På besøk i enda en ny verden

Jeg har nå tilbragt to dager i regnskogen i Amazonas. Å troppe opp på flyplassen iført treningstights, truse og en fleecegenser skal jeg innrømme at ikke var et sjakktrekk. Kjære vene. Å reise fra tørre, kjølige Cusco og deretter trå ut av flyet i Puerto Maldonado føltes som å treffe en 30 graders varm 90 % luftfuktighetsvegg. Å ja, stemmer! Det var akkurat det som faktisk skjedde. Det som gjalt var å bare ikke røre en muskel og vente på bagasjen med mitt evigvarende kjærlighetsforhold. Firkantkjolen. Men nok om det, det var varmt.

Det går ganske greit å møte på edderkopper ute i det fri. Når jeg er forberedt, og besøker deres territorium. Det er når de sniker seg inn i menneskeverdenen at jeg blir ukomfortabel. Men jeg skal innrømme at jeg gikk og trippet litt på bakken så ingen uvedkommende skulle få sjansen til å krype opp på støvlene mine mens jeg hørte på guiden vår Elvis fortelle(i sakte tempo) om regnskogen.

image

Dette edderkoppnettet er så kraftig og sterkt at det kan fange små fugler!! Det gjorde meg en liten smule redd.
Dette edderkoppnettet er så kraftig og sterkt at det kan fange små fugler!! Det gjorde meg en liten smule redd.

Men regnskogen er kul. Og hvis alle mennesker bare kunne la den være i fred, så hadde regnskogen klart seg ganske greit har jeg lært. Alle skapninger blir født inn i en oppgave. Alle holder seg til sitt, og forent i regnskogens samfunn skapes det jeg vil kalle et godt samarbeid. I regnskogen blir alle gitt en identitet. Det er ikke sånn som i denne ville vesten som jeg lever i, der alle jager etter å finne seg selv og være seg selv et hundre prosent. I regnskogen er et tre et tre, og en arbeidermaur er en arbeidermaur. Og alle er like viktige, fordi tilsammen utgjør de det fantastiske Amazonas.
Selv om vi vestlige land går litt rundt grøten og lurer på hvem vi er og hva vi skal gjøre ut av livene våre, så går jo samfunnet vårt rundt det og. På en eller annen måte så faller brikkene på plass og verden fortsetter å snurre. Og det er i grunn ganske kult å tenke over.

På den ene siden så virker det jo litt deilig å bare bli født inn i en identitet, en funksjon, et allerede lagt liv… Men på den andre siden så er jeg veldig glad jeg ikke er dette treet som har stått her i nesten 500 år uten valgmuligheter, uten press til å prestere noe som helst.

imageMen hvem vet? Kanskje treet hadde valgt dette livet om igjen og om igjen dersom det kunne.

Det har ihvertfall laget seg en strippebule til disposisjon til de forbipasserende turistene som tilfeldigvis kan poledance. Det gjør seg litt til rette altså. Og har kanskje flere valgmuligheter enn jeg tror?!
Det har ihvertfall laget seg en strippebule til disposisjon til de forbipasserende turistene som tilfeldigvis kan poledance. Det gjør seg litt til rette altså. Og har kanskje flere valgmuligheter enn jeg tror?!
Dette er noe som ligner på en krokodille eller alligator!  Kult eller?
Dette er noe som ligner på en krokodille eller alligator! Kult eller?
Språkvansker gjorde at dette bildet ikke ble skarpt. Skulle veldig veldig ønske at det var skarpt.
Språkvansker gjorde at dette bildet ikke ble skarpt. Skulle veldig veldig ønske at det var skarpt.
Dette er forresten et pinnedyr ved siden av hånda mi. Omg.
Dette er forresten et pinnedyr ved siden av hånda mi. Omg.

image

Jeg kan jo bare si at vi var ganske heldige som fikk lov å låne støvler av lodgen vi bodde på. Og flaks var det at verken jeg eller mine to kjære fikk støvler som lakk. Jeg som trodde at jeg var blitt tidenes naturmenneske, innså plutselig at det var ikke all natur jeg kunne bære den identitenen i. Jeg sier det bare rett ut: fjell fremfor regnskog. Selv om regnskogen er ganske kul da!!!!!!!!

