Hjemmet mitt

Jeg trodde at det å komme hjem skulle bli en smertefri opplevelse. Jeg så for meg at all tvil skulle forsvinne: borte bra, men hjemme best! Dette siste innlegget skulle komme til å handle om hvor fantastisk det hadde vært å endelig være hjemme igjen. Men sånn blir det ikke helt.

Tro meg, det er deilig å være hjemme igjen. Elektrisitet hele døgnet, myk seng med dyne, familie som møter meg med sushi og kjærlighet. Men jeg greide ikke helt å nyte følelsen. Jeg gikk nesten rundt og følte meg sint, og jeg skjønte ikke hvorfor. Men nå vet jeg. Jeg har opplevd så mye fint, så mye annerledes som jeg vil ta med meg videre inn i mitt norske liv. Men det gikk ikke mer enn en halv dag før jeg var tilbake til min norske, travle tankegang. Jeg rakk i løpet mine første timer i Oslo å komme meg på visning og skaffe meg bosted i Oslo til og med. Ikke værst, men hvor ble min nepalesiske sinnsstemning av? Jeg prøvde å huske tilbake til for en dag siden, men klarte det nesten ikke. Jeg er kommet frem til at evnen til å huske ikke føles godt nok for meg. Jeg vil oppleve på nytt, og igjen og igjen når jeg bestemmer meg for det. Jeg har generelt dårlig hukommelse, så det gjør ikke akkurat minnene mer livlige. Folk sier at minnene vil dukke opp av seg selv, når jeg minst venter det. Det blir jo hyggelig det, men jeg vil huske alt nå!! Derfor var jeg sur. Nå er jo dette snart to uker siden, og jeg føler meg ikke sint lengre. Ikke det at jeg har funnet en løsning på problemet, men jeg har bare erkjent og lært at det er der og kommer til å fortsette å være der. Jeg har også lært å sette ekstra pris på kald melk og vann i springen. Og for å være ærlig så gjør det meg bare mer og mer glad for å være hjemme.

For eksempel
I tillegg var det fint å komme hjem akkurat tidsnok til grunnlovsjubileet, som jeg kunne feire med min kjære familie med å se på barnetoget. Pappa hadde til og med stoler med på pakkebæreren på sykkelen til familiens hardest skadde. (Pappa valgte de beste brillene av to alternativer. Ingen av alternativene var spesielt gode altså. Selv om en 2. Klassing var veldig opptatt av å vise at han digger looken til pappa.)
I tillegg kunne jeg bli gjenforent med mine fantastiske venninner som jeg hadde savnet ganske kraftig de siste ukene i den ville verden.
I tillegg kunne jeg bli gjenforent med mine fantastiske venninner som jeg hadde savnet ganske kraftig de siste ukene i den ville verden.

Jeg er lykkelig igjen for å være her. Borte bra, men hjemme er faktisk best. Ikke nødvendigvis fordi Norge er verdens beste land, men nettopp fordi det er hjemme. Her hører jeg til. Og det var godt å være tilbake på Inglot igjen, så det ihvertfall føltes som det var en grunn for at jeg var tilbake i Norge så raskt. Det er jo tross alt noen måneder før jeg starter på mitt år med kreativ prosjektledelse.

Hahaha! Hurra for sminke dagen lang!
Hahaha! Hurra for sminke dagen lang og spøkelseskjøpesenteret i sørlandsparken……

Det eneste jeg ikke har vendt meg helt til er norske priser. 49(???!!!!??!??!?!!?!?!?!!!!………) kr for appelsinjuice på drømmeplassen. Holy crap. Den var god da. Og kald. Men likevel, det tror jeg vil ta en stund før jeg ikke kvier meg for å kjøpe så dyr juice.

Nå kommer jeg hjem!

