Grunnleggende

Det er grunnleggende å forholde seg til Vær Varsom-plakatens bestemmelser. Det stilles særlige krav til retts- og kriminaljournalistikken. Mange redaksjoner har, som for eksempel i Fædrelandsvennen, egne retningslinjer,  «Etiske husregler for Fædrelandsvennen».

Arbeider du med kriminal- og rettsjournalistikk er det viktig å kunne skille noen av formalitetene fra hverandre.

  1. Straffeloven forteller hva som er straffbart, og anviser straff for kriminelle handlinger.
  2. Straffeprosessloven regulerer og anviser hvordan straffesaker skal behandles.
  3. Domstolloven regulerer hvordan domstolene skal håndtere saker og prosesser på.
  4. Forskrift om offentlighet i rettspleien forteller hvordan domstolene skal offentliggjøre sine avgjørelser
  5. Forskrift om pressemappe forteller om hvordan domstolene i praksis skal legge til rette for pressens tilgang, og eventuelle avgrensning, til avgjørelsene

Det er viktig at vi skiller mellom rettsbok, dom, slutninger og kjennelser. At retten til tider bruker mange betegnelser, blir hos oss omgjort til en felles språklig plattform: Avgjørelser. Men en dom er en dom, ikke en tilfeldig avgjørelse.

Når vi skriver at en kriminell, ved å begå en alvorlig forbrytelse «risikerer 21 års fengsel», så er det en straff som er så sjelden og maksimal, at den ikke er relevant å bruke i journalistisk sammenheng. Langt mer aktuell er beskrivelse av minstestraffen, eller bruke normalstraffen, som ved et «ordinært, forsettlig drap» av Høyesterett er fastsatt til pluss/minus 12 år.

Ute der det skjer

Vi er ofte ute der det skjer, og når det skjer noe, for å ta bilder eller gjøre videoopptak. Spørsmålet om vår rett til å gjøre dette er omtalt i en artikkel i årsrapporten fra Spesialenheten for politisaker for 2013. Juridisk rådgiver Camilla Lie oppsummerer der at vi på et offentlig sted har rett til å ta bilder, fordi fotograferingen er aktuell og har allmenn interesse.

I artikkelen vises det at til filming og fotografering kan være straffbart dersom den representerer en ordensforstyrrelse, er skremmende eller representerer en plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd som krenker en annens fred, eller som hindrer politiets utførelse av tjenesten.

Politiet kan i verste fall nedlegge forbud mot fotografering, men da må det svært mye til, og hjemmelen må være godt forankret i politiloven. Å kreve beslag i bilder, eller kreve sletting, skal journalisten/fotografen ikke etterkomme. Politiet kan bare ta beslag i opptak og bilder dersom det har betydning som bevis for et straffbart forhold (straffeprosesslovens § 203).

Politiet vil nok skille mellom private opptak og fotografering, og de oppdrag som vi som profesjonelle journalister og fotografer gjennomfører for eksempel på et ulykkessted eller annet sted vi er på jobb.

Hva kan offentliggjøres?

I den digitale tid reiser bruk av bilder og video fra en hendelse en rekke etiske problemstillinger, fordi publisering kan skje relativt kort tid etter en ulykke eller hendelse. Identifiseringsmulighet gjennom stedet for hendelsen, bilmerke eller andre referansepunkter, kan gi pårørende informasjon om at noen av deres nærmeste er innblandet i en ulykke før de selv er varslet. Beskrivelser fra et ulykkessted kan også virke støtende og uetisk.

Ingen ulykker og hendelser er like. Det må alltid gjøres etiske vurderinger i forhold til den konkrete sak det arbeides med. Her gjelder Vær varsomplakaten, interne retningslinjer og etablert praksis.

PFU har vært opptatt av hva umiddelbar publisering kan medføre av støtende forhold for eventuelle pårørende som ikke er varslet. Flere saker er omtalt i databasen til PFU.