Alisia og cubanske inspirasjonskilder

Vi tuslet forbi huset til en gammel dame her i Vinjales. Hun heter Alisia og er 90 år gammel. En sann skjønnhet, det skal være sikkert. Hun hadde myke og rynkete hender med kjempelange negler. Hun hadde et stort hus, helt alene, med to gyngestoler foran. Hun sang litt for oss, så viste Maria og Anette en dans til sangen fra mulan. Hun klappet og skrøt veldig av oss alle. Hvor pene vi var og hvor flinke. Det er så lett å gjøre noen glad. Hendelser som dette får meg til å savne hjemmesykepleien og alle de gamle som jeg har blitt så glad i. Selv om jeg er helt ferdig med helsesektoren, så kan plutselig en tanke snike seg inn i ny og ne. Der kunne jeg ihvertfall gjort en god jobb. Jeg ville gjerne ha blitt stelt av meg selv, og jeg ville hatt det gøy med meg selv.

IMG_1887

 

Politikken her på Cuba er jo et tema for seg selv. Det er vanskelig for meg å forstå, men det er det visst for alle. Som nevnt tidligere, så har jeg ikke gjort mye reseach på forhånd av denne turen, og har derfor heller ikke satt meg inn i politikken. Men en viss ide har jeg jo.
Jeg har alltid lurt på hvorfor Che Guevarra har vært fremstilt som han har. Som en jordnær, dritkjekk og ydmyk helt.

Kjekken
Kjekken

Jeg snakket med en inspirerende ung herreman som het Ray. Eller Rey eller Juan, sånn som alle cubanere gjør. Han var engelsklærer og hva som i mine øyne er en ekte freespirit(ikke slik som Isabell sin Juan uten hus og jobb, som snylter på søte hollendere). Vi traff han utenfor en minibank der vi stresset rundt fordi Anette hadde glemt bankkortet sitt i automaten for fire timer siden, og nå var det borte(vi fikk det igjen, så krisen er over). Tre oppegående cubanerboys kom for å hjelpe oss, og der utviklet samtalen seg. Og nå tilbake til poenget: Ray fortalte om hvordan landet styres og kunne bekrefte at politikken er svært komplisert. Vi har kjørt mye bil her og har sett mange hjem. Flere har bilder og hyllester til cinco hombres som styrer landet utenfor husene sine. Jeg lurte på om det var smisk, eller om de faktisk er fornøyd med styringen, og Ray mente at de aller fleste smisker. Når det kommer til Che Guevarra så var han altså 50 % good og 50 % bad. Derfor er det altså flere som oppriktig liker el Che. Men mye er bare for å smiske med myndighetene. Å bo på Cuba betyr mye problemer og vanskeligheter, men det er det som gjør cubanere til det fantastiske folket som de er. De gjør det beste ut av livene sine. Alle kjenner alle og alle er hyggelige med alle. Ray sa at til tross for hvor strengt det er på Cuba, og hvor lite frihet folket har, så føler han seg 100% fri til en hver tid. Han er ikke redd for myndighetene, og han skal aldri la myndighetene hindre han i å føle seg lykkelig. Det synes jeg var så fantastisk sagt.

Havanna.
Havanna.

Vi i Norge som har så mye frihet. Til å lære om hva vi vil, ha hvilke interesser vi vil, si hva vi vil, mene hva vi vil. Kan det være sånn at dem som ikke har friheten så lett tilgjengelig blir mer opptatt av å nyte den?

