Siste innspurt i Japan

Vi dro fra dette:

Vin med blomst i!
Vin med blomst i!
Vårt eneste sushimåltid!! Kan du tro det?! Og så kikket vi litt(fire episoder) på Paradiset Hotel!
Vårt eneste sushimåltid!! Kan du tro det?! Og så kikket vi litt(fire episoder) på Paradiset Hotel!

Og disse hyggelige menneskene:

image
Med dette raske fremkomstmiddelet:

The bullet train! Shinkansen! 2 timer isteden for 10 timer. Ganske fort.
The bullet train! Shinkansen! 2 timer isteden for 10 timer. Ganske fort.

For å komme hit:
imageimage

Ikke så gledelig overgang, men heldigvis er det bare for en natt. I morgen forlater vi faktisk Japan, og drar til VIETNAM!! Egentlig skulle vi sykle hele landet på langs, men fordi de jeg reiser med er to late slappfisker og tapere(håper ingen merker bitterheten min!) så er det avlyst da. Men Vietnam blir nok fantastisk uansett om man sykler eller ligger eller spaserer. Så jeg skal nok greie å ha det bra likevel.
Men fordi dette er vår siste kveld i japan(uheldigvis i en kald spøkelsesby), dro vi ut og tok siste innspurt på kulturoppdagelsesferden i Japan.

Folk liker å game her, det kan du trygt si! Over alt er det gedigne spillehaller, som attpåtil er stappa fulle.
Folk liker å game her, det kan du trygt si! Over alt er det gedigne spillehaller, som attpåtil er stappa fulle.
Hurra! Pynter bildene i ekte japanstil etter photoshooten jeg hadde! Kawai!!
Hurra! Pynter bildene i ekte japanstil etter photoshooten jeg hadde! Kawai!!

imageimageEt siste forsøk på japansk mat var jammen verdt det. Fritert egg, asparges, blekksprut, og noe slimete kjøttfettgreier. Den siste der falt ikke helt i smak. Hele restauranten(les: vår del av restauranten) lo av oss og synes vi var søte og rare som bestilte masse rart, litt etter litt. Ihvertfall er det det jeg håper de synes om oss, eller så gjorde vi noe helt feil.

Ellers så kan jeg meddele at jeg har glemt mobilen min i Tokyo hos våre venner, så den får jeg ikke tilbake før jeg er i Norge igjen. Det var synd. Og ørlitegranne stress. MEN DET ORDNER SEG DET!

Japan har vært fantastisk. Det er definitivt det landet jeg med størst sikkerhet kan si at jeg kommer til å besøke igjen. Og da aller helst med hotell booket hele veien! Fordi det har vært litt ergelig at vi har måttet bruke mye til på å finne ut av praktiske ordninger. Jeg kan irritere meg så over at vi har fått så mange overraskelser på denne turen. Mange uforutsette utgifter og putselige endringer som jeg ikke hadde sett komme. Jeg tenker at jeg skulle undersøkt mer før jeg kom, og det plager meg at jeg ikke har giddet å gjøre det. Men jeg må bare forstå at sånn er det i livet. Man vil bli overrasket gang på gang. Ikke sjelden må man hurtiglegge en plan B, og kanskje gjennomføre en ikke engang laget plan C. Men man greier seg alltid og på et eller annet snirklete vis klarer man sikkert å dra frem en positiv side av disse uheldige omveiene. Kanskje man til og med for bruk for erfaringen i ettertid. Det ville jo være flott.
Det er faktisk nummer åtte(tilfeldig rekkefølge) på listen over ting jeg liker: Noe positivt ut fra noe negativt.

Slenger ved dette backpackerbildet utenfor Yoshidahouse, et av våre mange bosteder i Japan.
Slenger ved dette backpackerbildet utenfor Yoshidahouse, et av våre mange bosteder i Japan.

En rød tråd.

Vi streber alle mann etter å være unike. Vi vil ha et varemerke, en identitet som andre kan kjenne oss igjen for.

imageJeg mente det jeg sa. Jeg går på veggen her borte. Jeg savner så kraftig å se stelt og fin ut. Jeg klarer liksom ikke å drite i at jeg ikke ser ihvertfall nesten like fin ut som disse japanske prinsessene. Jeg kan virkelig føle på trangen til å skille meg ut i mengden, og vise andre hvem jeg er(eventuelt kan være)! Det er nesten så jeg tar meg selv i å tenke at det er dumt at de jeg møter kanskje tenker at jeg ikke kan se fetere ut enn dette. Men kjære meg selv, er det ikke godt nok at du vet selv hvor fet du kan være? Om bare en liten stund kan du komme hjem til en helt ny(den gode gamle, altså) garderobe og vise alle sammen at du er kulere enn de fire-fem år gamle(og sinnsykt gode) Mizuno joggeskoene kombinert med et jalla billigskjørt og en altfor utvasket og nesten gjennomsiktig overdel fra H&M.

