Målingenes tyranni

Jeg har alltid elsket meningsmålinger. Slukt stemningsbarometre over hvilke partier som er på vei opp og ned. Summert oppslutningen til ulike partier og studert hvilke regjeringskonstellasjoner som til en hver tid er de mest sannsynlige. Studert feilmarginer.

 

For mye av det gode

I alle valgkamper har det vært sånn. Helt til i år. For nå har det rett og slett blitt for mye. VG kommer med en ny måling hver dag klokken 12. TV2 har måling i hvert valgstudio. Og de fleste andre store mediehusene har ukentlige målinger.

Selvsagt viser de en del forskjellige utslag. Men hvert mediehus presenterer og selger like selvsagt sin egen måling som om den alene har fanget opp de aller siste utviklingstrekkene. Og er det ikke store endringer, trår man likevel til i titler og undertitler. Som da VG nyhetsmessig vinklet målingen onsdag på at Carl I Hagen hadde grunn til å smile. Tallene viste at Frp gikk fram 0,6 prosent. Dagen før var det også små endringer. Da var en av undertitlene: «Sjokkerende stabilt».

Sitter jeg i glasshus i Fædrelandsvennen? Sannsynligvis. Vi trekker nok også resultanene vel langt enkelte ganger. Men vi har i alle fall den fordelen at vi ikke publiserer flere lokale målinger enn at det er menigsfullt å snakke om utvikling fra den ene til den andre.

Neste måling

Og aversjonen mot meningsmålinger er ikke større enn at jeg gleder meg til vår neste lokale måling for Agder-fylkene. Går alt etter planen, publiserer vi den torsdag 5. september.

Og deretter er det som politikerne sier, særlig når målingene går nedover, bare den eneste viktige målingen som gjenstår.