Mulighetene til folket her på Cuba er begrenset, og også ulikt fordelt. Det er større forskjeller mellom rike og fattige enn man først skulle tro. I dag på stranden møtte vi en fyr, som sikkert også heter Juan. Han solgte massasje. Anette brakk skulderen for 3 mnd siden og trenger massasje for å klare å tøye ordentlig. Han fortalte henne at han var utdannet personlig trener og massør. Creds. Av staten får han 14 CUP(ca 85 NOK) i månedslønn. Det er helt sinnsykt. Det er under minstelønna i Norge. Altså det minste man kan tjene i timen. Derfor var han også nødt til å dra rundt på strender og selge massasje for å kunne leve greit. Milkman tjente ca 20 CUP i mnd, og han har ikke noe utdannelse en gang.
Rastafari-Juans bestefar var fra Kingston, og hans største drøm var å flytte til Jamaica. Men det er vanskelig å tjene opp penger til å flytte. Nærmest umulig. Rastafari-Juan jobbet med å lage lesebriller til folk. Han fortalte det med en veldig stolthet, og jeg kjente bare at det synes jeg var skikkelig kult! Presset etter å ha det perfekte liv her på Cuba er nærmest ikke-eksisterende. Ingen har det perfekte liv, og derfor streber ingen etter det heller. Alle er likeverdige og gode nok som man er. Kvinnene bærer en enorm selvtillit her. De kler seg presis som man vil og driter i om noen synes det er teit. I går ble vi med Ray og de to andre oppegående cubanerboysene på et utested. Vi danset «salsa» og merengue(?) og noe annet som jeg ikke husker. Jeg husker jeg bare kikket rundt meg og ser jenter på alle kanter som rister og vrikker på alt som er å shake, og bare oser selvtillitt og seksualitet. And not in a bad way. Når «salsaen» ble litt vell intim og slitsom fant vi oss to jenter, nesten uten klær, som eide dansegulvet. Vi danset med de to jentene og de var kjempeentusiastiske over våre fabelaktige dancemoves. De gjorde litt forbedringer med oss her og der, og vips! Ekte chicas de cubano. Nesten.
Det irriterer meg at dette kunne ikke skjedd i Norge. Jeg har alltid ment at det ikke er så mye jantelov i Norge som alle skal ha det til, men nå ser jeg det. Jeg håper at jeg kan komme hjem til Norge å være like selvsikker som det jentene er her. Jeg er ikke helt komfortabel med salsakulturen enda, men det kommer seg! Jeg skal bare først bli vandt til å se gutter danse salsa med seg selv, og forstå at det ikke er femi, men veldig maskulint.

Den nye B-gjengen. Alle foreldre er klar over at barna er kjendiser i Norge nå. Til og med hunden.
Den nye B-gjengen. Alle foreldre er klar over at barna er kjendiser i Norge nå. Til og med hunden.

Tiden her på Cuba har vært fantastisk! I wifi-tørken har vi besøkt Cienfuego og Trinidad. Begge var fantastiske steder og jeg lover at det veldig snart kommer opp et realt bildedryss her på bloggen. Så fort jeg kommer til skikkelig nett. Men nå gleder vi oss veldig til å komme til Mexico. Vi har en siste natt i Havanna nå og planlegger til den minste detalj for å ikke sitte igjen med penger herifra. Bortsatt fra en seddel som suvenir kanskje.

Første sigg i mitt liv

(Forsinket publisering pga wifi-tørke. Så klart!)

Nå har jeg virkelig fått tid til å se Cuba for det vakre landet det er. Kulturen her er stikk motsatt fra hva vi er vandt til hjemme i Norge. Rare Norge. Først og fremst, som jeg tidligere har nevnt, er folk her veldig hjelpsomme. Jeg formulerte meg som om det var irriterende, og det er det på en måte også, men på en annen side så hjelper de oss veldig. Jeg lurer så på om det er menneskene som er genuint snille og ønsker det beste for andre eller om samtlige cubanere samabeider med staten for å rekruttere dumme, godtroende turister til de dyreste alternativene. Jeg har begynt å forstå litt mer av dette systemet. Dere vet milkman? Han er altså antsatt av staten, for en luselønn vell og merke, for å hjelpe turister med hus og taxi og hva det måtte være. I håp om å få tips, eller melk til barnet sitt. Derav navnet milkman. Alle samarbeider med hverandre og staten om å holde turistene i det offentlige. Man kan få trøbbel med politiet dersom man bor i et casa som ikke er offentlig. Sannsynligvis vil det gå smertefritt for turistene, men for dem som trosser staten vil det muligens ikke gå like greit.
For det andre er menn veldig flørtete med jentene. Først synes vi at det var plagsomt å bli kysset etter og få frierier på hvert kvartal. Men Isabell fra Nederland lærte oss at det faktisk er bare er ment som et kompliment, og vi måtte bare ta det til oss og bygge selvtilliten enda større enn den allerede er. Etter hvert som vi har vært med mange ulike folk, mest menn, så er dem slik mot mange lokale jenter også. Og det føltes som det underbygde det Isabell fortalte.

