Arbeidsforholdene og mulighetene i rettslokalene

Det er vanligvis trådløst nett i de fleste rettslokaler. Passordet pleier å være tilgjengelig ved henvendelse til ekspedisjonene, eller ved å ta kontakt på forhånd.

I mange tingretter er det eget presserom. Ekspedisjonene pleier normalt å være utstyrt med ekstra kabler og «padder» slik at det blir strøm til bærbare datamaskiner inne i rettslokalet.

I tingretten og lagmannsretten er det adgang til å fotografere i rettslokalet når retten «ikke er satt». Når dommerne har kommet inn og dommeren sier at «retten er satt», opphører adgangen til fotografering. Det er ikke tillatt å gjøre lydopptak i retten uten samtykke.

Normalt fotograferer vi ikke de tiltalte eller den siktede. Som oftest er det lurt å be aktor og forsvarere «snakke sammen» før saken begynner eller i en pause for å få bilder av aktørene.

Fra Aust-Agder tingrett. Advokat Pål Eide, aktor Hilde Sakariassen og advokat Sveinung Søndervik Johnsen. Foto: Fædrelandsvennen

I Høyesterett er det adgang til å fotografere når dommerne kommer inn, og etter at de har satt seg og helt frem til administrator gir ordet til den ankende part. Fotografering må foregå utenfor det fysisk avgrensede området hvor bare dommerne sitter.

Det er ikke noe i veien for å spørre aktor om tilgang til dokumentasjonsmappen. Det kan være praktisk, særlig i forbindelse med fremlegging av dokumentasjon som for eksempel samtaledata, gjennomgang av regnskaper og oversikter som dermed gir en bedre innsikt og forståelse. I dokumentasjonsmappene ligger det ved behandling av straffesaker dokumenter som journalister normalt ikke har tilgang til, som vi dermed «blar forbi».

Dommernes medieutvalg sier at «etter utvalgets mening bør bevisoppgaver, fremdriftsplaner og dokumenter som har karakter av å være rene hjelpedokumenter (eksempelvis talloppstillinger, sammenstillinger av data mv.) som hovedregel kunne utleveres til pressen. (Dommerne og Mediene:  side 73).

 

Bilder og bevis fra retten

Det legges i retten frem under alle hovedforhandlinger dokumenter og bevis. Noen av disse har vi mulighet for å få tilgang til.

Tilgangen er veldig personavhengig, det vil si hvilken «trygghet» møtende aktor har i forhold til domstolen, pressen og ikke minst kollegene i påtalemyndigheten og politiet.

Når et bevis er lagt fram for retten er det offentlig tilgjengelig.

For eksempel: En kriminaltekniker har med seg et drapsvåpen i retten og viser dette frem for domstolen. Når drapsvåpenet er vist frem, er det uproblematisk å be om å få ta et bilde. Det samme gjelder våpen som er brukt, og som retten enten har fått se direkte, eller sett bilde av.

Med denne aluminiumsstangen ble et par fra Vennesla uprovosert skamslått og utsatt for voldsomme skader etter å ha blitt overfalt i sentrum av Kristiansand av en ung og beruset mann. Foto: Fædrelandvennen

Med denne aluminiumsstangen ble et par fra Vennesla uprovosert skamslått og utsatt for voldsomme skader etter å ha blitt overfalt i sentrum av Kristiansand av en ung og beruset mann. Foto: Fædrelandvennen

Det er en god regel å spørre aktor om adgang til å fotografere bevisene.

Samtidig er det alltid mulighet for å spørre om adgang til å få utlevert bilder fra fotomapper. Som oftest er det interessante bilder i disse mappene. Et viktig poeng ved utlevering er å ta kontakt med den etterforsker som har laget mappen og skaffe seg anmeldelsesnummeret på saken (ligger som oftest nederst i tiltalebeslutningen). Det gir etterforskeren mulighet til å spore opp originalbildene, slik at bilder med høyest mulig oppløsning blir tilgjengelig.

Politiet har også i mange saker video som bevismiddel. Spør om å få utlevert også video for bruk på nett. Journalisten bør alltid drøfte anonymiseringsproblematikken med nærmeste overordnet og avklare dette før publisering.

