Om rettsapparatet, domstolene og aktørene

I retten er det viktig å betegne aktørene korrekt. En tiltalt i en straffesak har ingen «prosessfullmektig». Den tiltalte har en advokat som forsvarer.  Aktor er en jurist som enten er politifullmektig, politiadvokat, eller i saker hvor strafferammen er over seks år, normalt en statsadvokat.

I mange saker knyttet til vold og overgrep oppnevnes det en bistandsadvokat som det offentlige betaler. Bistandsadvokaten er den juridiske rådgiveren for fornærmede (offeret).

I straffesaker, hvor den anklagede har krav på forsvarer, oppnevner som regel retten en advokat som forsvarer. Mange, som tidligere har vært innom kriminelle handlinger, har allerede en advokat de bruker fast. I hver domstol er det faste forsvarere. Disse oppnevnes for seks år om gangen. De faste forsvarerne er normalt flinke advokater med strafferett som spesialitet. De faste forsvarerne får dekket sitt honorarkrav av tingretten.

Det er likevel fritt forsvarervalg. Velger en tiltalt i Kristiansand en forsvarer fra Oslo, må retten oppheve det som kalles for bostedsforbehold. Dersom retten avslår dette, dekkes ikke reise og opphold for forsvareren.

I en sivilrettslig tvist opptrer partene med «prosessfullmektig». Det ligger i ordet. En advokat eller advokatfullmektig gjennomfører prosessen som fullmektig for den parten som har brakt saken inn for domstolen.

Vi har tre rettsinstanser:

  1. Tingretten
  2. Lagmannsretten
  3. Høyesterett

I domstolene opptrer det tingrettsdommere, som internt betegnes som «embetsdommere». De fleste domstolene har også dommerfullmektigstillinger. Dette er tidsavgrensede jobber, som ofte tas som et ledd i kompetansebygging. En dommerfullmektig kan sitte i stillingen i inntil tre år.

I meddomsrett sitter det to legdommere, valgt av kommunestyret. Det stilles krav om at legdommere ikke må ha vesentlige anmerkninger på sitt rulleblad.

 

Foto: Fædrelandsvennen

Fra en straffesak i Lister tingrett. Sorenskriver Robert Versland i midten. Foto: Fædrelandsvennen

Grunnleggende om bevisvurdering

Det er elementært at den tiltalte ikke kan kjennes skyldig uten at dommerne er tilnærmet hundre prosent sikker på tiltaltes skyld. Er det en rimelig og fornuftig tvil knyttet til bevisvurderingen, skal tiltalte frifinnes. En slik tvil er ikke en teoretisk og oppkonstruert tvil, men en fornuftig, avveid tvil basert på det som kommer frem i retten. Domstolen kan bare dømme ut fra det som blir lagt fram av bevis og opplysninger i retten. Har dommerne lest om saken i avisene, eller på andre måter blitt kjent med saken på forhånd, skal denne informasjonen ikke tillegges vekt.

Domstolene kan ha mange beviser til vurdering knyttet til et straffbart forhold. Noen bevis har større verdi enn andre. Til slutt blir det den samlede bevisverdien som er avgjørende.

En tiltalt og hans forsvarer vil ofte forsøke å svekke bevisverdien, så tvil om bevisverdien, eller legge frem andre bevis som kan ha betydning for avgjørelsen om skyld.

Til slutt er det retten som ut fra et samlet bevisbilde tar standpunkt.

 

Fra sak til dom

I de saker hvor bot/forelegg ikke er tilstrekkelig straff ut fra loven, blir sakene oversendt domstolen.

Her skilles det mellom tilståelsessaker og meddomsrettssaker.

En person, som har tilstått et kriminelt forhold, kan gi en uforbeholden tilståelse. Det åpner for en strafferabatt når saken kommer til retten som såkalt tilståelsesdom.  I den aktuelle sak blir personen betraktet som «siktet», og innkalt til rettsmøte. Dommeren har alle politidokumentene i saken, og det normale er at den siktede forklarer seg. Det er full referatadgang for pressen fra tilståelsessaker.

Det er ingen bevisførsel utover dokumentene og siktedes forklaring. Behandlingen er forenklet.

I de saker hvor en person er ilagt et forelegg, som nektes vedtatt, blir saken oversendt retten for pådømmelse. I utgangspunktet mistet en person strafferabatten også ved å nekte forelegg. Selv om en slik pådømmelse kalles «meddomssak» er det likevel bare en dommer som er til stede, fordi saken i utgangspunktet er enkel, og dreier seg om et forelegg.

Det «normale» er at vedkommende blir dømt i samsvar med forelegges størrelse (uten strafferabatt for tilståelse). I tillegg pleier normalt retten å ilegge saksomkostninger som «tilleggstraff».

Straffeprosessloven (§276) anviser når retten settes som meddomsrett med en fagdommer (administrator som er jurist) og to meddommere.

De tre dommerne har en stemme hver i forbindelse med skyldspørsmålet og straffeutmålingen. Flertallet bestemmer.