Aldri har det kilt så lenge og kraftig i magen. Fra jeg satte en fot på flyplassen i kathmandu har jeg hatt så utrolig blandede følelser for det å komme hjem. Plutselig så ville jeg ikke. Plutselig kjenner jeg meg hjemme der jeg ikke er hjemme. Jeg begynte å kjenne på en følelse. Har jeg egentlig gjort turen til det jeg ville den skulle være? Jeg har nesten glemt målet. Men det er kanskje fordi jeg har nådd det? Jeg vet hvilken retning skoleåret 14/15 skal gå. Jeg er jo en veldig lettrørt og sentimental person, og blir rett og slett litt emosjonell når jeg tenker over hele turen tilsammen. Hva den har vært for meg. Hvor gøy jeg har hatt det, og hvor godt den har gjort meg. Jeg er så lykkelig for å ha fått dele den med to av mine aller beste venninner, og så mange andre fantastiske mennesker som jeg kommer til å huske for alltid. Takk.

imageimageimageTil sist fikk jeg også kjenne på det å reise aleine til et land. Uten noen jeg kjenner, som gjør meg trygg og avslappet. Og til min litt store overraskelse, så greide jeg meg veldig bra. Jeg klarte å ha to mildt sagt fine uker i Nepal, og er da sammen med Japan og Cuba på listen over land jeg definitivt kommer til å besøke igjen. Ikke værst.

Passer så godt inn her vet du!
Passer så godt inn her vet du!

Mine siste 25 timer i kathmandu var kanskje de beste fra hele Nepal. Jeg fikk en venn for livet, som jeg bare angrer på at jeg ikke møtte før. Jeg fikk litt bedre inntrykk av de som bruker couchsurfing.org, etter vår heller uheldige erfaring i Tokyo. Vi fikk gjort litt i-siste-liten-sightseeing, og jeg fikk enda mer dyretekke enn jeg allerede har.

image

imageimageMen hvordan avslutter man en blogg? Skal man ikke helst konkludere med noe? Konklusjonen er at det ikke er noen konklusjon. Akkurat som det alltid er i sosiologien og samfunnsfaget. Er det noe jeg har lært av mine år på universitetet, så er det at det aldri er et rett og et galt svar. Man ender alltid opp med å rable ned noen svadaord om at noen mener noe, mens andre mener noe annet. Vi kan alltid fortsette å diskutere frem og tilbake, komme frem til teoretiske retninger som kan forutsi noe om hvordan vi mennesker fungerer. Men sannheten er jo at vi kan ikke vite hvilken vending et liv vil ta. Så hvorfor fortsetter vi å diskutere da? Vi finner aldri noe håndfast å holde ved. Det må enkelt og greit være fordi vi elsker å diskutere og å lære fra diskusjonene. Selv om det gang på gang er det samme vi lærer. Alt er relativt. Alle tilfeller er unike.

Slik blir det også denne gangen.

(Time to destination: 0hrs 17min. Det kiler så i magen at jeg sliter med å sitte stille.)

 

Nepal Yoga Retreat

Etter gårsdagens heller kvalme scener, tenkte jeg å legge ut noen bilder i vakre omgivelser, av noe litt lettere akseptert motiv. Håper jeg i det minste.

Jeg klarer dessverre ikke å huske hva posisjonene heter alle sammen, men de har et navn og de er ikke like på nepalesisk, engelsk og norsk. Såpass husker jeg.

imageimageimageimageimageimageimageimage

 

Jeg er stolt jeg! Ikke vet jeg om dette er noe å skryte av, så nå er det bare rett hjem på Elixia Sentrum og sjekke om jeg kan holde følge med de eldre slangemenneskene på Hatha Yoga gruppetimen. Hvis dette er dårlig, så har jeg et forsvar: Jeg hadde kink i nakken(presset meg bittelitt for mye) og var bom tett i nesa når vi tok disse bildene.

Jeg tror jaggu meg jeg skal kjøpe meg en yogamatte når jeg kommer hjem også. Hvor fantastisk hadde det ikke vært å klare å utvikle en så sterk viljestyrke at man kunne trene hjemme? GRATIS. Det er dyrt å holde seg i form, ass, med mindre man har en grei dose av denne viljestyrken. På en eller annen måte skal jeg klare å opprettholde, og til og med utvikle, yogaferdighetene mine. Fordi man kan jo ikke leve et perfekt liv uten god helse, kropp og sinn. Og det vil jeg jo. He he.

Ren og pen innvendig.

Dette er en rensemetode for magen og hals som for meg var ganske ny. Dette bør man altså gjøre en eller to ganger i uken for å vaske bort matrester og gugg som sitter igjen i magen og halsen. Og dette gjør man altså om morgenen før man spiser, så man spyr da bare opp vannet som man drikker. Jeg er jo litt nybegynner da, og dette er mitt andre forsøk. Men for å være ærlig så er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å fortsette med det. Vi får se!