I saker hvor det er bistandsadvokat, kan det oftest være lurt å tilnærme seg bistandsadvokaten dersom det er ønskelig med intervju (eller kanskje bilde) av en fornærmet i en sak. I saker hvor det å stå fram offentlig ikke er belastende for en fornærmet, kan dette bli en «god case».  En bistandsadvokat bryter ikke taushetsplikten om politidokumenter utleveres til en journalist der hensikten er at journalisten skal vurdere å omtale saken eller intervjue fornærmede.

Det er for øvrig forbudt å fotografere en siktet eller tiltalt på vei til og fra rettsbygningen, uansett om det er hovedforhandling eller fengslingsmøte.

Gjennomføres det en rekonstruksjon på et åsted, er den siktede ikke beskyttet av fotoforbud.

Et klassisk eksempel på dette er at det var fotografer på plass da den ene av de to siktede i Baneheiasaken var på rekonstruksjon i og ved åstedet for barnedrapene. En publisering av slike bilder er naturligvis alltid en redaktørvurdering, og en redaktøravgjørelse.

 

Psykiatriske utredninger

I mange saker stilles det spørsmål ved den siktedes mentale tilregnelighet. Da er det i første omgang aktuelt å be om en «prejudisiell observasjon». Den foretas normalt av en psykiater. Dersom konklusjonen er slik at det stilles spørsmål ved den mentale tilstand, blir det aktuelt med en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, som gjennomføres av to leger/psykiatere med spesialkompetanse.

Deres oppdrag er vidt, og løses gjennom samtaler med den de sakkyndige kaller for «observanden». I tillegg støtter de sakkyndige seg til alle politidokumenter og medisinske journaler.

De sakkyndiges viktigste oppgave er å gi et råd til retten om observandens mentale status på det tidspunkt det skal ha skjedd kriminelle handlinger. Dersom deres konklusjon er at observanden ikke var strafferettslig tilregnelig på «tidspunktet for de anklagede handlinger» kan vedkommende for eksempel bli dømt til tvungen psykisk helsevern. Det betyr tvang, og at helsevesenet skal ta hånd om vedkommende for en periode på inntil tre år. Deretter må spørsmålet om tvungen psykisk helsevern bringes fram for retten hvert tredje år. Den domfelte kan på eget initiativ be om en ny vurdering etter ett år. Blir dommen stadfestet, kan vedkommende igjen prøve ett år senere. Det betyr i praksis at en den som er dømt kan få saken til fornyet behandling nesten hvert år, men det skjer i praksis sjeldent.

Aktor Hilde Sakariassen i samtale med de to psykiatrisk sakkyndige foran dommerbordet. Fra venstre Magne Thauler og Vegard Øksedal Haaland. Foto: Fædrelandsvennen

Aktor Hilde Sakariassen i samtale med de to psykiatrisk sakkyndige foran dommerbordet. Fra venstre Magne Thauler og Vegard Øksedal Haaland. Foto: Fædrelandsvennen

Før de sakkyndige får adgang til å sende sin rapport til oppdragsgiveren, som er retten, må den passere en kvalitetssikring i Den rettsmedisinske kommisjon. Det skjer ikke sjelden at kommisjonen ber de sakkyndige om tilleggsundersøkelser eller tilleggs rapporter. Deres konklusjon er i de fleste tilfellene at kommisjonen «ikke har vesentlige innvendinger» mot rapporten og konklusjonen.

Det er viktig å presisere at de konklusjoner de sakkyndige kommer med bare er råd til retten. Domstolen kan på fritt grunnlag godta, delvis godta eller se vekk fra de sakkyndiges konklusjon.

Denne problemstillingen var særlig aktuell i 22. julisaken, hvor de sakkyndige var uenige om tiltaltes psyke. To sakkyndige mente tiltalte var moden for tvungen psykisk helsevern, de to andre mente at han var strafferettslig tilregnelig.  Retten endte på en selvstendig vurdering om at Behring Breivik var strafferettslig tilregnelig, og dømte ham til forvaring.