Nå har vi vært i Venjales tre netter. En vidunderlig liten by bestående kun av vakre casas i pastellfarger. Rad på rad med eventyrlige dukkehjem. Jeg vet nå at mitt fremtidige hus skal være pastellblått. På den måten kan huset mitt skille seg akkurat passe mye ut i mitt fremtidige nabolag. Se der, nå fantaserer jeg om det perfekte livet jeg skal ha i fremtiden.
Turen fra Havanna til Vinjales tok ca 2,5 timer med en rusten, men sjarmerende, chevrolet. Det lakk fra taket når det pøste ned. Men det var liksom bare hyggelig det. Alt ødelagt her på Cuba er egentlig bare fint og hyggelig. Ingenting funker helt som det skal, men det er mer enn godt nok for oss.

image
Dette bildet er tatt fra under vann. STILIG

 

Her bader vi i en liten elv med en liten foss. Det var skummelt å stå på bunnen. Fordi vi var sikre på at det var slanger og masse monstere på bunnen.
Her bader vi i en liten elv med en liten foss. Det var skummelt å stå på bunnen. Fordi vi var sikre på at det var slanger og masse monstere på bunnen.

image

I skrivende stund har Anette bursdag. Vi har bodd i et casa particular hos et par. Jeg glemmer aldri første møte med dem. Han syklet med henne sittende sidelengs på bagasjebrettet. Så hoppet hun av da hun så oss og spurte om vi trengte et sted å bo. Det kostet bare 15 CUP, og hun viste bilde av stedet, så det virket lovende. Hun hadde laget kake til Anette i dag morges og vi sang alle sammen Cumpleanos feliz-sangen. Norwegian-style. Det var så fint. Jeg får kriblinger hver morgen når jeg stikker hodet ut døren og ser den lille uteplassen vi blir servert frokost på. I går høljet det ned, men jeg var bare så glad. Det var bare så fint likevel. Jeg og Anette bestemte oss for å krysse av et punkt på listen hennes over ting hun vil gjøre på turen vår. Ri til en tobakkfabrikk. Maria er desverre allergisk da, så hun fikk bli hjemme. Vi trosset vær og vind og satt oss i «salen» på to hester. Som i mine øyne ser så sultne ut at jeg egentlig får dårlig samvittighet av å legge vekten min på ryggen deres, men alle dyr her ser tynne ut. Kanskje det bare er sånn at de hestene jeg har møtt er spesielt muskuløse.

http://youtu.be/wHdssqXBFKo

Turen gikk forresten veldig bra. Vi både travet og galopperte. Jeg har lært masse om sigarprosessen. Denne sigaren her har jeg forresten rullet helt selv. Jeg var et talento natural. Den er helt organisk og ingen kjemikalier, motsatt av dem som myndighetene selger. Dette vet jeg ikke om stemmer eller om det var et salgstriks, men han fortalte at dersom man samarbeider med det offentlige, så går 90% av fortjenesten til myndighetene og bonden får 10%.

