Tar opp tråden etter Steve Irwin!

Mens alle andre gruppemedlemmene måtte betale i dyre dommer for å se dyrelivet i Costa Rica, har team Norway vist seg å virkelig være dyrenes sanne venner. Dyrene kommer til oss!

http://youtube.com/watch?feature=c4-feed-u&v=5wSK4lqIOJY

Dovendyr må virkelig være et av de rareste og kleineste dyrene jeg har sett. Han syntetisk seg over veien, men brukte dritlang tid. Jeg lurer så på hva han tenkte. Stakkars, han var nok veldig stressa, men veldig flink til å skjule det!

Og da jeg hoppet i strikk dukket denne krabaten plutselig opp.

Kom godt overens. Kjaser og ler som om vi var gamle kjente.
Kom godt overens. Kjaser og ler som om vi var gamle kjente.

Og i hagen på hotellet i La Fortuna bodde denne fyren, sammen med sin kone under en av hyttene. Mistenker jeg ihvertfall.

Her var han litt ekstra shiny fordi det hadde regnet. Stilig type! Aner ikke hva han er, men.
Her var han litt ekstra shiny fordi det hadde regnet. Stilig type! Aner ikke hva han er, men.

Nå er vi på flyplassen og skal til PERU!

image
Opp, ned, bak, fram. Til Lima skal vi alle mann!

Vi gleder oss så masse, og vi er kjempe spente på de neste to ukene. Allerede til helgen skal vi komme oss opp til machu picchu! Vi grugleder oss litt til det, i og med at treningsregimet vårt ikke har vært så strengt som vi så for oss…

 

En hverdag er fin

Hva har jeg lært? Jeg har vært en måned i sentralamerika. Jeg har møtt mange nye mennesker og sett mange nye steder. Det har gått så fort, men samtidig så sakte. Jeg kan nesten ikke huske livet mitt i Norge, samtidig som jeg føler meg veldig på besøk her på andre siden av Atlanteren. På en måte savner jeg hjem, men på en annen vil jeg bare reise for alltid.

Hverdagen er skremmende. Med det mener jeg at jeg har sett hverdagen ødelegge folk, og jeg må aldri la det skje med meg. Å stille seg inn på autopilot, og bare la dagene gå forbi. Sove, våkne, frokost, jobb, middag, slappe av, repeat… Jeg er redd for å slutte å oppleve ting for første gang! Jeg forstod det akkurat.
Men hverdagen behøver ikke være en motsetning til nye opplevelser! Det er det jeg, og alle andre som deler min frykt, trenger å innse. Hjemmet mitt den siste 1,5 måneden har gitt meg inntrykket at hverdagen i seg selv er et mål for mange. Det å kunne gå på autopilot, og ikke bekymre seg. Det er det som er målet her. I Norge har så og si alle mulighet til å ha en hverdag der vi ikke trenger å bekymre oss. Vi vet at vi har det greit, og dermed blir vi så opptatt av å utnytte de ressurser vi har at vi nesten kan la det ødelegge for oss i stedet. Vi har muligheten til å ha en variert hverdag, og derfor gjør vi alt vi kan for å leve deretter. Men nå kan jeg ikke hjelpe for å lure på om hverdagen er en fin destinasjon allikevel. Hvis man klarer å være fornøyd med en hverdag, og på samme tid ikke være redd for å tre ut av den, da tror jeg vi nordmenn kan komme langt på livets lykkevei.

Noe av det mest spennende med å reise er at man møter så grasat mye forskjellige mennesker og ulike skjebner. Dette er på kjøkkenet til familien vår på Ometempe.

Bananer og bananblader blir flittig brukt. "Oh thank you captain obvious!"
Bananer og bananblader blir flittig brukt. «Oh thank you captain obvious!»

Jeg synes det er kjedelig å ikke kunne flytende spansk, fordi det begrenser veldig hvor dype samtaler det lar seg gjøre å ha. Jeg innrømmer at jeg ikke vet så mye om sjelelivet til menneskene her i mellomamerika, men jeg forsod iallefall at det betydde veldig mye for dem å ha oss på besøk. Noe å gjøre stas på! De arrangerte stor fest for bursdagsbarnet Diana som vi reiser med. Det var høy musikk, langbord med mat og pinata og andre selskapsleker. Det viser kanskje at mennesket er skapt med et behov for variasjon og nyheter.

