Innsynsretten kontra offentlig gjengivelse

Mediene har innsynsrett i avgjørelser hvor det er satt forbud mot offentlig gjengivelse. Men det er en vesentlig forskjell på innsynsrett, som i realiteten setter forbud mot å bruke informasjonen som blir tilegnet, og en opphevelse av forbudet som åpner for offentliggjøring.

I spørsmålet om forbud mot offentlig gjengivelse har mediene partsinteresse. Det vil si at vi har ankerett. Det første vi bør spørre om er om retten vil vurdere en omgjøring av sin avgjørelse. Opprettholder retten sin avgjørelse, må det vurderes om saken skal ankes til lagmannsretten. Siden vi nå har tilgang til en slik avgjørelse som fastsetter forbud mot offentlig gjengivelse via innsynsretten, bør innholdet i fengslingskjennelsen være en indikasjon på om det er bryet verd å anke til lagmannsretten.

Men det er viktig å puste domstolene og påtalemyndigheten i nakken, og minne om at åpne rettsmøter er hovedregelen. Lukkede rettsmøter er unntaket, og unntaket skal alltid begrunnes med de særlige forhold som krever lukkede dører, eventuelt forbud mot offentlig gjengivelse.

Det er viktig å merke seg at om retten har lagt ned forbud mot offentlig gjengivelse, er rettens slutning alltid offentlig.

 

Varetektsfengslinger med referatadgang(«smutthullet»)

Selv om lovens hovedprinsipp er at det er referatforbud i alle saker knyttet til varetektsfengsling, åpner det seg likevel mulighet for full referatadgang. Det er i de saker hvor etterforskningen er ferdig, og det foretas fengslinger etter det som betegnes som «rettshåndhevelsesarrest».

Den er hjemlet i straffeprosesslovens § 172:

§ 172. Når noen mistenkes for

a) en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse, eller
b) en forbrytelse mot straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232, eller § 229 tredje straffalternativ,

En person, siktet for drap, blir for eksempel fremstilt for forlenget varetektsfengsling frem mot hovedforhandling i saken, fordi politiet/påtalemyndigheten mener det vil være «egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot».kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning.

Når mediene blir kjent med at en slik fengslingsbegjæring kommer til behandling, vil det være praktisk å ta kontakt med dommeren på forhånd og eventuelt skriftlig be om at referatforbudet etter domstollovens § 129 blir opphevet. Dersom slik anmodning ikke er kommet før rettsmøtet starter, må medierepresentanten be om ordet og fremføre sitt ønske for administrator ved rettsmøtets begynnelse.

 

Sedelighetssaker

Under hovedforhandling i sedelighetssaker vil det som regel bli krevd lukkede dører. Dersom dette spørsmålet reises, vil også en tilstedeværende representant for mediene få anledning til å uttale seg før partenes drøfting foregår bak lukkede dører. Dommene skal i utgangspunkt være tilgjengelig for pressen, men vil i de fleste tilfellene blir merket med krav om anonymisering.

Det er rikelig med rettspraksis på området knyttet til spørsmålet om åpne/lukkede dører og hvordan slike dommer skal offentliggjøres.

Aust-Agder tingrett avsa 1. desember 2010 en dom der en far født i 1970 ble dømt til syv års ubetinget fengsel for en lang rekke seksuelle overgrep, inkludert samleie, mot to av sine døtre.

Retten la ned forbud mot offentlig gjengivelse av hele dommen, også slutningen.

3. desember 2010 anket Fædrelandsvennen denne avgjørelsen til lagmannsretten. Førstestatsadvokaten som aktor, bistandsadvokaten og forsvareren motsatte seg offentlig gjengivelse av dommen. Retten ville ikke omgjøre sin avgjørelse.

Lagmannsretten opphevet tingrettens avgjørelse.

«Hensett til de svært strenge vilkår Høyesterett har satt for å gi helt forbud mot offentlig gjengivelse av dommer, kan lagmannsretten ikke se at det er adgang til å fastsette totalforbud slik tingretten har bestemt i saken her. Hensynet til domfelte kan åpenbart ikke begrunne dette. At dommen omhandler incest, og inneholder detaljer om intime forhold og de seksuelle overgrep, er av hensyn til de fornærmede heller ikke tilstrekkelig for å begrunne et totalforbud, jf. Rt-2007-518. Domspremissene i nærværende sak skildrer som nevnt alvorlige seksuelle overgrep, men atskiller seg ikke på avgjørende måte fra innholdet i tilsvarende saker, for eksempel saksforholdet det var i Rt-2007.518».