IMG_0047

Men fra en ting til en annen, og apropos ødelagte ting som er søte. I dag ble doen tett. Vi må ikke kaste papir i do her, og det har ingen gjort. Men Maria hadde ikke bæsjet på flere dager så hun hadde fylt hele skåla. Så vi ble litt bekymret for at det var grunnen. Heldigvis så ordnet den seg selv, helt plutselig. Så det var ikke et problem lengre. Det var bare morsomt å skrive.
Til opplysning: Mandag 27. januar hadde jeg så tørre hender at rynkene på fingrene mine nesten begynte å sprekke. Sånn er det hver vinter. Ingen kremer hjelper langvarig. Kun kort tilfredsstillelse. Hendene mine i dag har nesten ikke sett bedre dager, uten overdrivelse. Da er det bevist! Jeg er ikke laget for å tåle norske vintre. Jeg må nesten bare bosette meg i syden. Eller østen. Fuktige land, det er min greie. Jeg føler meg nesten ikke klam lengre en gang!
På den andre siden derimot… Jeg fikk låne min bestevenninne Yasmins microfiberhåndkle. «Kjempesmart å ha med på en sånn tur som dette! Det tar lite plass, tørker fort og absorberer bra.» Altså, jeg brukte det dag nummer to, og det er enda ikke tørt. Og det stinker. Senoritaen på vårt casa skal hjelpe meg å vaske klær seinere i dag og henge det opp et sted det tørker. Gud veit hvor det skal bli hengt opp, fordi det har hengt oppe konstant med vifte mot seg i en uke snart. Nå skal det sier at dette ikke er håndkledet sin skyld, men den fuktige luften sin skyld. Positive og negative sider med alt, ser det ut som.

Kropp selger, så da får jeg bare legge ved dette for å vise hvor deilig vi har hatt det!
Kropp selger, så da får jeg bare legge ved dette for å vise hvor deilig vi har hatt det!

You’ll never walk alone

Først og fremst må jeg bare si at det var ikke akkurat et sjakktrekk og love bort masse innlegg her på bloggen mens jeg er på Cuba. Grunnen til det er at det finnes egentlig ikke internett her. Det er bare noen veldig få hoteller som har det for turistene sin skyld. Og det er kun et sted i hele havanna som jeg vet om som har wifi. Ingen enkel situasjon, men heldigvis er ihvertfall en til i reisefølget mitt ganske opptatt av nett om dagen, uten at jeg nevner hvem.
image
Jeg føler allerede at vi har vært her sinnsykt lenge, men det er bare andre dagen vår her. Nå bor vi i Old Habana(B og v er det samme på spansk. Det lærte jeg på aftenskolen.). På disse to dagene har det allerede skjedd veldig mye. Jeg må le. Vi har nesten ikke vært noen ting alene, vi tre. Første dagen da vi skulle ut på tokt traff vi på en fyr som skulle vise oss ditt og datt, men han har vi egentlig glemt. Fordi etter vi tok farvell med han og kom oss ned til gamlebyen, traff vi på en ny mann. Vi kaller han bare milkman. Først skulle han og troppen sin finne et sted til oss med internett(på dette tidspunktet har vi enda ikke skjønt hvilken luksusvare wifi er). Da dette ikke lot seg gjøre, fant vi et annet Casa og skulle han på død og liv hjelpe oss å finne internett. Vi vandret rundt hakk i hæl på milkman i flere timer føltes det som. Vi prøvde å formidle at vi ikke trengte nett likevel, vi klarer oss selv, men nei da. De er så snille og hjelpsomme her at det nesten ble en smule plagsomt. Han ble også med og så på at vi spiste på en resturant( Der Anette hadde konsert sammen med to ganske fine sangfulger. Film kommer. Oh yes.)
image
(Dette er milkman i midten her)

Ikke et minutt etter vi hadde sagt hade til Milkman, traff vi Isabell fra Nederland hjemme i vårt casa. Vi rakk ikke komme inn på rommet en gang. Hun hadde hatt 5 hete dager med en fremmed og veldig free spirit cubaner, og nå var han sporløst forsvunnet. Vi fikk være hobbypsykologer og ta henne med på en terapautisk labbetur. Dette var hennes femte tur til Cuba, så vi fikk oss gode tips og kunnskaper av henne. Selv om det eneste hun kunne snakke om var hvor bekymret hun var for sjelevennen sin. Mr free spirit dukket opp igjen noen timer seinere, han hadde bare vært med vennene sine, så da var det ingenting å bekymre seg for likevel.

Seinere dro vi alle sammen ut for å spise 10 cents pizza. Og da Skulle Juan også være med. Dette er Juan.
image
Han ville vi skulle sende ham dette bildet. Han skulle skrive ned mailen sin på Anette sin iPhone. «Juanvarøospøncje». Så ga han opp. Jeg lo veldig høyt nå når jeg tenkte på det.