Bursdagsbarnet Diana! Litt kake-flørting måtte til vet dere.
Bursdagsbarnet Diana! Litt kake-flørting måtte til vet dere.

Det som er et perfekt liv for noen, er rett og slett det motsatte for noen andre. Uansett hvor i verden man kommer ifra. Guiden vår de to siste ukene har jobbet i G Adventures i nesten 10 år. Per dags dato har han ikke hatt en fridag siden midten av november, og synes det er helt greit. Selv om han begynner å bli sliten da… Det hjelper kanskje ikke så mye at Team Norway alltid kommer for seint! (De fleste gangene er det ærlige feil og komplikasjoner vi ikke har kunnet hjelpe for! Men det begynner å virke litt mistenksomt tror jeg.) Men jeg kunne aldri trivdes med hans liv. Alltid på reisefot, og nye mennesker hver andre uke? Hverdagen ser forskjellig ut rundt om på kloden, og den i Norge tror jeg egentlig ikke er så verst.

Det aller første bildet som ble tatt med mitt nye kamera. Et veldig morsomt øyeblikk fra min hverdag i Norge.
Det aller første bildet som ble tatt med mitt nye kamera. Et veldig morsomt øyeblikk fra min hverdag i Norge.

Når jeg kikker på det bildet, så gruer jeg meg ikke til å komme hjem til Suldalsveien 19!

Strikkhopp i Monteverde, Costa Rica!

Vi er kommet til Costa Rica, og shit så gjerrige vi er blitt! Jeg betalte 26 amerikanske dollar for måltidet mitt i går kveld. Mitt var noe av det billigste også.

Men det er fint her! Kjøreturen til Monteverde var lang og, om mulig, enda mer humplete enn sykkelturen vår. Men utsikten var nydelig.

image

 

Jeg og utsikten.
Jeg og utsikten.

Jeg ble forresten lurt til å hoppe i strikk. Jeg skjønner ikke hvordan, men jeg gjorde det nå ihvertfall. Jeg har en film av det, som dere kan se, men advarsel! Den viser ikke noen sterk og kul kvinne på denne kvinnedag! Heller en klumsete og fnisete person med veldig rundt hakeparti, og etterhvert øyne som blir veldig påvirket av tyngdekraften!

http://youtube.com/watch?v=3OEALl5OO9c

Hahaha! Det er den underligste følelsen jeg noen gang har hatt!

Både edderkopper og gale lokale prøver å knekke meg!

Vi dro fra Granada, med stil. imageTaxi, chickenbus, taxi, ferje og bil. På veien så jeg solnedgangen enda en gang. Det var spektakulært!! image Vi ankom Ometempe og skulle bo hos familier. Dette er null stress. Vi har bodd hos mayafamilier før, og disse familiene skulle visstnok være mye mer moderne og var langt ifra fattige. Da vi kom fikk vi jo da æren av P få bo i et eget hos hos vår familie. Et gjestehus, kan du si. Det var noen murvegger med blikktak. Fire senger(les: benker med laken på) fordelt på to rom. Vi skjønte raskt at vi egentlig hadde flyttet inn i edderkoppenes hjem, og det var de tydeligvis ikke redde for å vise. De edderkoppene kom hele tiden frem og markerte sitt terriorium. Jeg har jobbet med min edderkoppfobi i mange år nå, og jeg har kommet så utrolig langt. Men jeg kan love at dette hjemmebesøket tok meg et par skritt i gal retning!! Det var så mange, og de var så store. Den siste natta lå jeg og halvsov og så for meg masse edderkopper som krøp på alle veggene og jo mer jeg svettet desto mer ble de tiltrukket av meg, følte jeg. Ond sirkel!

Her er en av de vi splæsja med en sko. Det knaser godt av de, og ja uff.

http://youtube.com/watch?v=gQK9bRc0xF0

Stakkars, de har jo ikke gjort meg noe.