Vi prøver ihvertfall å blende inn i mengden her. Munnbind og å sitte å nikke til hverandre i samtaler. Gode kjennetegn på japanere.
Vi prøver ihvertfall å blende inn i mengden her. Munnbind og å sitte å nikke til hverandre i samtaler. Gode kjennetegn på japanere.

Når dette er sagt har jeg ikke et sekund følt et ovenfra og ned-blikk fra noen japaner. Ikke en gang da vi lurte rundt på high class området Roppongi iført tidenes reiseantrekk, gigasekker, trøtte tryner og enda litt mer bagasje for å snike til oss gratis internett når vi måtte finne en overnattingsløsning. Alltid blir man behandlet med en overveldende respekt. Skulle tro det var en konkurranse om å vise mest respekt for andre. Og for alt jeg vet, så er det det.
Jeg merket bare nå at det er ikke hvilket som helst varemerke jeg gidder å bli kjent igjen for. Jeg gidder ikke være den som ikke har ting på stell. Spesielt ikke når disse chicas de kawaii(språket henger litt igjen etter to måneder kun med spansktalende land) får det perfekte livet til å se så lekende lett ut å oppnå. Alle her har jo tilsynelatende perfekte liv. Hvert minste lille hårstrå ligger der det skal. På en måte blir jeg inspirert til å gjøre så godt jeg kan. Lykkes med både ditten og datten samtidig som jeg baker sunne boller på søndagene og trener før jobb i ukedagene. Klare ting. Bestå. Med ti av ti poeng i stil. Men på en annen måte blir jeg irritert! Fordi et perfekt liv sett fra utsiden, er kanskje et kjedelig et fra innsiden.

Hvem vet hva et perfekt liv er? Få. De som har svaret, mistenker jeg er dem som ikke bryr seg om spørsmålet. Og nå til dags er det ikke lett å la være å bry seg, skal jeg si deg.

Det er rett og slett plagsomt at magasiner tror de har oppskriften på perfektheten. Vi er unike individer og alt kan ikke fungere bra for alle, vell? For å være ærlig, så tror jeg det finnes et perfekt liv der ute for alle. Problemet er bare å finne ut hva som fungerer perfekt for akkurat meg. Må jeg gå igjennom et Prosjekt Perfekt a la Ida Fladen jeg og? Jeg kunne tenke meg en mer lettvint måte, fordi det virker som en slitsom affære.
Min «go slow-stil» fungerte så greit helt frem til jeg ankom dette fantastiske landet! Her alle tenker logisk, behandler deg med respekt og hjelper deg med et problem før du innser at du har et. Ingen her trår over den røde linja på baggage claim. Alle bukker og nikker til alt man sier og gjør. Alle er så fantastiske. Jeg vil og være fantastisk! Utropstegn!
Men jeg regner egentlig med at japanere også har dårlige dager de også. Ihvertfall sier statistikken det. De er jo og bare mennesker. Mange mennesker.

Dette er utsikten i øst, nord, sør og vest! Rommer en del mennesker denne byen.
Dette er utsikten i øst, nord, sør og vest! Rommer en del mennesker denne byen. (Tatt fra Tokyo Tower.)

Denne dagen har vært veldig god. Jeg har fått tilbake tyvegodset mitt, brukt tid i den varme sola og kjøpt noen sminkeartikler. Som jeg skal bruke når jeg kommer hjem naturligvis. Ikke noe sminke på tur(bortsett fra i dag når jeg måtte prøve litt. Over hele ansiktet.).

Mange fine farger på et sted. Det gjør meg så glad.
Mange fine farger på et sted. Det gjør meg så glad.

Nå skal jeg legge meg, og vente på å få vite skatteoppgjøret mens jeg hører den nye plata til min vakre tante. (http://itunes.apple.com/no/album/utlengsel/id842591220?|=nb) ANBEFALES!