Helt normalt. (Jeg rødmer nesten!)
Bare en helt vanlig trerot. (Jeg rødmer nesten!)

Vakre verden

Jeg maa bare legge ut litt flere bilder fra inkastien.

Reglene sier at porterne kan baere 6 kg for oss i en bag som vi laaner fra G Adventures. Gou fra Canada skulle absolutt ha med seg kamerastativet sitt. Som veide omtrent 5 kg. Den maatte han altsaa ha i dagsekken sin, og baere selv. Med mindre han ikke ville ha noe annet enn stativet med seg da. Uff, det ble tungt for han. Hans dagsekk veide kanskje 6 kg mer enn gjennomsnittet. Heldigvis fikk han godt bruk for det naar jeg ville leke.

Yeah, lang lukkertid! Dette er forste forsok! Jeg lover.
Yeah, lang lukkertid! Dette er forste forsok! Jeg lover.

Og som de fleste kanskje begynner aa forstaa, er himmelen det vakreste jeg vet. Og bare se dette sinnsykt fine bildet Gou tok av stjernehimmelen.

Dette bildet er nesten like fint som virkeligheten.
Dette bildet er nesten like fint som virkeligheten. Maanen lyste paa hele omraadet, og vi trengte ikke bruke hodelyktene en gang.

 

Maanen lyste paa hele omraadet, og vi trengte ikke bruke hodelyktene en gang.
Skyene beveger seg saa fort. Akkurat som man kan se fra bakkenivaa. De oppforer seg akkurat som spokelser.
Og inni dette teltet ble vi servert mat. HElt sinnsykt god mat ogsaa. Ikke vet jeg hvordan de kokkene greide aa tilberede alt det der. Men jaggu var det godt. Og mye. Vi fikk til og med fersk sitronkake. Nei, naa faar jeg vann i munnen igjen.
Og inni dette teltet ble vi servert mat. Helt sinnsykt god mat ogsaa. Ikke vet jeg hvordan de kokkene greide aa tilberede alt det der. Men jaggu var det godt. Og mye. Vi fikk til og med fersk sitronkake. Nei, naa faar jeg vann i munnen igjen.

Og de dekket alltid saa fint paa til oss. Hadde det vaert opp til meg, hadde de faatt en Michelinstjerne.

Inni skyene her ligger Dag 2 campingen. Men den kan vi dessverre ikke se. Regntid byr paa baade godt og daarlig.
Inni skyene her ligger Dag 2 campingen. Men den kan vi dessverre ikke se. Regntid byr paa baade godt og daarlig.

Heldigvis var vi totalt sett helt fantastisk heldige med vaeret. Det regnet minimalt mens vi gikk, det kom som regel en dusj da vi kom frem til campen og akkurat var kommet inn i teltene vaare. Og det regnet om natten. Og det er jo bare koselig, saa lenge man har det tort og fint inne.

Det var ogsaa noen som greide aa bli solbrente, tenk!
Det var ogsaa noen som greide aa bli solbrente, tenk!
Her skulle vi til aa gaa inn i litt mer jungelnatur. Jeg haapte paa aa se litt slanger, men det gjorde jeg ikke.
Her skulle vi til aa gaa inn i litt mer jungelnatur. Jeg haapte paa aa se litt slanger, men det gjorde jeg ikke.

image

Her er vi rett for campen. Men Maria og Anette hadde bygget opp en slags rutine som funket veldig bra for dem. Rett for de var fremme, tok de en god pause. Det de egentlig gjorde var nok aa tilpasse seg regnvaeret. Slik at vi presis kom inn i teltet for det plasket ned.
Her er vi rett for campen. Men Maria og Anette hadde bygget opp en slags rutine som funket veldig bra for dem. Rett for de var fremme, tok de en god pause. Det de egentlig gjorde var nok aa tilpasse seg regnvaeret. Slik at vi presis kom inn i teltet for det plasket ned.

 

Og dette er vårt første møte med Machu Picchu! Fra solporten! Haha, vakkert.
Og dette er vårt første møte med Machu Picchu! Fra solporten! Haha, vakkert.

 

Så stakk vi og bada i varme kilder. Det var deilig, og deilige pina colada! (Alle fikk sånn rynkete føtter og fingrer altså, ikke bare Anette!)
Så stakk vi og bada i varme kilder. Det var deilig, og deilige pina colada! (Alle fikk sånn rynkete føtter og fingrer altså, ikke bare Anette!)