Men vi har også øvd oss mer til  Vietnam! Fordi vi er litt på low budget, så bestemte vi oss for å leie sykler en dag, istedet for å gå opp på toppen av en av vulkanene på Ometempe. Det var litt av en tur kan jeg love dere. Turen skulle gå til en nydelig hvit strand, med en omvei rundt den ene vulkanen. Bare for treningene skyld. Vi fikk beskjed at det var litt ujevnt terreng, og jeg ble fornærmet og sa at de ikke skulle undervurdere oss. Hehe. Vi syklet over 3 mil, på det du kan kalle ujevnt terreng. På syklet som har sett bedre dager. Sakte men sikkert havnet Amalie og Anette lengre og lengre bak Maria og meg. Jeg punkterte, og måtte trille et langt stykke. Heldigvis fant vi en liten kiosk, og jeg kjøpte tre Pepsi som jeg styrtet på rappen, og en søt gutt som jeg betalte ca 3 kroner for å lappe sykkelen min.

Og så skjedde dette:

http://youtube.com/watch?v=jxXEAZ8DgGM

Vi kom oss på stranda, fikk dukket oss, spist et vegetarmåltid og så ble jeg stemt ned på om vi skulle sykle eller ta buss hjem. (Egentlig var jeg bare glad jeg ble nedstemt, fordi skrittet verka når vi satt på setet! Det blir en hard jobb å herde tissen til Vietnam altså!) Mens vi ventet på bussen fikk vi heller haik med en bil. Det skulle vi aldri gjort.

Helt uvitende om håndgemengen som nesten skulle skje en liten stund etterpå.
Helt uvitende om håndgemengen som nesten skulle skje en liten stund etterpå.

Dere skjønner at vi avtalte 15 nicaraguapenger, som egentlig er ingenting, men bussen koster 20. Da vi kom frem(han slapp oss av så fort vi var innenfor landsbyens grense, selv om vi hadde avtalt en park) ville han ha mer penger, og det ville ikke vi gi oss på. Vi er på low budget. Så det ble ikke noe hyggelig i det hele tatt. Han brakk bremsen på sykkelen min, og så ble jeg sur, og da kjørte han nesten på meg. Alle i landsbyen fikk vite om det, men alle var på mitt lag!

Volcano boarding på Cerra Negro

Speedy gonzales gjengen!!!!
Speedy gonzales gjengen!!!!

Det er ikke mye å forklare. Bare se filmen, den forklarer alt. Og jeg synes den er morsom!

http://youtube.com/watch?v=IvfVNyFDZ2M

Anette spesielt var veldig negativ til at dette bildet skulle bli tatt. Hoppebilder er så kleint vet du! Men vi ble med alle sammen, og ble kjempepositive til hoppebilder når vi så hvor fet dette ble. Her er vi da altså på toppen. Hehe.
Anette spesielt var veldig negativ til at dette bildet skulle bli tatt. Hoppebilder er så kleint vet du! Men vi ble med alle sammen, og ble kjempepositive til hoppebilder når vi så hvor fet dette ble. Her er vi da altså på toppen. Hehe.
Vi begynner å bli rimelig drevne på gruppebildetakning. Og vi ser jo rimelig tydelig på nesten alle hvem som gir størst teatralsk innsats for å gjøre bildet perfekt! Long live the posers!
Vi begynner å bli drevne på gruppebildetakning. Og vi ser jo rimelig tydelig på nesten alle hvem som gir størst teatralsk innsats for å gjøre bildet perfekt! Long live the posers!
Maria(og vi andre og!) overlevde!
Maria(og vi andre og!) overlevde!

 

Jeg kan jo bare nevne helt til sist at jordskjelvet vi opplevde var 6,4 på Richardskalaen. Kjempe big deal. Vi ble nesten fnisete midt på natta, jeg og Amalie. Rar og gøy opplevelse.

 

Velkommen til Honduras. Verdens farligste land.

imageTil og med for en kriminolog som meg selv er det vanskelig å forstå at noen som helst føler behov for å gjøre ugang med så vakre omgivelser. Når jeg tenker meg om to ganger, så skjønner jeg jo at det ikke akkurat er Honduras jeg opplever, men et fiktivt ferieparadis, kun konstruert for middelaldrende rikinger som har råd til å dra på store cruiseskip i hytt og gevær. Men akkurat i dag så gjorde det liksom ikke så mye. Jeg er inne i min fjerde bok på turen, Water for elephants. Jeg blir desperat etter en ny bok hver gang jeg leser ut en, og derfor har jeg bygd opp et lager, så jeg skal slippe å lide en dag unødvendig. Bøkene går på rundgang også. Og i tillegg finnes det book exchange på alle hoteller her. Vi skal returnere Norge som virkelig beleste homo zapiens.