Http://youtube.com/watch?v=jM36_ETTdCw

I yoga og meditasjon skal man puste gjennom nesa, og helst bare gjennom nesa(ble litt problematisk når jeg bare brukt opp siste dusj av nesesprayen min, og nesa enten er fullstendig tett eller som en softis i 40 graders sol). Derfor kan det være lurt å rense opp i nesa med å skylle med kroppstemperert saltvann. Inn gjennom det ene neseboret og ut gjennom det andre. Denne renseteknikken kalles neti.

image

 

Sånn da er jeg virkelig klar for yogatimen min.

Overblikket

Jeg prøver for harde livet å samle sammen hva jeg faktisk har lært de siste fire månedene. Ikke bare om meg selv, men også om mine fem undringsledetråder. De har vært fine å ha for tankeutviklingen, men jeg har kanskje til tider blitt enda mer opptatt av andre situasjoner, som jeg faktisk ikke ante skulle dukke opp. Men nå tenker jeg konkret over dem og finner ut at det er fem veldig gode og riktige punkter for det jeg i begynnelsen så for meg.

Tedrikking før yogatimen.
Tedrikking før yogatimen.

Norge, kjære vakre Norge. Vi skal feire grunnlovens 200 års jubileum om bare en uke. Det vi kan feire er et fantastisk land, med ytringsfrihet, frihet til å velge sin egen fremtid, frihet til å være den man er(eller vil være!). Men om kan kan føle seg fri av den grunn, vet jeg ikke. For hva er egentlig frihet? Om man er i stand til å føle ekte frihet kommer an på hvem man er. Hva man har opplevd, og hvem det har gjort deg til. Har følelsene dine gjort deg til en som kan føle ekte frihet, eller en som føler seg fri gjennom å alltid følge strømmen og de allerede skrevne oppskriftene? På en måte spiller det ingen rolle, så lenge man er tilfreds med det man gjør og er klar over hvorfor man gjør det.
Når det kommer til mulighetstyranniet, som jeg irriterte meg så over, så har jeg sluppet litt taket i den tankegangen. Jeg har lært meg å være mer og mer takknemlig for at jeg har de mulighetene jeg har. Jeg kan tenke meg at valg er lettere å beslutte dersom det egentlig ikke er noen valgalternativer. Men på den andre siden er det lettere å være fornøyd med å måtte ta vanskelige avgjørelser enn å bli tvunget til noe man ihvertfall ikke har lyst til. Logisk nok. Jeg har vokst til å bli lykkelig sammen med alle mine valgmuligheter.

Inn i jungelen. Der det finnes leoperdermkan. Foreløpig har jeg ikke sett noen. Men jeg fikk en hundevenn her, og vi fikk streng beskjed om å komme inn i spisestuen fordi det var ikke trygt å være ute. Så måtte hunden sove i spisestuen fordi han kunne ikke gå alene hjem om natten. Syke greier.
Inn i jungelen. Der det finnes leoperdermkan. Foreløpig har jeg ikke sett noen. Men jeg fikk en hundevenn her, og vi fikk streng beskjed om å komme inn i spisestuen fordi det var ikke trygt å være ute. Så måtte hunden sove i spisestuen fordi han kunne ikke gå alene hjem om natten. Syke greier.

Punktet om å bli presset av andre til å ta den eller den retningen i livet trodde jeg at jeg skulle se mer av. Kanskje det er i Norge det er størst? Jeg trodde ihvertfall at jeg skulle se det i Japan. Som jeg har hørt er et prestisjesamfunn så til de grader. Og ja, jeg følte meg ikke veldig fin og flott mens jeg var der, det skal sies. Så kanskje de fleste japanere holder en fasade. Om de ikke er lykkelige, så er de virkelig gode skuespillere. Men det er kanskje bare en del av det japanske gamet?
Mennesker som vil være unike er helt naturlig har jeg forstått. Og absolutt alle er unike, uansett om de prøver eller ikke. Ingen har levd det samme livet som deg, og ingen kan være samme person. Motivasjonen for folks handlinger er ulik også, men jeg tror den til syvende og sist bunner i et ønske om å være lykkelig. Det ser jeg overalt i verden. Men man har bare ulik oppfatning av hva som bringer lykke. Et sted mener de det er penger som skal gjøre deg lykkelig, mens andre steder er det fred og ro.