Machu picchu, jeg kommer kanskje tilbake i fremtiden. En dag jeg trenger en ny pilegrimsreise.

Veien er destinasjonen

Hvem skulle trodd at jeg likte så godt å gå i fjell, hæ? Det har vært fem helt utrolige dager, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal begynne.

Jeg skylder guiden vår en stor takk. Persy, en fantastisk inspirerende mann med vanvittig mye engasjement og kunnskap om Peru, inkatiden og quechua folket. Han har lært og delt så mye med oss, både fra Perus historie og fra sin egen.

"Dear friends"
«Dear friends»
En liten del av lamasutrafamilien som hører på Persy fortelle.
En liten del av lamasutrafamilien som hører på Persy fortelle.

Når man skal reise sammen som en gruppe, og være sammen konstant i så pass lang tid, er det viktig at man støtter hverandre. Vi så på hverandre som familie. Persy gjorde det klart for oss fra første møte at denne turen er i våre hender. Hvordan vi velger å oppleve denne turen er opp til oss, men han ønsket at vi skulle åpne hjertene våre og åpne sinnet vårt. Ikke bare for hverandre, men også for hvem vi ville møte, hva vi ville se og hva vi kom til å høre. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg kom hjem(Til hotellet i Cusco. Med myk madrass, rene laken, varm dusj og wifi.) med en voldsom respekt for dem vi har møtt og hørt om, og respekt for kulturen deres.

Disse damene spinner tråd fra alpakka og lamaull og farger alt selv med naturlige farger.
Disse damene spinner tråd fra alpakka og lamaull og farger alt selv med naturlige farger.
Og så vever og strikker de gensere, luer, sokker og alt mulig etterpå. Som de selger på det lille markedet sitt.
Og så vever og strikker de gensere, luer, sokker og alt mulig etterpå. Som de selger på det lille markedet sitt.

Første dagen på tur besøkte vi to arkeologiske steder, og hadde en siste natt på hotell før den virkelige vandringen begynte. Jeg skal innrømme at jeg ble ganske så nervøs når melkesyren krasja festen etter syv-åtte trappetrinn. Så høyt over havet klarer ikke kroppen å transportere oksygen like bra rundt i kroppen. Jeg vet ikke om det gjaldt så veldig for meg, eller om det bare var hodet mitt, men kjære mor, jeg ble drit redd. Heldigvis lærte Persy oss å tygge cocablader. Placebo eller ikke, det funka for meg!
http://youtube.com/watch?v=MiR9O2ppmTw

Ledelsen på topp av "Dead womans pass". 4200 moh.
Ledelsen på topp av «Dead womans pass». 4200 moh.

Vi så og besøkte flere landsbyer, eller hva skal jeg kalle det? Boligstrøk? Små, små nabolag med selvforsynte bonder langt oppe i Andesfjellene. Det er så underlig å tenke på hvor utrolig ulike to liv kan være.image

Omtrent her var det et hus med en familie som bodde der, kunne Persy fortelle. Barna i huset hadde en time rask gange til skole, hver eneste dag. OG HJEM IGJEN! Og det er litt av en bakke den lille skoleeleven skal opp på hjemveien kan jeg tenke meg. Omtrent en av tjue elever blir suksessfulle. Og det betyr at de får en utdannelse. Resten blir på gården. Nå mener ikke jeg at man ikke kan gjøre suksess på gården, men det er det som blir sett på som å lykkes har jeg inntrykk av. I Norge kan alle få en utdannelse. Absolutt alle. Og av folkene i Andesfjellene, er det noen(mest av den litt eldre generasjonen) som aldri har vært utenfor landsbyen. Som aldri har vært i hovedstaden Lima, eller aldri en gang i Cusco. Jeg er bare 22 år, fra Norge og har allerede vært i Lima, Cusco og deres egen landsby. Jeg lurer så på om de lengter etter noe annet, eller om de er fornøyde. Jeg mener ikke at en livsstil er bedre enn en annen, men det er så langt unna min egen at jeg har vansker for å se med deres øyne.
Med oss på turen hadde vi en stor gjeng lokale mannfolk som gjorde hele turen mulig. The porters. Det er dem som transporterte alle tingene våre fra en camp til den neste. Lagde frokost, lunsj, snacks, afternoon tea, middag og dessert til alle måltider. (Planen om å forbrenne bort litt av bilringen, kunne jeg se langt etter.) Det er nok dem jeg skal takke for at jeg har et virkelig godt inntrykk av fjellvandring. Dere skjønner det at teltene våre var allerede slått opp når vi endelig klarte å snuble oss inn på campen etter en lang dag(for å bli mottatt med applaus, mens det egentlig er dem vi skal klappe for)