imageOg når vi først er inne på hvordan vi skal returnere: Vi skal jo sykle Vietnam på langs på en måned. Det betyr ganske mye sykling hver dag. Og vi har store planer om å komme hjem uten unødvendig fett på kroppen. Jada, vi er riktig så kroppsfikserte jenter altså. Men jeg kan bare si det som det er. Den forberedelsestreningen vi gjorde før vi reise hjemmefra, den kan vi se langt etter for å si det sånn! Man forfaller raskt på fitnessfronten med andre ord.
Derfor, mine damer og herrer, har vi innført en treningsrutine som garantert kommer til løfte oss til ville fitnesshøyder. 3 x 1 minutt planke, så mange situps og så mange pushups. Kanskje så mange spensthopp vi klarer også, men vi får se. Vi var ganske slitne etter planken som dere kanskje ser.

image

Og hvis noen er interessert i hvordan rompa mi har det etter gårsdagens bæsjeinnlegg… Så kan jeg ydmykt si at den har det bedre, og i samme slengen snike inn et bilde. Bildet heter «Jeg savner Hennig Olsen tricolor is»

imageMen det går bra, jeg har aloe vera. Dessuten så reiser vi sammen med endel briter nå, og jeg føler faktisk at jeg tåler ganske mye sol og lav faktor i forhold til mange.

Forresten, til informasjon til dere som ikke allerede vet dette om meg: jeg elsker universet, og jeg elsker en vakker stjernehimmel. Jeg aner ikke hvorfor, men den er virkelig noe eget her på denne side. Av kloden. Det har kanskje også litt å gjøre med at du ikke trenger å gå mange meter før du er utenfor lysets rekkevidde. Men i går kveld hadde vi bonfire(hva skal mann kalle det på norsk?) på stranda her på Roatan, og himmelen var vidunderlig.

Jeg tok dette bildet med stjernenatt-innstillingene på kameraet mitt. Oh yes.
Jeg tok dette bildet med stjernenatt-innstillingene på kameraet mitt. Oh yes.

(Når jeg publiseres dette innlegget er det morgen igjen og jeg er DRITLEMSTER i magen. Anette har nesten ikke klart å bevege seg i natt en gang. Det koster å være fit. Men kanskje det har noe med å gjøre at jeg danset i ca 6 timer med en morsom galning fra USA, mens militærkompanjongen hans måtte stå og se på og vente på at vi Skulle bli ferdig. klærne mine dryppet av svette, så det regnes definitivt som en utholdende treningsøkt!)

Pulverbæsj

Da er det på tide å innrømme et nederlag. Eller to. For det første så har tankeprosessen min begynt å stoppe opp. Den dypeste tanken jeg har hatt de siste dagene er hvorfor man får rennende bæsj, og ikke det blaute bare blir skilt ut til urin? For det andre, så er jeg inne i min femte dag med diare og magekramper. Det er et nederlag for meg fordi sånne ting skjer aldri med meg! Jeg tåler alltid alt.

Egentlig hadde jeg store planer om å lage en liten bæsjedokumentar til dere, men når jeg kikker på opptakene nå i etterkant så ombestemmer jeg meg. De klippene må aldri møte dagens lys. Men en liten snutt kan dere få se:

http://youtube.com/watch?v=GtiFNfZDhcs

I går reiste vi hele dagen(skummelt med begrenset domuligheter, men det gikk bra! Jeg sov omtrent hele dagen) for å komme til en øy som heter Roatan. Den ligger i Honduras, og jeg føler meg heldigvis litt bedre i dag, så jeg gleder meg til å sjekke ut stedet! Jeg skal bare orke å reise meg fra hengekøya mi først.

image

 

 