Jeg som later som jeg mediterer i jungelen. Ble utfordret på min areknofobi også!
Jeg som later som jeg mediterer i jungelen. Ble utfordret på min areknofobi også!
Og her later min veldig dyktige lærer som han mediterer i et tre. Imponerende!
Og her later min veldig dyktige lærer som han mediterer i et tre. Imponerende!

Jeg føler ikke at presset eller motivasjonen til å få det perfekte livet er så stort andre steder enn i Norge. Men kanskje det er fordi jeg ikke klarer å komme tett nok på folket. Pluss hvem vil brase ut til en fremmed om sine innerste følelser? Men alle jager etter det perfekte livet, det lykkelige livet. Det er bare at i Norge har vi fått et veldig snevert syn på hva det er som kan gjøre oss lykkelige. Og som Ida Fladen kunne konkludere med, så er det ikke mange av oppskriftene som faktisk funker.

Jaget av okser og yoga i det fri!

Jeg har allerede rukket å være å besøke Phokara. Et nydelig sted. Der jeg egentlig skulle paraglide, men som jeg må gjøre seinere på grunn av litt yr i luften.

Fint å se utsikten likevel da.
Fint å se utsikten likevel da.

Da måtte jeg finne på andre ting å gjøre. Så da ble jeg jaget av denne oksen i full galopp i kanskje ti meter. Og ti meter er ganske langt altså.

Hjelp.
Hjelp.

Det var ekstra pinlig fordi jeg var aleine. Og ingen jeg kunne le med etterpå. heldigvis var det nok av andre folk som lo av meg. Veldig tydelig at ukene er hellige, og at de virkelig kan gjøre som de vil.

Full frøs rundt kua, og hun bare ligger der som en ekte primadonna!
Full fræs rundt kua, og hun bare ligger der som en ekte primadonna!

Jeg har fått flere venner til og med. Hurra! Det er mange som vil være vennen min. Her sammen med min partner in crime, Hari. Som også er kokken på Nepal Yoga Retreat, som jeg nå bor på.

Debras, som er sikkerhetsvakter her, hentet solbrillene sine sånn at vi begge kunne posere med solbriller. Som ekte filmstjerner. (Hehe)
Debras, som er sikkerhetsvakter her, hentet solbrillene sine sånn at vi begge kunne posere med solbriller. Som ekte filmstjerner. (Hehe)

Han lærer meg å lage grisedeilig mat fra bunnen av, og tar meg med til fine mursteinsbyer og templer.

Jeg klapper to geitebabyer som slapper av foran et tempel i Bhaktapur. Fint.
Jeg klapper to geitebabyer som slapper av foran et tempel i Bhaktapur. Fint.

 

En interessant nepalesisk skjønnhet.
En interessant nepalesisk skjønnhet.
Stedet er gjemt i en fjellvegg så vi må gå et kvarters tid på denne hyggelige veien for å komme frem.
Stedet er gjemt i en fjellvegg så vi må gå et kvarters tid på denne hyggelige veien for å komme frem.
Så plukker vi gule bringebær som smaker jordbær langs veikanten som vi kan ha på pannekakene til frokost.
Så plukker vi gule bringebær som smaker jordbær langs veikanten som vi kan ha på pannekakene til frokost.

Jeg har det ganske fint. Jeg lærer yoga skikkelig av en utrolig dyktig lærer, og slapper av i fantastisk rolige omgivelser med deilige mennesker rundt meg. Akkurat nå svetter jeg forresten ihjel på plenen utenfor mitt store deilige rom med dyne!! Nå skal snart Soba, som er vaskehjelpen her, hjelpe meg å pynte meg med min nye sari. Det blir gøy.

Hvem er jeg?

Jeg skal innrømme at jeg er en skippertaksperson. Jeg lurer på om man er det i en situasjon, så er man det i alle? Poenget mitt er at nå som sjelereisen min nærmer seg slutten, da kommer det bare strømmende på med tanker som jeg må rekke å tenke ferdig før jeg vender hjem til hverdag og tusen forstyrrelser.

imageHvem er jeg? Hvem i all verden er jeg? Dette lyder kanskje litt vell filosofisk, men det kan jeg dempe med å si at jeg tror svaret finnes. Det går bare ikke helt an å uttale. Det er umulig å fortelle et annet menneske hvem du er. Ja, man kan introdusere seg ved navn og fortelle hvor man er vokst opp, men det er ikke dette som gjør deg til deg.

