Mer dramatisk blir det ikke

Går det an? At kampen om utjevningsmandatet i Vest-Agder skulle bli spennende, var vi alle forberedt på. Men så spennende?

Så spennende kan politikken være. Og så pinefull for de to involverte.

Utover valgkvelden vippet mandatet frem og tilbake. Først var Sps Thor Jørgen Tjørhom inne. Han falt ut mens han kjørte fra valgvaken i Kristiansand til vårt studio på Fiskåtangen for å delta i debatten mellom stortingskandidatene klokken 22. Fra da og utover kvelden og natta sto det og vippet mellom Hans Antonsen (V) og Odd Omland (Ap).

La oss med Omland

Vi gikk og la oss med Omland inne. Vi sto opp med Omland inne. Og våre reportere spiste seiersfrokost med Omland.

Klokken 10:29 endret det seg. Da 99,8 prosent av stemmene var talt opp, var Omland ute og Antonsen inne. Da var det ikke vanskelig å ha vondt av Omland. Samtidig som vi gjorde et nytt seierintervju, denne gang med Antonsen.

Da hadde jeg skrevet i – forrige versjon av – denne bloggen om den gigantiske seieren dette var for Venstres førstekandidat. Om alt det arbeidet førstekandidaten for et lite parti må gjøre i løpet av en valgkamp:  Delta i en haug med debatter. Tenke enda mer kreativt enn de andre for å få oppslag i media. Og være enda litt spissere i kommentarene ennde andre for å gjøre seg gjeldende.

Og jeg hadde skrevet om at dette også var en seier for ett Agder, fordi Antonsen var førstekandidat for Venstre i begge fylker. Og sånn sett programforpliktet til å tenke på og jobbe for hele landsdelen på Stortinget.

Pinefullt

Men så ble klokken 13:36, og 99,9 prosent av stemmene i landet var talt opp. Og da var Omland inne igjen.

Så hva skal vi tro?  Dette dramaet vil leve helt til absolutt alle stemmer er talt.

Så spennende kan politikken være. Og så pinefull for de to involverte.

Stakkars grønne

Det må føles bittert. Etter å ha jobbet i mange år uten oppmerksomhet rundt sakene sine, opplever plutselig Miljøpartiet De Grønne (MDG) at budskapet fenger. Fra nesten intet stiger partiet opp mot og noen ganger over sperregrensen på meningsmålinger.

Men så, når Stortinget endelig synes innen rekkevidde, begynner media å grave i partiets politikk. Og ikke minst: i dets kandidater. Og finner mye rart.

Førstekandidaten i Oppland står aller lageligst til for hogg. Ola Tellesbø har støttet både president Assad i Syria og Libyas tidligere diktator; Ghadaffi.

Mystiske erfaringer

Førstekandidaten i Akershus, Øyvind Solum, har bakgrunn fra Holistisk forbund og Alternativbevegelsen. Han har i mange sammenhenger snakket om sine «mystiske erfaringer».

Det kan bli et svært interessant persongalleri.

Solum skal, hvis han kommer inn på Tinget, blant annet sitte sammen med førstekandidaten fra Hordaland, Tom Sverre Tomren, som er prest. Og kanskje med Tor Øyvind Westbye fra Sogn og Fjordane, som har flagget at han er imot abort. Og med realpolitikerne Rasmus Hansson fra Oslo og Birte Simonsen fra Vest-Agder.

I det hele tatt kan det bli et svært interessant persongalleri hvis MPG virkelig kommer over sperregrensen. En fristende parallell å trekke kan være til det partiet som de grønne nå tar velgere fra, nemlig SV.

Ved valget i 1973 fikk SV hele 16 mandater inn på Stortinget. Resultatet skyldtes i stor grad EF-avstemningen året før, og SV var like overrasket som magne andre over den store oppslutningen.

Krasjlanding?

Inn i den nye stortingsgruppen kom folk som den tidligere kommunistlederen Reidar T. Larsen, Ottar Brox og Finn Gustavsen. Fritenkeren Brox var blant dem som verken var forberedt på eller hadde lyst på en parlamentarisk karriere. I Frank Rossaviks bok om SVs historie gjengis Brox’ ulyst da han ble spurt om stå på førsteplass på stortingslista i Troms: «Jeg kan vel ikke bli valgt?», spurte han partikameraten Tor Bjerkmann. Og fikk til svar at det trengte han ikke å bekymre seg for. SV hadde ikke mandatsjanser i Troms.
«Du sa jo at jeg ikke kunne bli valgt!» sa en ulykkelig og sint Brox etter valgskredet.

I den nye stortingsgruppa var det kun Gustavsen som hadde erfaring fra Løvebakken, og flere av de nye representantene hadde nok større sans for egen personlighet og egne ideer enn SVs ve og vel. Nedturen ble da også brutal. Frank Rossavik har da også talende nok kalt kapittelet som omhandler årene 1975-1977 for «Krasjlanding».

Kommer MPG seg noenlunde helskinnet gjennom granskingen de nå blir utsatt for og klarer sperregrensen, kan samme overskrift bli brukt igjen.