Det siste måltid

I går trosset jeg både feber og kolskondis for å sitte klar klokken 0600 høyt oppe i fjellet i San Juan de Laguna. Bare for å se solen stå opp. image image imageHelt ærlig så har jeg sett soloppganger vakrere enn denne. Likevel var det en utrolig nydelig opplevelse, bare fordi jeg så den sammen med mennesker som jeg er glad i. Dette var vår siste dag sammen som en gruppe. Det er trist, selv om jeg bare har kjent flesteparten i to uker. Heldigvis er det flere som skal fortsette videre sammen med oss sørover mot Costa Rica. I San Juan de Laguna bodde vi hjemme hos en mayafamilie. Ærlig talt, så fikk jeg ikke mye inntrykk av livene deres, i og med at de ikke snakket noe. I alle gammel ikke «adoptivmoren» vår. De tankene jeg sitter igjen med er: 1: Ingen her streber etter å være unike. 2: Om du får et perfekt liv, avhenger om du kan lage runde og flate tortillas.

Her har vi da Anette som viser sine superkrefter på kjøkkenet. Hun var den eneste av oss som klarte å lage bra nok tortillas. (Deigen minner forresten om modellskit.t) Vi har alle nå fått en nytt bilde av Anette: hun kommer til å klare å fø sine fremtidige barn helt uten problemer.
Her har vi da Anette som viser sine superkrefter på kjøkkenet. Hun var den eneste av oss som klarte å lage bra nok tortillas. (Deigen minner forresten om modellskit.t) Vi har alle nå fått en nytt bilde av Anette: hun kommer til å klare å fø sine fremtidige barn helt uten problemer.

Alle går i like klær her. Alle har mange barn, gjerne med stor aldersforskjell. Alle lager tortillas hver morgen klokken 0800, og hver kveld. Alle har like liv. Det er selvfølgelig ikke sant, men i mine øyne kan det virke sånn. Et mareritt, spør du meg. Det er flott å se ulike kulturer og liv, men dette livet er det som har fristet minst hittil. Jeg snakket jo om mayaene som bygde sine palasser i forhold til solen, men jeg traff ingen av disse mayaene oppe i fjellet klokken 0600. Skuffende. Hadde jeg kunnet tz’utuhil(mayaenes morsmål), skulle jeg prøvd å minne dem på de vakre gleder i naturen. Når jeg tenker meg om, så opplevde jeg heller Aldri noen av de lokale le. Så trist! Jeg ler opp til tresifret antall ganger hver dag tror jeg. Nei, forresten, nå tuller jeg. Vi kjøpte en pinata, fylte den med godteri og tok den med til en skole. Det var det mye latter, og skriking. Så engasjerte barn skal man lete lenge etter. image Det var veldig underholdende å se på barna som ikke traff og var helt på bærtur. Ikke det at jeg var så veldig mye bedre da.

http://youtube.com/watch?feature=c4-feed-u&v=6GdVQEvwpQA

Til slutt måtte de bare la en galning slå den ihjel uten bild for øynene, og alle barna gikk berserk. Himmel og hav, godteri får man ikke hver dag her i Guatemala. image

Denne stilige kisen lagde seg en moteriktig fjærboa av angrybird. Den som ler sist ler best, har jeg hørt.
Denne stilige kisen lagde seg en moteriktig fjærboa av angrybird. Den som ler sist ler best, har jeg hørt.

Fra tøys til alvor. Jeg tror virkelig ikke mennesket er skapt for å gå på repeat. Jeg tror alle er skapt med unike egenskaper, for å utvikle seg og ende opp som den beste versjonen av seg selv. Jeg føler på en veldig takknemlighet når jeg tenker over de mulighetene jeg faktisk har til å utvikle meg til den beste Henriette Wulff. Jeg har lånt bort ipaden til flere her som skal søke videre utdanning. Noen skal det, noen andre skal det. Så flott at vi er ulike, og har uendelig med forskjellige fremtider. Jeg har ikke søkt enda, men har jo god tid. Jeg må bare søke mye forskjellig og ha mulighetene åpne til siste sekund.

image

I mellomtiden fortsetter jeg å «utfordre» meg selv, og gjøre ting jeg egentlig ikke tørr. For det meste å hoppe fra høye steder. Her fikk vi da høre at vi skulle hoppe fra en seks meter høy trampoline. Heldigvis og uheldigvis var det bare denne terrassen som vi står på. Men det var likevel 6 meter, og jeg gjorde det. Alt for å tøffe meg for de jeg ikke kjenner. Jeg lurer på hvorfor man plutselig tørr å gjøre sånn ting når det er folk man ikke kjenner så godt til stede. Er det bare for å imponere dem? Vise seg fra sin beste side? Uansett hvilken grunn det er, så er jeg fornøyd med å bevege meg bort fra pyse-imaget.