I dag har vi endelig vært på stranda. Vi begynner å lære oss hva ting koster her, så vi blir ikke lurt lengre. Ihvertfall ikke like mye. Det var sinnsykt deilig, men det kan se ut som at mitt mål om å ikke bruke sminke på 4 mnd allerede går i dass andre dagen.
Jeg var tydeligvis ikke så nøye med hvor jeg plasserte solkremen. Det er tydeligere in real life, tro meg.
image
Halsen brydde jeg meg tydeligvis ingenting om å smøre.
image
Det sluttet å være morsomt etter at fremmede nr 3 kommenterte det. «Muy rosso». Jeg gadd ikke svare de lengre jeg. Og jeg har sånn rynke på halsen som ikke får noe sol på seg da, men det ser dere vel. Der skal jeg legge solpudderet til Anette.

Dagens cuote: Hvilken shorts skal jeg ta i dag? Den ene eller den andre? – Maria

Pengeproblemer

http://youtu.be/7fpa7mURb3U

Rett etter vi filmet dette så fant vi ut at den køen for de gamle var for å få ut pensjonspengene sine. Altså det var en annen kø for minibank. Altså, ingen kø for minibank.
Vi tok ut 150 cup hver, og fikk alle i 5-lapper. Alle de gode lappene var allerede gått mistenker vi.

image

Det hjelper ikke å være rik på Cuba, når man ikke får tak i pengene.

Bienvenidos a Cuba

Åjo. Det har vært en lang dag, det må man kunne si. Men turen har allerede vært svært så innholdsrik. Vi er ihvertfall endelig fremme i Havanna på et eller anna sted.

Vi merka bare at det var heilt OK å dra fra dette… Vi var veldig lykkelige for at vi endelig skulle dra, og Maria var ekstra utålmodig fordi hun hadde ikke jakke. Og forresten, Park inn Gardermoen ligger ikke tre minutters gange unna terminalen som de selv hevder. Det tok ihvertfall 5!
image

Og forresten nr 2, (dette kommer jeg sikkert til å nevne mye) men er det virkelig så vanskelig å lage noe ordentlig chill flymat?! Jeg bare lurer!

Da vi endelig kom frem til Cuba, og stått i litt lange køer(korte køer som tok lang tid!) fikk vi bagasjen og tenkte: Yep, da tar vi bare ut litt penger og kommer oss til et fabelaktivt sted å tilbringe natten. Den gang ei. Den ene minibanken som fantes på flyplassen funket ikke. Og det var liksom ikke noen annen måte å få tak i cash der. Så vi prøver oss på å brilljere med vår sykt forenklede engelsk, for å få en taxi til å bare kjøre oss til en minibank. «No no, it’s closed!» Vi tenkte bare årh de skjønner ikke. Til slutt fant vi en som pratet bedre engelsk og det viste seg at de hadde visst skjønt det. Problemet er ikke at minibankene ikke funker. Problemet er at de er fullstendig tømt for penger. Det er ikke nok penger i landet til å fylle opp minibankene, så om kveldene er det nærmest umulig å ta ut penger noe sted. Heldigvis fikk vi Mr. Litt Bedre Engelsk til å kjøre oss rundt og finne en minibank. Han foreslo vi skulle ta en tur på diskotek for å feire at vi fikk tak i penger, men hodene våre trodde klokka var 5 på natta og vi ville bare sove. Så han tryllet litt med mobilen sin og vips hadde vi en booking et eller anna sted i sentrum. Så greit!

Jeg innser at jeg alltid tenker at jeg bare fikser ditt og datt når vi kommer dit. Forberedelser er ikke min greie. Ikke visste vi valutakursene, så vi ante ikke om det var en dyr taxitur. Heller ikke hadde vi et kart over byen! Idioter. «Down town. City centre. Havanna centrum!» Lol, men jeg tror vi faktisk er på et veldig sentralt sted. Vi har til og med hatt en veldig fin og deilig natt. I en seng med matchende laken, «dyne» og pute. Klasse.

image

Nå har vi ihvertfall kommet oss til internett så vi kan få sett litt på et kart, og finne ut valutakursene. (Haha)