Hjemmet mitt

Jeg trodde at det å komme hjem skulle bli en smertefri opplevelse. Jeg så for meg at all tvil skulle forsvinne: borte bra, men hjemme best! Dette siste innlegget skulle komme til å handle om hvor fantastisk det hadde vært å endelig være hjemme igjen. Men sånn blir det ikke helt.

Tro meg, det er deilig å være hjemme igjen. Elektrisitet hele døgnet, myk seng med dyne, familie som møter meg med sushi og kjærlighet. Men jeg greide ikke helt å nyte følelsen. Jeg gikk nesten rundt og følte meg sint, og jeg skjønte ikke hvorfor. Men nå vet jeg. Jeg har opplevd så mye fint, så mye annerledes som jeg vil ta med meg videre inn i mitt norske liv. Men det gikk ikke mer enn en halv dag før jeg var tilbake til min norske, travle tankegang. Jeg rakk i løpet mine første timer i Oslo å komme meg på visning og skaffe meg bosted i Oslo til og med. Ikke værst, men hvor ble min nepalesiske sinnsstemning av? Jeg prøvde å huske tilbake til for en dag siden, men klarte det nesten ikke. Jeg er kommet frem til at evnen til å huske ikke føles godt nok for meg. Jeg vil oppleve på nytt, og igjen og igjen når jeg bestemmer meg for det. Jeg har generelt dårlig hukommelse, så det gjør ikke akkurat minnene mer livlige. Folk sier at minnene vil dukke opp av seg selv, når jeg minst venter det. Det blir jo hyggelig det, men jeg vil huske alt nå!! Derfor var jeg sur. Nå er jo dette snart to uker siden, og jeg føler meg ikke sint lengre. Ikke det at jeg har funnet en løsning på problemet, men jeg har bare erkjent og lært at det er der og kommer til å fortsette å være der. Jeg har også lært å sette ekstra pris på kald melk og vann i springen. Og for å være ærlig så gjør det meg bare mer og mer glad for å være hjemme.

For eksempel
I tillegg var det fint å komme hjem akkurat tidsnok til grunnlovsjubileet, som jeg kunne feire med min kjære familie med å se på barnetoget. Pappa hadde til og med stoler med på pakkebæreren på sykkelen til familiens hardest skadde. (Pappa valgte de beste brillene av to alternativer. Ingen av alternativene var spesielt gode altså. Selv om en 2. Klassing var veldig opptatt av å vise at han digger looken til pappa.)
I tillegg kunne jeg bli gjenforent med mine fantastiske venninner som jeg hadde savnet ganske kraftig de siste ukene i den ville verden.
I tillegg kunne jeg bli gjenforent med mine fantastiske venninner som jeg hadde savnet ganske kraftig de siste ukene i den ville verden.

Jeg er lykkelig igjen for å være her. Borte bra, men hjemme er faktisk best. Ikke nødvendigvis fordi Norge er verdens beste land, men nettopp fordi det er hjemme. Her hører jeg til. Og det var godt å være tilbake på Inglot igjen, så det ihvertfall føltes som det var en grunn for at jeg var tilbake i Norge så raskt. Det er jo tross alt noen måneder før jeg starter på mitt år med kreativ prosjektledelse.

Hahaha! Hurra for sminke dagen lang!
Hahaha! Hurra for sminke dagen lang og spøkelseskjøpesenteret i sørlandsparken……

Det eneste jeg ikke har vendt meg helt til er norske priser. 49(???!!!!??!??!?!!?!?!?!!!!………) kr for appelsinjuice på drømmeplassen. Holy crap. Den var god da. Og kald. Men likevel, det tror jeg vil ta en stund før jeg ikke kvier meg for å kjøpe så dyr juice.

Nå kommer jeg hjem!