Her er vår (eks)gruppe fra vår siste kveld sammen i går. Jeg hadde sminke på for første gang på en mnd, og jeg følte meg mildt sagt som en sann skjønnhet.
Her er vår (eks)gruppe fra vår siste kveld sammen i går. Jeg hadde sminke på for første gang på en mnd, og jeg følte meg mildt sagt som en sann skjønnhet.

I kveld skal vi møte nye folk som vi skal være med de to neste ukene. Som egentlig ikke frister. Jeg liker så godt vår gruppe nå, som desverre er sterkt dominert av norske jenter. Satser på en litt mer internasjonal blanding, så vi jenter kan virke litt mer inkluderende og skryte litt mer av vår perfekte engelsk.

 

Filmer fra de to siste dagene

De siste dagene har vi vært litt rundt forbi. Først i nærheten av San Ignacio, Guatemala. Der bodde vi på en liten øy, fem minutter unna fastlandet. Det var fantastisk vakkert sted, men vi har vært uheldige med været må jeg si. Planen var egentlig å dra på kajakktur halv seks om morgenen og se soloppgangen og høre «howling monkeys» skrike. Jeg måtte droppe det i og med at det var direkte smertefullt å få regndråpene på kroppen. Ja tenk, så mye regnet det. Men det ga seg utover dagen og da dro vi til dette stedet:

http://youtube.com/watch?v=ME4hy2CSiIY

 

Etter vi hadde badet og hoppet, dro vi til en liten by som heter Livingstone. Den ligger ved åpningen til det caribiske hav, og er en ekte piratøy. Der spiste vi Tapado.

image

Det var faktisk veldig godt. Med banan og kokosmelk og mange andre godsaker. En hel krabbe var det også oppi. Jeg nøt det helt til jeg presterte å svelge et fiskebein. Det kan du stole på at satt en grei stopper for appetitten min. Jeg som aldri mister appetitten. Jeg drøftet lenge om jeg skulle få det opp eller ned, og konkluderte til slutt(med litt innspill fra andre) at jeg skulle få det ned og la min fantastiske kropp kvitte seg med det på egen hånd. Håper det funker, ellers vil rompehullet mitt smake den straffen. Stakkars. Håper kroppen min klarer å bryte det ned.

I går kom vi altså til Antigua, Guatemala. Den gamle hovedstaden, men som ble ødelagt av en vulkan. Nå er byen så klart i bruk igjen, men vi kan enda se masse rester av ødeleggelsene som er latt stå igjen.

Denne byen er også ganske høyt over havet, så endelig får vi fylle lungene igjen med tørr luft som kan minne bittelitt om Norges. Det er deilig å minnes at Norge har sine gode sider, altså. Vi fikk salsaundervisning da. Og det var gøy, fordi jeg var heldigvis veldig i humør til å drite meg ut/lære noe nytt/danse.

http://youtube.com/watch?feature=c4-feed-u&v=lReXNj_u2to

Etter dette spiste jeg min beste fajitasmiddag noensinne og så gikk vi ut for å danse salsa. Men ble raskt enige i at vi hadde fått nok salsa for i dag. Hehe. Kanskje mer i kveld.

Himmelen og annet vakkert

Jeg lurer på om jeg virkelig lærer noe om meg selv på denne turen. Jeg håper og liker å tro at jeg faktisk blir inspirert til å trosse presset og kanskje klare å leve mer i nuet, enn å jake det perfekte liv. Men tanken slår meg: Kanskje underbevisstheten min egentlig bare samler sammen enda mer inspirasjon(les: informasjon) til hvordan jeg kan klarer å bygge opp en identitet som andre kan beundre. Være fullstendig fri. Bruke absolutt alle mulighetene jeg har og leve det perfekte livet som jeg har planlagt. Jeg kan ende opp med pastellfarget hus, med interiør fra hele verden. Og andre kan tenke: Hun Henriette, hun er så bereist. Hun har sett verden. Hun lever for seg selv og ingen andre. Det er verden penger eller status som driver henne, kun hennes egen kreativitet holder henne igang. Men, så er det kanskje jaket etter beundring fra andre som egentlig driver meg.