Det pågår en offentlig debatt om måten de psykiatriske undersøkelsene foretas på og deres betydning i strafferettspleien. 22. julisaken reiste mange spørsmål knyttet til de sakkyndiges utredninger, der to par sakkyndige kom til motsatt resultat knyttet til strafferettslig tilregnelighet.

Det er slik i norsk strafferettspleie at en person som er så syk at vedkommende ikke kan ta ansvar for sine handlinger, heller ikke skal straffes. Det betyr at personer som begår en kriminell handling under psykose, ikke kan straffes.

Forbigående psykose som skyldes rusmisbruk, kan medføre straffeansvar etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

 

Forvaring

Når det i en tiltale tas forbehold fra påtalemyndigheten om at det kan bli lagt ned påstand om forvaring, betyr det at påtalemyndigheten mener at ordinær fengselsstraff ikke er tilstrekkelig til å verne samfunnet. Vanlig fengsel er med andre ord et for svakt samfunnsvern.

Når en person blir dømt til forvaring, opereres det med forvaringsstraff på et visst antall år og en minstetid på et visst antall år.

Den domfelte kan kreve saken prøvd for retten første gang ved minstetidens utløp. Påtalemyndigheten må i tilfelle det fortsatt anses behov for ekstra samfunnsvern, på nytt reise sak for domstolen om forlengelse av forvaringstiden i god tid før forvaringstiden løper ut.

Forvaring er en straff som rammer de som er gjengangere innen for grov voldskriminalitet (grove legemskrenkelser og drap) eller annen grov kriminalitet, som for eksempel gjentatte seksuelle overgrep.

 

Straffereaksjonene

Politiets reaksjonsformer er flere i forhold til straffbare handlinger. Det må skilles mellom forseelser og forbrytelser. Et naskeri er en forseelse. Et tyveri er en forbrytelse.

Forskjellen mellom en forseelse og en forbrytelse er avhengig av i hvilken del av straffeloven de enkelte bestemmelsene er plassert. Grovt sett kan det sies at forseelser er de mindre alvorlige, straffbare forhold, mens forbrytelser er de mer alvorlige sakene. Rent juridisk er forsøk på forseelse ikke straffbart.

Påtaleunnlatelse er den mildeste reaksjon fra politiet. Bot er neste trinn. Siktelse og tiltale følger deretter. Da ender saken i retten. Politiet kan også henlegge saker. Det skjer med to begrunnelser: Henlagt etter bevisets stilling, eller henlagt fordi intet straffbart forhold foreligger. For mange er det vesentlig å få en anmeldelse henlagt fordi intet straffbart forhold foreligger. Det betyr frifinnelse.

En henleggelse fra politiet kan påklages til statsadvokatene. En henleggelse fra statsadvokatene kan påklages til riksadvokaten. Det er stort sett formell klageadgang ved de fleste avgjørelser.

Noen saker bringes også inn for konfliktrådet, der gjerningsperson og offer møtes for å snakke sammen.

 

Straff fra domstolene

Domstolene kan dømme en person til å betale bot, ilegge fengselsstraff (betinget og ubetinget), fastsette andre reaksjonsformer og idømme erstatning. Det vurderes innført ungdomsstraff for straffedømte mellom 15 og 18 år som et nytt virkemiddel.

Samfunnsstraff er en reaksjonsform som brer mer og mer om seg, og som det åpnes større adgang til å bruke. Det er en straff der en person blir dømt til å utføre samfunnsgagnlig innsats og tjeneste i regi av Kriminalomsorgen. Det fastsettes et visst antall timer, og gjennomføringstid. Dette er en reaksjonsform som gjør at en domfelt kan fungere sosialt i samfunnet samtidig som straffen sones.

Soning med fotlenke er også et alternativ, og er en soningsform den domfelte kan søke Kriminalomsorgen om å få bruke.

Ubetinget straff betyr at den domfelte skal sitte i fengsel. Det er opp til Kriminalomsorgen å bestemme soningssted og soningsforhold. Promillekjørere soner ofte i åpne anstalter.

