverdag, og på samme tid ikke være redd for å tre ut av den, da tror jeg vi nordmenn kan komme langt på livets lykkevei.

Noe av det mest spennende med å reise er at man møter så grasat mye forskjellige mennesker og ulike skjebner. Dette er på kjøkkenet til familien vår på Ometempe.

Bananer og bananblader blir flittig brukt. "Oh thank you captain obvious!"
Bananer og bananblader blir flittig brukt. «Oh thank you captain obvious!»

Jeg synes det er kjedelig å ikke kunne flytende spansk, fordi det begrenser veldig hvor dype samtaler det lar seg gjøre å ha. Jeg innrømmer at jeg ikke vet så mye om sjelelivet til menneskene her i mellomamerika, men jeg forsod iallefall at det betydde veldig mye for dem å ha oss på besøk. Noe å gjøre stas på! De arrangerte stor fest for bursdagsbarnet Diana som vi reiser med. Det var høy musikk, langbord med mat og pinata og andre selskapsleker. Det viser kanskje at mennesket er skapt med et behov for variasjon og nyheter.

Bursdagsbarnet Diana! Litt kake-flørting måtte til vet dere.
Bursdagsbarnet Diana! Litt kake-flørting måtte til vet dere.

Det som er et perfekt liv for noen, er rett og slett det motsatte for noen andre. Uansett hvor i verden man kommer ifra. Guiden vår de to siste ukene har jobbet i G Adventures i nesten 10 år. Per dags dato har han ikke hatt en fridag siden midten av november, og synes det er helt greit. Selv om han begynner å bli sliten da… Det hjelper kanskje ikke så mye at Team Norway alltid kommer for seint! (De fleste gangene er det ærlige feil og komplikasjoner vi ikke har kunnet hjelpe for! Men det begynner å virke litt mistenksomt tror jeg.) Men jeg kunne aldri trivdes med hans liv. Alltid på reisefot, og nye mennesker hver andre uke? Hverdagen ser forskjellig ut rundt om på kloden, og den i Norge tror jeg egentlig ikke er så verst.

Det aller første bildet som ble tatt med mitt nye kamera. Et veldig morsomt øyeblikk fra min hverdag i Norge.
Det aller første bildet som ble tatt med mitt nye kamera. Et veldig morsomt øyeblikk fra min hverdag i Norge.

Når jeg kikker på det bildet, så gruer jeg meg ikke til å komme hjem til Suldalsveien 19!

Strikkhopp i Monteverde, Costa Rica!

Vi er kommet til Costa Rica, og shit så gjerrige vi er blitt! Jeg betalte 26 amerikanske dollar for måltidet mitt i går kveld. Mitt var noe av det billigste også.

Men det er fint her! Kjøreturen til Monteverde var lang og, om mulig, enda mer humplete enn sykkelturen vår. Men utsikten var nydelig.

image

 

Jeg og utsikten.
Jeg og utsikten.

Jeg ble forresten lurt til å hoppe i strikk. Jeg skjønner ikke hvordan, men jeg gjorde det nå ihvertfall. Jeg har en film av det, som dere kan se, men advarsel! Den viser ikke noen sterk og kul kvinne på denne kvinnedag! Heller en klumsete og fnisete person med veldig rundt hakeparti, og etterhvert øyne som blir veldig påvirket av tyngdekraften!

http://youtube.com/watch?v=3OEALl5OO9c

Hahaha! Det er den underligste følelsen jeg noen gang har hatt!