Aldri har det kilt så lenge og kraftig i magen. Fra jeg satte en fot på flyplassen i kathmandu har jeg hatt så utrolig blandede følelser for det å komme hjem. Plutselig så ville jeg ikke. Plutselig kjenner jeg meg hjemme der jeg ikke er hjemme. Jeg begynte å kjenne på en følelse. Har jeg egentlig gjort turen til det jeg ville den skulle være? Jeg har nesten glemt målet. Men det er kanskje fordi jeg har nådd det? Jeg vet hvilken retning skoleåret 14/15 skal gå. Jeg er jo en veldig lettrørt og sentimental person, og blir rett og slett litt emosjonell når jeg tenker over hele turen tilsammen. Hva den har vært for meg. Hvor gøy jeg har hatt det, og hvor godt den har gjort meg. Jeg er så lykkelig for å ha fått dele den med to av mine aller beste venninner, og så mange andre fantastiske mennesker som jeg kommer til å huske for alltid. Takk.

imageimageimageTil sist fikk jeg også kjenne på det å reise aleine til et land. Uten noen jeg kjenner, som gjør meg trygg og avslappet. Og til min litt store overraskelse, så greide jeg meg veldig bra. Jeg klarte å ha to mildt sagt fine uker i Nepal, og er da sammen med Japan og Cuba på listen over land jeg definitivt kommer til å besøke igjen. Ikke værst.

Passer så godt inn her vet du!
Passer så godt inn her vet du!

Mine siste 25 timer i kathmandu var kanskje de beste fra hele Nepal. Jeg fikk en venn for livet, som jeg bare angrer på at jeg ikke møtte før. Jeg fikk litt bedre inntrykk av de som bruker couchsurfing.org, etter vår heller uheldige erfaring i Tokyo. Vi fikk gjort litt i-siste-liten-sightseeing, og jeg fikk enda mer dyretekke enn jeg allerede har.

image

imageimageMen hvordan avslutter man en blogg? Skal man ikke helst konkludere med noe? Konklusjonen er at det ikke er noen konklusjon. Akkurat som det alltid er i sosiologien og samfunnsfaget. Er det noe jeg har lært av mine år på universitetet, så er det at det aldri er et rett og et galt svar. Man ender alltid opp med å rable ned noen svadaord om at noen mener noe, mens andre mener noe annet. Vi kan alltid fortsette å diskutere frem og tilbake, komme frem til teoretiske retninger som kan forutsi noe om hvordan vi mennesker fungerer. Men sannheten er jo at vi kan ikke vite hvilken vending et liv vil ta. Så hvorfor fortsetter vi å diskutere da? Vi finner aldri noe håndfast å holde ved. Det må enkelt og greit være fordi vi elsker å diskutere og å lære fra diskusjonene. Selv om det gang på gang er det samme vi lærer. Alt er relativt. Alle tilfeller er unike.

Slik blir det også denne gangen.

(Time to destination: 0hrs 17min. Det kiler så i magen at jeg sliter med å sitte stille.)

 

Hvem er jeg?

Jeg skal innrømme at jeg er en skippertaksperson. Jeg lurer på om man er det i en situasjon, så er man det i alle? Poenget mitt er at nå som sjelereisen min nærmer seg slutten, da kommer det bare strømmende på med tanker som jeg må rekke å tenke ferdig før jeg vender hjem til hverdag og tusen forstyrrelser.

imageHvem er jeg? Hvem i all verden er jeg? Dette lyder kanskje litt vell filosofisk, men det kan jeg dempe med å si at jeg tror svaret finnes. Det går bare ikke helt an å uttale. Det er umulig å fortelle et annet menneske hvem du er. Ja, man kan introdusere seg ved navn og fortelle hvor man er vokst opp, men det er ikke dette som gjør deg til deg.