Betinget straff betyr at retten gir en domfelt «en sjanse», samtidig som det fastsettes en prøvetid. Dersom vedkommende begår nye forbrytelser i prøvetiden, blir som hovedregel gammel betinget straff lagt til ny straff for en ny straffbar handling, igjen i en kombinasjon av ubetinget/betinget. Denne straffevarianten opphører når det viser seg at den domfelte forblir notorisk kriminell.

 

Oppreisningserstatning

Oppreisningserstatning blir fastsatt og idømt personer som har påført andre en belastning. Det er ikke nødvendig at belastningen medfører varig mén. Oppreisningserstatningen skal dekke «tort og svie». Dersom den domfelte ikke er i stand til å betale oppreisningserstatningen, forskutteres utbetalingen av den statlige Voldsofferstatningen, som igjen krever regress hos domfelte.

Dersom en tiltalt blir frifunnet for voldtekt, kan vedkommende likevel bli dømt til å betale oppreisningserstatning fordi beviskravene for å idømme erstatning er lavere enn for å konstatere straffskyld.  Å bli dømt til å betale oppreisningserstatning følger andre bevisregler enn i straffesaker. Det er i vurderingen av bevis i oppreisningserstatningen tilstrekkelig at det anses overveiende sannsynlig at vedkommende har begått den straffbare handlingen, det vil si mer enn 50 prosent sannsynlig.

I lagmannsretten er det utelukkende de tre juridiske dommerne som fastsetter oppreisningserstatning, selv om avgjørelsen om skyld og straff ligger i en meddomsrett.

I saken hvor det er aktuelt med oppreisningserstatning er det som regel en bistandsadvokat som prosederer erstatningsspørsmålet.

 

Referat fra retten

I utgangspunktet er det adgang til å referere alt som blir sagt i retten. Denne muligheten har likevel noen begrensninger knyttet opp mot helt konkrete avgjørelser i den enkelte sak, eller at det etter domstolloven ikke er adgang til å referere fra rettsforhandlingene. Det gjelder for eksempel alle rettsmøter om varetektsfengsling, bortsett fra et «smutthull» som omtales nærmere senere.

Når barn under 16 år skal avhøres i overgrepssaker, eller saker knyttet til familievold, foregår avhørene normalt sett i Barnehusene. En spesialutdannet etterforsker fra politiet gjennomfører avhørene. Det gjøres opptak med lyd og bilde. I et tilstøtende lokale sitter en dommer som har ansvaret for avhøret. I tillegg en påtalejurist, forsvarer og bistandsadvokat, og en setteverge for barnet/barna, i tilfelle mor eller far er mistenkt for å ha utøvet vold mot dem.

Foto: Fædrelandsvennen

Foto: Fædrelandsvennen

 

Varetektsfengslinger

Når politiet i forbindelse med en varetektsfengsling ber om lukkede dører, vil det normalt stå i «påtegningen» som sendes til retten. Det kan også komme krav om at kjennelsen skal unntas offentliggjøring. Dette er bestemmelser som lager noen begrensninger, men også muligheter.

Hovedregelen er at det ved varetektsfengslinger er åpent rettsmøte, men et lovpålagt referatforbud.

I større og mer omfattende kriminalsaker, som for eksempel drap, vil påtalemyndigheten stort sett alltid kreve at fengslingsmøtet skal gå for lukkede dører.

Dersom pressen blir kjent med et slikt krav, er det viktig å forberede seg på at dommeren gir en representant for mediene adgang til å uttale seg om lukkede dører. I domstolen er det slik at drøftingene om lukkede dører alltid skal skje for lukkede dører. Det varierer når medierepresentanten får adgang til å uttale seg, før eller etter partene.

Et alternativ til lukkede dører er at retten anvender domstollovens § 127 som åpner for at pressen kan være tilstede. Slik anmodning bør retten gjøres kjent med som et alternativ når det argumenteres mot lukkede.

Etter at retten er klar med sin avgjørelse, skal medierepresentantene kalles inn i retten igjen for å gjøres kjent med avgjørelsen.