Det er mine følelser som bestemmer hvem jeg er. Følelsen av hvordan det oppleves å være meg. Hvert sekund jeg har levd. Enten jeg har levd det sekundet sovende, spisende, syngende, alene eller med venner. Eller uvenner. Summen av alle mine sekunder med følelser er meg. Tiden står aldri stille, og da vil jeg påstå at vi konstant er i endring. Jeg er ikke den samme personen jeg var for et sekund siden, og ihvertfall ikke den samme som for fire måneder siden. Men når vi legger vei for å forstå noens indre, er det da en reise som noen gang kommer endepunktet? Det høres vanskelig ut å holde hjernen titt med sjelen til en hver tid.
Sjelen kan ikke glemme. Men hvordan skal man komme over noe som er vondt? Følelsene opplever noe nytt som gjør at sjelen bestemmer seg for å ikke ta hensyn til disse følelsene lengre. Det er spennende å tenke på om vi selv kontrollerer hvem vi skal være. Men det vet jeg ikke noe svar på. Jeg føler meg fornøyd med å være den jeg er, selv om jeg har opplevd vondt som jeg gjerne skulle vært foruten. Uten disse vonde sekundene ville jeg vært en annen. Eller annerledes, som ikke høres like brutalt ut.

Når er man mest seg selv? Man snakker som om det å være komfortabel er et synonym til det å være seg selv. Er jeg mest meg selv når jeg er hjemme med mine kjære og nære, eller alene ute i den fremmede verden? Selv om jeg er mer ukomfortabel og mer sjenert enn om jeg hadde hatt to støttespillere ved min side her i Nepal, så er jeg meg selv. For å si det som det er, så går det egentlig ikke an å være noen andre enn seg selv. Dersom man prøver å imitere andre, så er det vel det som føles naturlig å gjøre i det sekundet da. Og da er vel det den man er. Eller?

Stilig effekt det der å ta bildet litt sånn på skrå.
Stilig effekt det der å ta bildet litt sånn på skrå.

Altså, hvem er jeg her i Nepal om ikke meg selv?

Namaste

Som jeg har nevnt ved en tidligere anledning, så har jeg jo et nyttårsforsett som går ut på at jeg skal gjøre ting jeg vil, selv om jeg må gjøre de aleine. Mine to fantastiske reisekompanjonger er dradd hjem til Norge. De følte seg rett og slett ferdig med å reise for denne gang(Og spilte seg veldig opp med å skulle overraske folk hjemme, haha). Det betyr altså at jeg er i Nepal uten dem. Aleine! Og det er i grunn ganske stort for meg.

image Jeg ser på meg selv som et tålig selvstendig, utadvendt og stabilt menneske. Men likevel så føltes det både skummelt og kjedelig å si adjø til Anette og Maria på flyplassen. Disse to som jeg har vært med hver eneste dag i godt over tre måneder skal jeg ikke se igjen på to uker!!!! Bevare meg vell.

Jeg har allerede hatt hele tre netter her. Og foreløpig er jeg fantastisk fornøyd. Jeg vet ikke om jeg skal si at det beste kom til sist, men det er ikke langt unna. Jeg har fått en fantastisk god og varm velkomst av hjertelige nepalesere(?). Jeg er så glad jeg bestemte meg for å dra, selv om det ble på egen hånd.

imageimage

Jeg ble spandert middag på, og jeg får drikke te sammen med hyggelige mennesker som jeg egentlig ikke kjenner. Og det er likevel veldig fint og gøy.

Nepalesisk mat er veldig likt indisk, bare litt mildere kanskje. Det slår tacoen, nachosen, japanske nudler og clay pot rett ned i støvlene. Jeg elsker det. Og her er det ikke noe halvstekte naan som man slenger inni ovnen 5 minutter på 200 grader. Her er the real deal.

image

Jeg har det foreløpig greit aleine. Jeg fikk til og med kjøpt meg klokke før jeg forlot Vietnam. Litt nødvendig, pga mobilsituasjonen min(som forresten er vell ankommet Suldalsveien). Det er ikke uvanlig å reise aleine har jeg forstått, fordi jeg ser mange single, og de ser meg. Vips så var vi ikke alene lengre.

Jeg har tre mål for Nepal. Paraglide i Himalaya(første forsøk ble mislykket pga det regnet, selv om det egentlig var opphold. Men men). Bo på yoga og meditasjon retreat. Og spise masse deilig kryddermat! Klar, ferdig, GÅ!