Normalt er det ikke knyttet noen begrensninger til offentliggjøring av dommer. Dersom det er slike begrensninger, må journalisten merke seg det. Mest alminnelig er kravet om anonymisering, og det betyr at retten pålegger pressen å omtale avgjørelsen slik at de involverte ikke kan bli identifisert.

Anke

Alle som er dømt kan anke dommen videre i rettssystemet. Den som er ilagt forelegg av politiet kan nekte å vedta. Dermed ender saken i retten. Den som er dømt har en ankefrist på to uker etter at dommen er forkynt for vedkommende.

Lagmannsretten – avstemmingsregler og avgjørelsesregler

Alle som er dømt i tingretten, enten som tilståelsesdom eller i meddomsrett, kan anke avgjørelsen til lagmannsretten. En som er dømt i en sak med strafferamme på seks år eller mer, har automatisk ankerett til lagmannsretten. Andre avgjørelser i tingretten må passere ankeutvalget. Dersom ankeutvalget sier nei, er avgjørelsen fra tingretten endelig og rettskraftig, dersom det ikke ankes til Høyesterett over saksbehandlingen eller feil lovanvendelse. Slike anker fører relativt sjelden fram.

En anke over straffeutmålingen i lagmannsretten avgjøres av tre juridiske dommere. En anke over både bevisbedømmelsen og straffeutmålingen avgjøres av meddomsrett med tre juridiske dommere og fire meddommere.

Fra Agder lagmannsrett. Førstelagmann Dag Bugge Nordèn i midten. Foto: Fædrelandsvennen

Fra Agder lagmannsrett. Førstelagmann Dag Bugge Nordèn i midten. Foto: Fædrelandsvennen

For å kjenne en person skyldig må fem av de syv dommerne stemme ja, det vil si at flertallet må være fem av syv. Dersom fire stemmer «ja» og tre stemmer «nei», er det likevel flertall for skyld, men negativt flertall, som betyr frifinnelse.

Juryen

I saken med strafferamme på seks år eller mer, avgjøres skyldspørsmålet av en lagrette. I journalistisk betegnelse jury. Den består alltid av fem kvinner og fem menn.

Ved oppstart av saken møter det inntil 16 personer som kan sitte i juryen. Den tiltalte gjennom forsvareren har anledning til å «skyte ut» (som det heter på fagspråket) et visst antall som vedkommende ikke ønsker skal sitte i juryen. Aktor har også tilsvarende rett, men benytter seg svært sjelden av utskytningsretten.

Retten kan stå tilbake med et antall lagrettemedlemmer som er flere enn ti, hvis ikke utskytningsretten benyttes fullt ut. Dermed blir det loddtrekning. Etter at de ti er valgt ut, pleier lagretten å trekke seg tilbake for å velge ordfører. Det skjer skriftlig, og som oftest er lagretten enig om en person når avstemmingen skjer.

Juryen holder sine rådslagninger for lukkede dører, og må alltid holde avstemmingen hemmelig. Når juryen er klar med sin avgjørelse, kommer de fem kvinnene og de fem mennene tilbake i rettssalen. Ordføreren leser opp de spørsmål som lagretten ble stilt, og svarer enten «Ja, med flere enn seks stemmer» eller «nei».

Det betyr at det alltid må være minst syv lagrettemedlemmer som må stemme ja for at en tiltalt blir kjent skyldig». Stemmer seks ja og fire nei er tiltalte frifunnet.  Det oppgis aldri stemmetall fra juryen. Bare når det svares «ja, med flere enn seks stemmer».

I saker som går over lang tid velges det ofte et ekstra jurymedlem i tilfelle sykdom underveis. En som blir syk kan dermed bli erstattet. Oppstår det ikke behov for reserven, fratrer vedkommende når skyldspørsmålet skal avgjøres. En jury kan også fortsette med ni medlemmer om en person må fratre underveis.

Juryen har ikke anledning til å snakke med andre enn de øvrige jurymedlemmene om saken mens forhandlingene pågår.  Ordføreren kan konferere med rettens administrator.

De fem kvinner og fem menn i juryen under en lagmannsrettssak i Kristiansand. Foto: Fædrelandsvennen

De fem kvinner og fem menn i juryen under en lagmannsrettssak i Kristiansand. Foto: Fædrelandsvennen

Ved en drapssak fra Mandal for noen få år siden foretok lagrettens ordfører en privat befaring av åstedet på vei til rettslokalet. Da dette ble kjent ble han «fritatt» av retten for sin oppgave som jurymedlem.

Rettsbelæring

Før juryen skal trekke seg tilbake for rådslaging og avstemming, har rettens leder (lagmannen) en såkalt «rettsbelæring». I denne delen av saken gjennomgår administrator de bevisene som foreligger i saken. Dommeren presiserer alltid at det som sies om bevisene kun er av veiledende karakter. Juryen er ikke bundet av denne bevisvurderingen.

Samtidig sier administrator en del om de juridiske sidene av saken. Denne del av rettsbelæringen er juryen forpliktet til å følge.

