Mer dramatisk blir det ikke

Går det an? At kampen om utjevningsmandatet i Vest-Agder skulle bli spennende, var vi alle forberedt på. Men så spennende?

Så spennende kan politikken være. Og så pinefull for de to involverte.

Utover valgkvelden vippet mandatet frem og tilbake. Først var Sps Thor Jørgen Tjørhom inne. Han falt ut mens han kjørte fra valgvaken i Kristiansand til vårt studio på Fiskåtangen for å delta i debatten mellom stortingskandidatene klokken 22. Fra da og utover kvelden og natta sto det og vippet mellom Hans Antonsen (V) og Odd Omland (Ap).

La oss med Omland

Vi gikk og la oss med Omland inne. Vi sto opp med Omland inne. Og våre reportere spiste seiersfrokost med Omland.

Klokken 10:29 endret det seg. Da 99,8 prosent av stemmene var talt opp, var Omland ute og Antonsen inne. Da var det ikke vanskelig å ha vondt av Omland. Samtidig som vi gjorde et nytt seierintervju, denne gang med Antonsen.

Da hadde jeg skrevet i – forrige versjon av – denne bloggen om den gigantiske seieren dette var for Venstres førstekandidat. Om alt det arbeidet førstekandidaten for et lite parti må gjøre i løpet av en valgkamp:  Delta i en haug med debatter. Tenke enda mer kreativt enn de andre for å få oppslag i media. Og være enda litt spissere i kommentarene ennde andre for å gjøre seg gjeldende.

Og jeg hadde skrevet om at dette også var en seier for ett Agder, fordi Antonsen var førstekandidat for Venstre i begge fylker. Og sånn sett programforpliktet til å tenke på og jobbe for hele landsdelen på Stortinget.

Pinefullt

Men så ble klokken 13:36, og 99,9 prosent av stemmene i landet var talt opp. Og da var Omland inne igjen.

Så hva skal vi tro?  Dette dramaet vil leve helt til absolutt alle stemmer er talt.

Så spennende kan politikken være. Og så pinefull for de to involverte.

Steng ungdommen inne

Bør ungdom få stemme ved norske valg? Skal sekstenåringene få lov å gå til urnene i fremtiden for at deres stemme skal bli hørt? Vil vi virkelig høre den stemmen? Sikker?

Skolevalgene er nettopp gjennomført og flere av ungdomspolitikerne har klaget på nivået på skoledebattene. De må nemlig bruke veldig mye tid på å tilbakevise de underligste påstander om hva deres moderparti står for, det kjeftes og skrikes, saklighetsnivået er tidvis svært lavt og forstyrrelsene fra et klappende og buende publikum ødelegger informasjonsverdien i debattene. Dessuten er det enkelt å kåre vinneren. Den som er vittig vinner. Eventuelt den som er pen.
Ligner det på voksendebattene, synes du? Ja, litt. Men det er ekstremutgaven. Det er pubertalutgaven og det er fordi de involverte er nettopp det – pubertale. Det er ikke vondt ment, det er bare naturen, men det er ungdommer. Det er ikke voksne. De er unge mennesker som tenker, snakker og reflekterer på ungdoms vis og det er jo ikke nødvendigvis riktig at alt det hører hjemme i norsk parlamentarisme? Hvorfor er det så om å gjøre å få 16-åringene til urnene?
Ungdommer som intervjues om politikk og samfunn og sånn, av politisk korrekte journalister som skal ut å treffe de yngre velgerne, høre hva de – egentlig – mener, få noe opprør fra grasrota liksom, få essensen av problemet med det norske samfunnet får som oftest disse svarene med innlagt tyggistygging: Følger ikke så mye med, politikere bare krangler, ser ikke noe forskjell på politikken, når det kommer til stykket vil de bare ha makt, man kan ikke stole på dem, de holder ikke hva de lover. Selvfølgelig finnes det hederlige unntak og mange ungdommer har god og ryddig oversikt over alternativene. Mange av ungdomspolitikerne er også trente og gode debattanter og der ute blant dem finnes det kommende statsministre. Men hvorfor haster det så med å få hele hurven til urnene?
Slike likegyldige eller ignorante svar kan selvfølgelig også voksne velgere også svare – for all del. Men det vil være grunnleggende udemokratisk og nokså elitistisk bare å gi stemmerett til dem som klarer å følge litt med, lese partiprogrammer, lese avisartikler uten store bilder og overskrifter, og å følge med på debatter på tv selv om det tidvis krever at man tenker. Ignorantene utgjør også en stor gruppe voksne mennesker, men de hører med. De betaler sin skatt og skal også ha skole- og helsetjenester. Men hvorfor skal ungdommen inn i velgermassene, hva vil det gjøre med valgkampen, nivået, demokratiet? Hvorfor haster det sånn?
Er det litt sånn, at her på berget, her i verdens rikeste land, her er det så lite som står på spill, her går det bra uansett. Her er faktisk ikke politikk så viktig så her er det bare å la barn stemme.

Kreative kulturfolk? Særlig.

Alle kunst- og kulturfolk stemmer rødgrønt. Det vet alle. De biter ikke hånden av dem som gir dem mat, og det er ingen andre partier som vil love og tallfeste en visjon for kulturlivet på samme måte som dagens regjering: En hel prosent av statsbudsjettet skal gå til kunst-, kultur- og idrettsliv. Det er ikke lenge før de har oppnådd målet med sitt kulturløfte 3, og fortsatt vil de drysse milde midler over den sektoren i Norge som det ikke er så lett å måle inntjeningen på.

Fortsett å lese Kreative kulturfolk? Særlig.