Som vedlegg følger en mal for argumentasjon i forbindelse med å få åpne dører i fengslingssaker hvor det er krevd lukkede dører.  Malen inneholder også en argumentsamling i hovedforhandlingssaker hvor det er aktuelt å holde rettsmøtene for lukkede dører (sedelighetssaker og overgrepssaker).

Det er viktig at medierepresentanten som får ordet er opptatt av at det må «særlige grunner» til for å ha lukkede dører, og det skal gis en konkret anvisning på hvilke beviser, og hvilket bevisbilde som ikke er oppklart og avklart, dersom det kreves lukkede dører av hensyn til etterforskningen. Standardformuleringen om bevisforspillelse har mediene all grunn til å angripe innholdet av.

Ut fra rettspraksis må det foreligge en reell, praktisk og nærliggende mulighet for å forspille bevis.

Pressens oppgave, når det kommer til fengslingsmøter med restriksjoner, er først og fremst å be om åpne dører. Dernest å argumentere for at selve fengslingskjennelsen ikke blir unntatt offentlighet.

I spørsmålet om åpne eller lukkede dører er vi prisgitt dommerens avgjørelse. Men, når det gjelder om en kjennelse skal unntas offentlighet eller ikke, har pressen partsrettighet. Det betyr at vi har en ankeadgang slik at lagmannsretten kan overprøve tingrettens avgjørelse. All argumentasjon knyttet både til åpne/lukkede dører og offentliggjøring av kjennelsen må tas før retten drøfter lukkede dører bak lukkede dører. Pressens representant må gjerne understreke kunnskap og kjennskap til det alminnelige referatforbud fra fengslingsmøter.

Det er viktig å presisere overfor retten, i spørsmålet om åpne eller lukkede dører i et fengslingsmøte, at påtalemyndigheten må påvise hvilke særlige forhold som representerer bevisforspillelsesfare for at retten på den måten kan få et innblikk i bevisbildet. Mediene må presisere overfor retten at det er retten som må vurdere om det foreligger en bevisforspillelsesfare ved at pressen er tilstede med referatforbud.

Omtalerett, men referatforbud

Når det er referatforbud fra fengslingsmøter, er det fordi etterforskningen ikke skal bli skadelidende. All annen informasjon fra retten skal kunne refereres og omtales.

På mange måter er referatforbudet er paradoks, fordi det ofte i fengslingskjennelsen, som kommer en tid etter fengslingsmøtet, refereres til innholdet i politidokumenter og til siktedes forklaring i retten. Dette er opplysninger det var forbudt å referere, men som likevel blir offentlig tilgjengelig når kjennelsen kommer, hvis kjennelsen ikke er unntatt offentlighet.

Referatforbudet gjelder både i åpne og lukkede fengslingsmøter. Det er uansett ikke forbudt å omtale det som skjer i et fengslingsmøte. Navn på partene som er til stede er en selvfølge, og vi kan gjerne skrive hvordan den siktede fremstår. Vi kan skrive om han forklarte seg eller om han viste til sin politiforklaring. Det som helt åpenbart ikke kan skade etterforskningen kan omtales og refereres. Om den siktede i sin forklaring forteller at han motsetter seg varetekt av hensyn til jobb og familie og andre forhold, kan det omtales. Referatforbudet er satt for å skjerme etterforskningen, ikke konsekvensene for den som skal fengsles. Om den siktede erkjenner straffskyld eller ikke kan omtales.

Selv om det er referatforbud bør aktor og forsvarer etter rettsmøtet bes om kommentarer. Forsvareren kan spørres om hvordan hans klient forholder seg til spørsmålet om straffskyld for å få utfyllende informasjon. Aktor kan spørres om bevissituasjonen.

 

Bevisforspillelse

Som regel vil påtalemyndigheten argumentere med fare for bevisforspillelse for kravet om lukkede dører.

I Kristiansand tingrett ble det i forbindelse med en drapssak i Grimstad høsten 2012 (stedatter som knivdrepte sin stefar) avgjort at kjennelsen skulle unntas offentlighet, og at rettsmøtet skulle gå for lukkede dører.