Det er mine følelser som bestemmer hvem jeg er. Følelsen av hvordan det oppleves å være meg. Hvert sekund jeg har levd. Enten jeg har levd det sekundet sovende, spisende, syngende, alene eller med venner. Eller uvenner. Summen av alle mine sekunder med følelser er meg. Tiden står aldri stille, og da vil jeg påstå at vi konstant er i endring. Jeg er ikke den samme personen jeg var for et sekund siden, og ihvertfall ikke den samme som for fire måneder siden. Men når vi legger vei for å forstå noens indre, er det da en reise som noen gang kommer endepunktet? Det høres vanskelig ut å holde hjernen titt med sjelen til en hver tid.
Sjelen kan ikke glemme. Men hvordan skal man komme over noe som er vondt? Følelsene opplever noe nytt som gjør at sjelen bestemmer seg for å ikke ta hensyn til disse følelsene lengre. Det er spennende å tenke på om vi selv kontrollerer hvem vi skal være. Men det vet jeg ikke noe svar på. Jeg føler meg fornøyd med å være den jeg er, selv om jeg har opplevd vondt som jeg gjerne skulle vært foruten. Uten disse vonde sekundene ville jeg vært en annen. Eller annerledes, som ikke høres like brutalt ut.

Når er man mest seg selv? Man snakker som om det å være komfortabel er et synonym til det å være seg selv. Er jeg mest meg selv når jeg er hjemme med mine kjære og nære, eller alene ute i den fremmede verden? Selv om jeg er mer ukomfortabel og mer sjenert enn om jeg hadde hatt to støttespillere ved min side her i Nepal, så er jeg meg selv. For å si det som det er, så går det egentlig ikke an å være noen andre enn seg selv. Dersom man prøver å imitere andre, så er det vel det som føles naturlig å gjøre i det sekundet da. Og da er vel det den man er. Eller?

Stilig effekt det der å ta bildet litt sånn på skrå.
Stilig effekt det der å ta bildet litt sånn på skrå.

Altså, hvem er jeg her i Nepal om ikke meg selv?

Hvem i all verden?

Hei, og hjertelig velkommen alle nære venner, bekjente og totalt fremmede! På mandag er endelig avreisedag her. Jeg og to av mine aller nærmeste og morsomste venninner skal reise ut og oppleve verden. Akkurat sånn som alle andre(les: i alle fall veldig mange) på vår alder, har vi jobbet ræva av oss i et halvt år for å spare opp nok penger til å reise ut av Norge, føle friheten og finne oss selv. Og endelig! Endelig stikker vi!

Mange har etterspurt en reiseblogg, og jeg har tenkt litt frem og tilbake på om jeg skulle gidde. Som du kanskje skjønner, så gidder jeg. Men jeg vil prøve å bruke den til noe som for meg høres fornuftig ut. For meg er denne turen en slags tenkepause mellom endt bachelor i kriminologi og hva enn jeg skal gjøre videre i livet. Jeg har så uendelig mange planer for fremtiden, men jeg synes det er så vanskelig å velge. Jeg håper å finne tid til å reflektere over hvorfor det er så vanskelig, og forhåpentligvis komme frem til noe jeg kan dra nytte av da. Som en slags rød tråd for reisen har jeg klart å sette opp en liste over fem refleksjonsmål, hvis man kan kalle det det.

1. Vi streber alle mann etter å være unike. Vi vil ha et varemerke, en identitet som andre kan kjenne oss igjen for.
2. Norge er et av verdens frieste land. Du er helt fri til å være deg selv og mene det du mener. Men stor frihet kan også fange et sinn.
3. Side om side med stor friheten står mulighetene vi har her i Norge. Vi har faktisk mulighetene til å gjøre akkurat det vi vil! Et ord jeg leste i gatemagasinet KLAR; Mulighetstyranni?
4. Vi blir presset fra alle kanter. Hvilket press skal vi gi etter for? Hvem skal få lov til å påvirke oss?
5. Vi må alle ende opp med perfekte liv. Men hvordan skal vi komme oss dit?

Filosofisk, men slapp av. Det skal tross alt også være en reiseblogg. Forhåpentligvis i kjent Maria, Anette og Henriette-stil! Vi gleder oss til å henge sammen hver dag i fire måneder. Bli kjent med hverandre på nye måter, le sammen som vanlig og nyte verdens mangfold.

Bak kulissene

Første stopp: CUBA!