I noen saker forlanger partene at deler av rettsbelæringen skal protokolleres. Årsaken til dette er at det administrator sier i rettsbelæringen kan gi grunnlag for en senere, eventuell anke.

Ja eller nei til juryen

Etter loven skal de tre juridiske dommerne ta standpunkt til om de godkjenner juryens avgjørelse eller ikke. Sier de nei, blir juryens avgjørelse underkjent. Det betyr at saken må til ny behandling. Da sammensettes retten som meddomsrett, selv om strafferammen er over seks år. Tre juridiske dommere og fire legdommere tar standpunkt til skyld og straff. Avstemmingsreglene er som tidligere omtalt. Fem må stemme for skyld for domfellelse.

Dersom juryen har svart ja, skal det de tre juridiske dommerne, lagrettens ordfører og tre uttrukne jurymedlemmer fastsette straff.

Det er verdt å merke seg at spørsmålet om straffskyld alltid er endelig avgjort ved lagmannsrettens behandling. Det kan ikke ankes over skyldspørsmålet til Høyesterett. Det som kan ankes er spørsmål knyttet til lovanvendelsen og saksbehandlingen. Tidvis fører slike anker fram. Blir lagmannsrettens avgjørelse opphevet av Høyesterett på grunn av feil lovanvendelse, eller feil saksbehandling, skal den domfelte få prøvd sin sak på nytt i full bredde.

Feil lovanvendelse betyr for eksempel at lagmannsretten har lagt til grunn en annen og feil bestemmelse i straffeloven for å avgjøre det straffbare forhold enn det som er rett. Det mest banale eksempel er at dersom lagmannsretten dømmer en person for tyveri, når det objektivt er et naskeri på grunn av verdien på det som er stjålet, kan Høyesterett oppheve dommen.

Feil saksbehandling kan for eksempel være at lagmannen i den bindende juridiske rettsbelæring til lagretten (juryen) etter Høyesteretts oppfatning har feiltolket loven, eller at det i ettertid oppdages at et medlem av juryen er i slekt med eller på annen måte forbundet med tiltalte, fornærmede, aktor, forsvarer eller dommerne i saken. Dermed oppstår det inhabilitet.

Høyesterett

En sak avgjort i lagmannsretten, som ankes til Høyesterett, behandles først i et eget ankeutvalg. Utvalget vurderer om saken, og saksforholdet er nytt, og representerer et saksområde som tidligere ikke har vært gjenstand for juridisk vurdering «blant rikets øverste dommere».

Ofte blir anke over saksbehandling og lovanvendelsen avvist, men det åpnes for å vurdere straffeutmålingen.

Foto: Fædrelandsvennen

Foto: Fædrelandsvennen

Sier ankeutvalget ja, henvises saken normalt til behandling blant fem dommere. Det er faste forsvarere i Høyesterett som overtar sakene. Normalt vil den forsvarer tiltalte har hatt i tingrett og lagmannsrett ikke få lov til å ta saken for den «høyst, ærverdige rett», med mindre vedkommende  er fast forsvarer i Høyesterett, eller at saken er av en slik karakter at Høyesterett åpner for at advokaten kan få saken som såkalt «prøvesak».

Gjenopptakelseskommisjonen

Gjenopptakelseskommisjonen er et uavhengig organ som skal ta stilling til om en domfelt med en rettskraftig dom, skal få ny behandling av sin sak i retten. Det er den domfelte selv som må bringe saken inn for kommisjonen. Saken blir tatt opp igjen dersom kommisjonen mener at nye bevis, eller andre omstendigheter, kan føre til frifinnelse eller gi en vesentlig mildere straff.

Dersom saken blir gjenåpnet, skal skyldspørsmålet og/eller straffeutmålingen prøves på nytt ved en annen domstol enn der saken opprinnelig ble behandlet. Tidligere var det den domstol som avsa endelig dom, som avgjorde om en rettskraftig straffesak skulle gjenåpnes, og som eventuelt behandlet saken på nytt.

Gjenopptakelseskommisjonen er et bredt sammensatt, uavhengig organ. Den har som oppgave å sikre en objektiv vurdering av om det er grunn til å tvile på om dommen i en straffesak som begjæres gjenåpnet, er korrekt. Kommisjonen skal avgjøre om vilkårene for gjenåpning er til stede.

De viktigste grunnene til at en rettskraftig dom i en straffesak skal kunne få ny behandling i retten, er:

  • Det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff.
  • Avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten, slik at det er grunn til å anta at en ny behandling av straffesaken vil føre til et annet resultat.
  • Noen som har hatt sentral befatning med saken, har gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken og det ikke kan utelukkes at dette har hatt innvirkning på dommen.

EMK

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ble vedtatt av Europarådet i 1950 for å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. En egen domstol, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) overvåker hvordan de nasjonale domstolenes håndterer konvensjonens bestemmelser om menneskerettigheter. Alle har mulighet til å bringe en sak inn for domstolen. Saksbehandlingstiden er flere år.