Kawaii x 1000

Jeg har møtt veggen. (Jeg vet ikke helt om jeg kan bruken av dette uttrykket godt nok, men jeg bruker det bare likevel.) Jeg som ikke har følt på noe savn mens jeg har vært borte. Nå vet du, nå som jeg er i et land som er veldig likt Norge(bare enda litt bedre), så begynner jeg å føle litt på savnet. Men det er ikke venner, jobb, familie jeg savner mest. Det er tingene mine. Klær og sminke! Jeg trodde ikke jeg var så overfladisk. Men hadde dere vært her og sett disse menneskene selv, så hadde dere kanskje forstått litt bedre. Aldri har jeg sett maken til vakre, velstelte, presentable mennesker. Hver eneste japaner jeg legger øyene på; plettfri sminke, fantastisk utplukket antrekk, høyehelte sko og så videre. Altså, jeg vil også se fin ut! Etter å ha gått i de samme klærene i godt over to måneder, så begynner man å bli litt lei. Mildt sagt. Men det interessante er at jeg tenkte ikke mye over det før jeg kom hit! Jeg gidder ikke å se så slaskete ut lengre! Nå er jeg lei!

Vår første dag i tokyo var vi så jetleget at så snart vi kom hjem til sofaen vi skulle surfe på, sovnet vi. Og sov jammen rundt hele døgnet. Dag nummer to dro vi hit:

Alt og alle var rosa.
Alt og alle var rosa.

Og jeg forstår nå hvordan harajukustilen har fått sitt navn. Det er akkurat som man har sett på bilder! Minus turistene. Men her brukte vi altså hele dag nummer to. Anette shoppet mest, og hun har minst sekk av oss alle. Vet ikke hvorfor jeg vedla den opplysningen.
Men så skjedde jo dette på dag nummer tre:
http://youtube.com/watch?v=In6AV1-I2nE

Haha. Den videoen kan jeg le inn i evigheten av. Blikket til Maria når hun viser at hun tydeligvis er sjalu på Anettes bankkonto. Priceless.

Men så gikk vi jo fra hotell til hotell, og havnet her:

image

Der fikk vi bo tre netter, og det var neimen ikke dårlig. De hadde til og med dyner. Og det er virkelig noe man setter pris på når man er utenlands! Og digg frokost til bare 350 yen. Måtte riktignok spise 16 skiver for å bli mett da, men det var ikke noe problem. Buffet ftw!
Vi dro og opplevde hanami. Feiring i parker av kirsebærtrærne begynner å blomstre. Og shitman, det var det mange andre som gjorde også! Men denne tradisjonen gjorde meg veldig lykkelig og fredfull på innsiden.

Ingen bilder kan forklare hvor sinnsykt mange tusen mennesker som var her inne Yoyogi park. Det kostet 200 yen å komme inn, og de må jo tjene en formue!
Ingen bilder kan forklare hvor sinnsykt mange tusen mennesker som var her inne Yoyogi park. Det kostet 200 yen å komme inn, og de må jo tjene en formue!
Blomster og himmelen. De to beste tingene jeg vet om.
Blomster og himmelen. De to beste tingene jeg vet om.
Og rett utenfor det blomstrende og pastellfargede hanamieventyret ligger det andre Tokyo byeventyret.
Og rett utenfor det blomstrende og pastellfargede hanamieventyret ligger det andre Tokyo byeventyret.
Byeventyrets deiligste rånebabe. Med nytt antrekk rett fra Harajuku! (Utenfor Prince hotell, som også var fullbooket!)
Byeventyrets deiligste rånebabe. Med nytt antrekk rett fra Harajuku! (Utenfor Prince hotell, som også var fullbooket!)

Det er virkelig så fantastisk her. Og slapp av, det er ingen grunn til bekymring. Vi ordner oss alltid på en eller annen måte. Alle er så fantastisk hjelpsomme! Vi rekker nesten ikke bekymre oss selv, før problemet er blitt løst på en eller annen måte. (Det var fullstendig løgn. Vi har stressa mye.) Nå bor vi litt utenfor tokyo, i et noe simpelt, men veldig koselig japansk hjem. Og her har vi booket oss hele TRE netter, og vi kan bo lengre hvis vi vil! Er det ikke fantastisk?!

Undergangen

Vi har nettopp overveid en del rare muligheter. Henge på starbucks til klokken fire om natten, kjøpe telt og campe, ta et nattog et eller annet sted, ringe på dører til noen slipper oss inn, teste hvordan uteliggere har det. Det vi allerede har gjort er å sitte på starbucks en lang stund, ringe til de vi kjenner her i denne byen(som ikke er så veldig mange) for å spørre om husly, kontakte presten for sjømannskirken i asia(som tilfeldigvis var i Japan fra i går til i morgen), kontakte flere fra Couchsurfing og til slutt gå fra hotell til hotell helt til noen slapp oss inn. Det siste funka. Litt.