Fædrelandsvennen anket tingrettens avgjørelse om å unnta kjennelsen for offentlighet, og tingrettens avgjørelse ble opphevet.

I tingrettens fengslingskjennelse viste det seg at det var mange opplysninger som inviterte til journalistikk.

«Retten har ved denne vurderingen lagt særlig vekt på at siktede har erkjent de faktiske forhold. Hennes erkjennelse styrkes av de øvrige bevis i saken, herunder funn av det antatte drapsvåpenet og vitneforklaringer i saken».

Retten (dommerfullmektig Ingulf Nordahl) gikk deretter inn på det som er en sjelden og mønstergyldig argumentasjon knyttet til bevisforspillelsesfaren, særlig ut fra kravet om at det må særlige grunner til, og at det må være en reell, praktisk og nærliggende bevisforspillelse.

«Retten bemerker at selv om det foreligger en faktisk erkjennelse fra siktede sin side om hendelsesforløpet, gjenstår det fortsatt avhør/oppfølgingsavhør av vitner og siktede. Retten påpeker at en av de siktedes døtre enda ikke er avhørt. Avhørene som gjenstår vil etter rettens syn kunne ha stor innvirkning på spørsmålet om straffeskyld og straffeutmåling. Det foreligger derfor slik retten ser det bevis å forspille i saken. Spørsmålet blir så om det foreligger en reell, praktisk og nærliggende mulighet for at bevis vil bli forspilt. I denne saken er det nære familiære bånd både mellom sentrale vitner og siktede. Retten er enig med aktor i at med slike nære familiære relasjoner som foreligger i denne saken, vil kontakt mellom siktede og disse vitnene i seg selv kunne være nok til at bevis vil bli forspilt. Rette er etter en samling vurdering kommet frem til at det foreligger en slik reell, praktisk og nærliggende mulighet for at bevis vil bli forspilt».

Fædrelandsvennen anket tingrettens avgjørelse til lagmannsretten. I sin begrunnelse for å oppheve tingrettens avgjørelse om å sette forbud mot offentlig gjengivelse skriver lagmannsretten blant annet:

«Lagmannsretten kan i denne saka ikkje sjå at det vil vere til skade eller fare for etterforskinga at fengslingsorskurden blir gjord offentleg tilgjengeleg. Orskurden inneheld ingen konkrete opplysningar om dei næraste omstenda i tilknyting til drapshandlinga, eller kva den sikta eller vitne har forklara om det. Den sikta er fengsla på grunn av faren for bevisøydelegging, jf. Straffeprosesslova § 171 fyrste ledd nr. 2, og er av omsyn til etterforskinga med heimel i straffeprosesslova § 186 underlagd restriksjonar på sambandet med utanverda. Spørsmålet er om omsynet til å hindre at vitne av eige tiltak eventuelt tilpassar forklaringane sine, kan heimle et forbod mot offentlig attgjeving av fengslingsavgjerda. Men lagmannsretten kan som nemnt ikkje sjå at det er konkrete opplysningar i avgjerda som kan gje grunnlag for slik tilpassing».

(PS: Fengslingsordskurd er en nynorsk betegnelse på fengslingskjennelse)

I Aust-Agder tingrett ble det i januar 2014 fremstilt en person siktet for forsøk på drap. Også her ble det krevd forbud mot offentlig gjengivelse av tingrettens avgjørelse. Retten (tingrettsdommer Øyvind Strand) kom til følgende konklusjon:

«Retten kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å nedlegge forbud mot gjengivelse av innholdet i kjennelsen, jf domstolsloven § 130 første ledd b), idet kjennelsen ikke inneholder beskrivelser av vitneforklaringer, de siktedes forklaringer eller andre opplysninger som vil skade politiets etterforskning. Det vises i denne forbindelse til Agder lagmannsretts kjennelse av 18. september 2012 (sak 12-147123), som nettopp gjaldt forsettlig drap og hvor tingrettens kjennelse ble opphevet på dette punktet».

Den avgjørelse Aust-Agder tingrett henviser til er nettopp den ankesak Fædrelandsvennen brakte inn for lagmannsretten,  og hvor tingrettens avgjørelse ble opphevet.