Jo mer jeg tenker på det, desto mer ønsker jeg å løsrive meg fra det. Så her kommer en underlig tanke. Tidligere beundret jeg mennesker som hadde mange jern i ilden, som arbeidet hardt, som hadde drømmer de jaget. Og det gjør jeg fremdeles, men blikket er ikke like snevert lengre. Jeg tar meg selv i å beundre dem som bare… go with the flow. De som følger strømmen. Dem som enten bare tar sykepleien, eller markedsføring på BI. De som ikke har noen spesiell drøm, men bare gjør noe likevel og synes det er helt greit. Jeg har snakket med mennesker som ikke har så spesielle tanker om hva slags hus de vil ha, eller jobb. Så lenge de kan ta ferie en gang eller to i året, få barn og en følgesvenn. Så deilig, tenker jeg, å bare ikke forestille seg noe som helst. Bare leve i nuet, og gå dit livet tar deg. Det er jo ikke det man ser for seg når man tenker på en free spirit, men det er kanskje det som er den ekte frie ånden.
image   Dette bildet her er tatt på vei hjem fra grottesafarien, og sjåførenvår(som jeg ikke husker navnet til. Og han husket ikke mitt heller. Henriette er vanskelig å uttale for alle andre enn nordmenn. Han kalte meg bare Esperanza, som betyr håp. Og dere får snart lese hvorfor.) i samarbeid med oss passasjerene satt sammen en plan for hans fremtid. Drømmen hans var å blande sine gener med en skandinaver. Han skulle dra til Skandinavia, finne seg en jente og ta henne med til Belize. De skulle bo 6 måneder i Belize om vinteren og 6 måneder i skandinavia om sommeren. Jeg skal ærlig innrømme at det kunne jo vært en god deal for meg, men et problem er at jeg verken er seksuelt tiltrukket av sjåføren og føler heller ikke vi har mye til felles. I tillegg var det ikke jeg, men Karoline som fikk det endelige tilbudet. Hun takket også nei, forresten. Men jeg tenker, kunne jeg ikke bare takket ja og gjort det beste ut av situasjonen? Kanskje jeg kunne klart å forelske meg i sjåføren og bare levd lykkelig fifty fifty i Norge og Belize. Jeg er mer en person som heller vil sette meg selv i den beste situasjonen enn å gjøre det beste ut av en dårlig en. Betyr det at jeg er lat?
Jeg ba han høre med svenskene, og sa jeg trodde han hadde bedre sjanse der i og med det er vanskelig å få jobb der og det er dårlig betalt. I tillegg er det flere jenter med blå øyne og blondt hår(som var de to kravene han hadde til sin fremtidige kone. Så enkelt og greit. Ikke overfladisk i det hele tatt!).

Vi var i Tikal i Guatemala og fikk en guidet tur gjennom nasjonalparken av denne flinke guiden.

Han kunne altså bare helt sinnsykt mye om parken. Alle fuglearter, tresorter og alt mulig. Er det mulig.
Han kunne altså bare helt sinnsykt mye om parken. Alle fuglearter, tresorter og alt mulig. Er det mulig.

Vi fikk se ruinene fra mayaene. En king size seng med ventilasjonsanlegg, laget i stein. De høyeste tårn og vakreste natur.

image Alt blir laget for å passe perfekt til sitt formål i forhold til solen. Solnedgangen har faktisk fantes siden verdens begynnelse, og mayaene lagde tribuner så alle kunne samles for å se den. Det minner meg litt om hvor viktig det vakre er for oss mennesker. Og hvor mye jeg setter pris på en vakker solnedgang.

image

 

Her skulle vi egentlig se en vakker solnedgang på Caya Caulker, men det var så mye skyer at det ble ikke noe av. image

Men himmelen var veldig fin likevel. Og vakre himler gjør meg i godt humør. image

 

Det er viktig at når man ser noe vakkert eller imponerende at man virkelig stopper et øyeblikk og lar følelsen gjøre noe med humøret. Man blir så mye gladere når man lar seg selv få tid til å bli ordentlig imponert av noe. Uansett om det er et nytt syn eller noe du har sett tusen ganger før. image