De løper fordi oss med fire-fem ganger så tunge sekker som oss. Gjerne på flip-flops.
De løper forbi oss med fire-fem ganger så tunge sekker som oss. Gjerne på flip-flops.

Men tilbake til det jeg egentlig snakker om: Enten er de naturlig gode skuespillere alle sammen, eller så er de rett og slett glade. Alltid smilende og høflige, og tilfreds. Jeg vet neimen ikke om jeg kunne se noen lengsel i dem. Mer en lyst til å jobbe for oppnåelse. De fleste av porterene jobbet for G Adventures for å kunne gi barna sine en utdannelse. Og alle virket så tålmodige. «Dette er veien å gå.»

Og apropos veien å gå… Camino de Inca er en hellig vei, en pilegrimsreise. Man tenker gjerne at Machu Picchu er målet for vandreturen, men jeg innså da jeg endelig stod der…på toppen av den majestetiske byen i ruiner, at det er veien hit som gjør synet vakkert. Persy sa: «The inka trail is the only way to Machu Picchu.»

image

På samme måte som i livet, ser man fremover mot noe. Noe som skal bli så fantastisk. Når jeg blir ferdig med utdannelsen, når jeg får meg den jobben, eller det bryllupet, barna, huset… Plutselig så er det over, så har man glemt å nyte øyeblikkene. Man tror det er fremtiden som er livet, men sannheten er jo at det er nå vi skal leve. Veien mot noe er et mål i seg selv. Det synes jeg er en nydelig sannhet.

Tenk at vi bodde i skyene. Så fint. Og fuktig.
Tenk at vi bodde i skyene. Så fint. Og fuktig.

Derfor skal jeg forsøke å nyte at jeg er i et lite dilemma når det kommer til fremtidsvalg. Det er fint å lure litt rundt grøten. En tid for alt, sies det.

image
Heldigvis la vi fra oss alle stressende problemer på et av de helligste fjellene. Så nå skal alt gå bra.

Peru tar godt imot oss!

På nyttårsaften ble jeg medlem av Couchsurfing.com, men har ikke brukt det noe før nå. Og hei hå hvor mange som vil ha meg på besøk. Jeg logget inn i Lima, og da kan tydeligvis mange se at jeg nå er i Lima. Og da vil de vise meg byen, øve på engelskkunnskapene sine og få nye bekjentskap. Uheldigvis var vi bare i Lima knapt et halvt døgn, før vi dro videre til Cusco. Her jeg er nå.
Genialt opplegg, Couchsurfing! Jeg planlegger allerede å møte noen der når jeg kommer tilbake til Lima før vi drar videre til Tokyo(!!!!). Jeg må bygge opp referansene mine, så folk tørr å ha meg på sofaen sin i fremtiden.

Jeg har tenkt at Japan…hotell og sånn, det fikser vi seinere. Det er så lenge til. Men nå, så er det plutselig under to uker til! Og alt er opptatt! (Les: alt innenfor vårt budsjett og lokasjonskrav.) Så derfor måtte jeg altså ty til sofasurfingen. Og vi har ordna oss greit tror jeg. Vi får se, vi får se 🙂

Men det jeg skulle si, er at nå stikker jeg til Machu picchu i morgen tidlig. Og det kommer til å ta sin tid! Så vi må retten å slettet bare snakkes tror æ.

Slenger ved dette bildet av mine to flotte reisepartnere, som merkelig nok tro at vi kommer til å konstant gå bakerst hele veien til topps. Jeg tror vi klarer oss fint jeg. Jeg mener, se på de!!

imageDe er så sport og flinke og alt mulig. Dette går så bra så! (Anette har overtatt forkjølelsen nå, så vi får jo bare se. Farmasøytene her er skrekkelig hjelpsomme. He he….)