Jeg lærte aldri å si noe på vietnamesisk.

Vår måned i Vietnam er allerede over. Det kan jeg nesten ikke tro. Jeg føler det har gått så latterlig fort, og at vi aldri i livet kunne rukket å sykle hele veien. (Tiden ville kanskje føles som den gikk saktere på sykkelen, da.)

Vår siste kveld i Vietnam!
Vår siste kveld i Vietnam!

Vårt siste stopp var Hanoi. Det er ofte sånn at man enten synes Hanoi er sykt mye bedre enn Ho Chi Minh, eller omvendt. Jeg synes omvendt. Jeg elsker Ho Chi Minh. Det eneste virkelig negative er at man ikke kan sitte stille i skyggen uten å svette en gang. I Hanoi føltes det som å trekke deilig god fjelluft inn i lungene(som sammenlignet med den ekte norske fjellukten, sikkert er helt sinnsykt stinkende, forurenset og klam!)

Vår eneste store opplevelse i Hanoi. (Bortsett fra utflukter til halong Bay). Water puppet show!! Billig underholdning. Kunne lett blitt gjort mer imponerende. Forstod ikke handlingen, litt for intens musikk for noen(Anette hørte på rnb på spotify). Positivt:ikke langdradd. Terningkast 2.
Vår eneste store opplevelse i Hanoi. (Bortsett fra utflukten til halong Bay). Water puppet show!! Billig underholdning. Kunne lett blitt gjort mer imponerende. Forstod ikke handlingen, litt for intens musikk for noen(Anette hørte på rnb på spotify). Positivt:ikke langdradd. Terningkast 2.

Jeg hadde jo som prosjekt å ikke bruke sminke på hele turen, for å la huden få hvile og puste lenge. Det har jeg også klart ganske greit. Jeg har hatt sminke på meg tre ganger. Og de gangene har jeg følt meg så sinnsykt stelt. Men poenget mitt nå er at huden min har virkelig ikke fått tid til å rense seg selv og slappe av. Heller har jeg fått kjempe uren hud og masse kviser. Jeg tror det er fordi man går rundt og svetter mye hele tiden, og dusjer kanskje ikke like ofte som det man gjør hjemme. I tillegg er det så skittent i lufta over alt, at man konstant går med et støvlag som dekker både hud og hår og klær. Så kan jeg også fortelle at jeg har fått en helt sinnsykt enorm kvise(håper jeg!) i korsryggen. Noe unormalt. Men satser på at det ikke er en edderkopp som har lagt egg under huden min. Da dør jeg.

Hun trodde at å låne meg kostymet sitt kom til å gjøre så jeg fikk lyst på ananas likevel.
Hun trodde at å låne meg kostymet sitt kom til å gjøre så jeg fikk lyst på ananas likevel.

imageJeg forstod etter hvert at ruten vår var ganske så standard, og omtrent alle backpackere ender opp på samme sted. Jeg skulle ønske jeg hadde lagt litt mer innsats i vennskapene jeg sånn halvveis stiftet en natt i Nha Trang. Hadde jeg bare visst at vi skulle bo på samme sted og gjøre akkurat de samme tingene helt frem til vi tok SAMME FLY ut av landet. Vi var alle sammen enige om at det begynte å bli litt kleint å møte på hverandre, uten å bli ordentlig kjent. (Jeg kan jo ta en referanse til litt bakover i tid da jeg skrev om at jeg ble trist fordi løgn er så vanlig. Den ene av disse gutta skrøt av at han var profesjonell surfer for å trekke damer. Jeg har litt gode grunner for å ikke tro på han. Kanskje derfor vi heller ikke gadd å innvestere så mye i vennskapene, når jeg tenker meg om.)

Her har vi forresten meg og russeren, som viste seg å være greker. Vi kom ikke så godt overens. For å si det helt sinnsykt mildt. En trist situasjon egentlig, fordi han kan ikke ha det fint på innsiden. Han mente at jeg var den sykeste personen han noen gang hadde møtt. Fuck min bullshitgenser, fuck you(altså meg), fucking freak, freaking bullshit. Bare fordi jeg ville ha airconditionen på lavere en 26 grader(altså, hva er egentlig vitsen da?). Og fordi vi satt på gulvet en gang.

image

 

Et godt og morsomt minne. Som jeg forresten kan gjenoppleve gjennom filmen Maria har av vår største konfrontasjon, etter at han sparket til sekken min.