Vår aller første couchsurfer-opplevelse begynte veldig bra. Helt superbra. Litt hardt soveunderlag, men ellers helt utmerket(sett bort ifra at han plutselig ville ha mer penger enn det vi hadde avtalt). Vi skulle til og med ha en blomsterfest i en park her på fredag, og vi hadde inntrykk av at verten vår egentlig ville ha oss på besøk så lenge som overhodet mulig. Helt til jeg på Cinnabon(heaven on earth) sjekket mailen og oppdaget en litt underlig innpakket avskjed:

Yes Henriette,

As you suggest, I agreed to 1000 a night per person for your stay of 3/23-3/27.
I have already received 5000 yen as a deposit from you for the key.
All 3 of you have stayed 2 nights so far. That is a total of 6000 yen.

Actually I realize have some other couchsurfers coming in that I forgot about so I would appreciate it if you found another couch to surf on.
Sorry for the sudden change, but I guess we just have not even had coffee together and it does not feel like couchsurfing so I would like to help these other surfers.
I am sure you will have a good time in Kyoto and Osaka.

When you leave just leave the key in the post mailbox for room 301. Because this is so sudden no need to pay the rest of the money if you return the key.
Thanks.

Vi ble drittirriterte og bestemte oss for at vi gadd søren ikke å la oss lure så lett. Tre lettlurte og føyelige jenter kan han bare drømme om. Så vi bestemte oss rett og slett for å spille kortene riktig, og på en eller annen måte klarte vi å lure ham til å komme møte oss etter vi hadde pakket oss ut og få tilbake de 3000 yen som han skyldte oss. (Dere skjønner det var 1000 yen per natt for alle tre vi var enige om, pluss han hadde tatt et depositum på 5000 yen for nøkkelen.) Jeg kan love dere at det var en konfrontasjon jeg aldri skulle vært for uten. Det gikk stille og rolig for seg, men det var virkelig en albatross på kleinhetsskalaen(for dem som tar den referansen). Så der satt vi, med pakka sekker inne på starbucks på Roppongi, Tokyos svar på beverly hills. Uten noe sted å bo klokken syv om kvelden. «Jaja, vi finner bare et annet sted å bo!» DEN GANG EI!
Alt er booket her i Tokyo. Ikke vet jeg hvordan, men sånn er det nå bare. Vi ble tvunget til å tvinge et hotell til å skaffe oss et rom. Og nå, endelig(ca klokken 23) sitter vi i et hjørnerom på hotell sakira, eller sakura.

Vi har alle vært hos frisøren i dag, det er derfor vi ser så utrolig freste ut.
Vi har alle vært hos frisøren i dag, det er derfor vi ser så utrolig freshe ut.

Hvis du synes dette var en stress historie, så ender det ikke her.
I går fant jeg ut at kortinformasjonen min er stjålet, og de har tappet kontoen min. Nå for en time siden leste Maria en mail fra banken sin at hennes kort også var misbrukt. I USA og i Colombia, så nå er det sperret. Da har ikke Maria flere kort igjen hun, ettersom hun allerede har mistet et i Costa Rica. Og Anette som ikke en gang skulle sjekke Facebook eller noe som helst før hun la seg for å sove… Hun måtte nesten bare sjekke, og hei hvor det går! Det manglet 20 000kr der og gitt. Da måtte vi sperre det kortet også, nummer to for Anette sin del(etter den plagsomme hendelsen på Cuba). Da blir det mitt kredittkort som skal få svidd seg. Wihu. Vi har pr nå ca 5000 kroner tilsammen å leve på. Vi får jo se hvordan det går.

Couchsurfverten vår mistenker vi også har fått dårlig samvittighet fordi han sa vi bare måtte bo hos han! Hahahaha hæ!? Og anbefaler steder og bla bla. Nei vet du hva! Alt er på styr nå. Heldigvis har Anette kuret håret i dag, så hun har ingen floker. Det er virkelig noe være takknemlig for. Og vi må bare fokusere på det positive.

Stemningen er forholdsvis munter, samtalene foregår for det meste på trøndersk og farsunddialekt, og vi ler kanskje gjennomsnittlig bittelitt mer enn vi vanligvis gjør. Det er et godt tegn vil jeg si.

Og i neste innlegg kommer jeg til å snakke veldig fint om japanerne, fordi jeg mener bare fint og rartfint om dem.