Lagmannsretten var opptatt av at dommen inneholdt forhold som de fornærmede av hensyn til sin rehabilitering hadde behov for ble skjermet for offentligheten. Derfor fant retten at innholdet i dommen bare kunne gjengis i anonymisert form.

Anonymiseringsproblematikken blir som regel fokusert av domstolens leder i sedelighetssaker der forhandlingene foregår for lukkede dører, men med pressen til stede. Administrator pleier å formane journalistene om kravet til anonymitet, og en gjengivelse som ikke identifiserer personene i saken, først og fremst de fornærmede.

 

Sladding av navn

Tidvis kommer det dommer hvor det er foretatt sladding av navn på fornærmede. Det siste kjente eksempel er en dom fra Lister tingrett fra 2. desember 2013. En mann født i 1945 ble domfelt for besittelse av barneporno og seksuelle krenkelser overfor fem mindreårige jenter ved bruk av webkamera i et chatteprogram på nett.

I dommen var navnene på de fornærmede sladdet.

I en anke til lagmannsretten 9. desember anførte Fædrelandsvennen:

Ved e-post 5. desember 2013 til tingretten ba Fædrelandsvennen opplyst hjemmelsgrunnlaget for sladdingen. Det ble også gjort klart at Fædrelandsvennen var kjent med at tingretten hadde besluttet at dommen bare kan gjengis i anonymisert form, dl. § 130 første ledd.

Ved e-post 8. desember 2013 fra tingrettsdommer Tor Tønnessen, som administrerte saken, ble hjemmelsgrunnlaget for sladdingen og sladdingens begrunnelse angitt slik:

Hjemmel for å anonymisere de fornærmedes identitet er domstollovens  § 130 første ledd pkt a.

Det dreier seg om unge fornærmede som har vært utsatt for seksuelle handlinger av krenkende karakter.

De har uttrykt frykt for å bli å bli identifisert.

Fædrelandsvennen angriper prinsipalt lovtolkningen, subsidiært den konkrete rettsanvendelsen. Anken omfatter ikke at dommen bare kan gjengis i anonymisert form.

I anken ble det videre vist til at det utelukkende er straffeprosesslovens § 28 som hjemler muligheten for sladding av deler av en avgjørelse, og at vilkårene ikke var oppfylt i denne saken.

Agder lagmannsrett oversendte anken til tingretten for en vurdering av omgjørelse, men retten sto fast på sitt standpunkt.

Lagmannsretten opphevet deretter tingrettens avgjørelse.

«Det følger også av Høyesteretts praksis at pressen normalt har krav på usladdede domsutskrifter selv om det er gitt anonymiseringspåbud. Kravet gjelder ikke ubetinget, men unntaksbestemmelsene i straffeprosesslovens § 28 praktiseres strengt, jf Rt-2002-51, og Rt-570, avsnitt 23.

I saken her foreligger ikke opplysninger om at det er fare for misbruk eller uheldig spredning av avgjørelsen ved at den ankende part mottar usladdet utskrift av avgjørelsen. Lagmannsretten peker også på at saken for de aktuelle fornærmede nok er ubehagelig, men ikke av de mest belastende.

Lagmannsretten konkluderer med at de fornærmedes frykt for identifisering, under hensyn til anonymiseringspåbudet og saken art, ikke gir tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om at pressen har krav på usladdet kopi av dommen».

Konklusjonen er at vi ikke skal akseptere tiltalebeslutninger eller dommer hvor navn på tiltalt eller fornærmet er strøket eller sladdet, og vi har gode rettskilder på at en slik praksis ikke er akseptabel.

 

Service

De fleste tingrettene har rutiner for hvordan henvendelser fra mediene skal håndteres. Servicegraden varierer fra Oslo tingrett, med egen informasjonsavdeling, til de mindre tingrettene hvor saksbehandlerne tar i mot henvendelser og forespørsler. Ikke alle er like rutinerte og serviceinnstilt som de ansatte i Kristiansand tingrett. Der har navnet på ekspedisjonen blitt endret til «servicesenter».

 

Sivile saker

Det går mange sivile saker også i retten som kan ha medienes interesse. Her gjelder en generell innsynsrett for allmennheten om at alle dokumenter som retten skal bygge sin avgjørelse på er offentlig tilgjengelig.