Nå kommer jeg hjem!

Aldri har det kilt så lenge og kraftig i magen. Fra jeg satte en fot på flyplassen i kathmandu har jeg hatt så utrolig blandede følelser for det å komme hjem. Plutselig så ville jeg ikke. Plutselig kjenner jeg meg hjemme der jeg ikke er hjemme. Jeg begynte å kjenne på en følelse. Har jeg egentlig gjort turen til det jeg ville den skulle være? Jeg har nesten glemt målet. Men det er kanskje fordi jeg har nådd det? Jeg vet hvilken retning skoleåret 14/15 skal gå. Jeg er jo en veldig lettrørt og sentimental person, og blir rett og slett litt emosjonell når jeg tenker over hele turen tilsammen. Hva den har vært for meg. Hvor gøy jeg har hatt det, og hvor godt den har gjort meg. Jeg er så lykkelig for å ha fått dele den med to av mine aller beste venninner, og så mange andre fantastiske mennesker som jeg kommer til å huske for alltid. Takk.

imageimageimageTil sist fikk jeg også kjenne på det å reise aleine til et land. Uten noen jeg kjenner, som gjør meg trygg og avslappet. Og til min litt store overraskelse, så greide jeg meg veldig bra. Jeg klarte å ha to mildt sagt fine uker i Nepal, og er da sammen med Japan og Cuba på listen over land jeg definitivt kommer til å besøke igjen. Ikke værst.

Passer så godt inn her vet du!
Passer så godt inn her vet du!

Mine siste 25 timer i kathmandu var kanskje de beste fra hele Nepal. Jeg fikk en venn for livet, som jeg bare angrer på at jeg ikke møtte før. Jeg fikk litt bedre inntrykk av de som bruker couchsurfing.org, etter vår heller uheldige erfaring i Tokyo. Vi fikk gjort litt i-siste-liten-sightseeing, og jeg fikk enda mer dyretekke enn jeg allerede har.

image

imageimageMen hvordan avslutter man en blogg? Skal man ikke helst konkludere med noe? Konklusjonen er at det ikke er noen konklusjon. Akkurat som det alltid er i sosiologien og samfunnsfaget. Er det noe jeg har lært av mine år på universitetet, så er det at det aldri er et rett og et galt svar. Man ender alltid opp med å rable ned noen svadaord om at noen mener noe, mens andre mener noe annet. Vi kan alltid fortsette å diskutere frem og tilbake, komme frem til teoretiske retninger som kan forutsi noe om hvordan vi mennesker fungerer. Men sannheten er jo at vi kan ikke vite hvilken vending et liv vil ta. Så hvorfor fortsetter vi å diskutere da? Vi finner aldri noe håndfast å holde ved. Det må enkelt og greit være fordi vi elsker å diskutere og å lære fra diskusjonene. Selv om det gang på gang er det samme vi lærer. Alt er relativt. Alle tilfeller er unike.

Slik blir det også denne gangen.

(Time to destination: 0hrs 17min. Det kiler så i magen at jeg sliter med å sitte stille.)