Valgkamp i i-land

Det kan bli for mye. Det kan bli for mye rikdom og for mye velferd og for mye tid. Så mye tid til overs at det går litt i ball. At stort blir smått og at smått blir altfor stort.

Et av denne valgkamps klokeste innspill er etableringen av facebook-siden «I-landsproblem». Siden er i ferd med å bli en stor snakkis og går sin seiersgang i sosiale medier. For her har noen samlet saker fra norske medier og samlet dem under sekkebetegnelsen typiske i-lands saker.

På siden kan vi lese om et nabolag som er fortørnet over støy fra isbilen. Det er helt forferdelig provoserende og nabolaget krever at det i hvert fall ikke sender ut sine signaler i kirketiden.

Vi kan lese TV2 -saken hvor en blogger beklager seg over at hun, som ofte sitter og jobber på kafe, blir veldig forstyrret av barn og amming.

Vi kan lese Adressas artikkel om moren og datteren som reiste på uspesifisert sydentur til Hellas, men som ville ha pengene tilbake da de kom hjem. Det var simpelthen for varmt og noen må stå til ansvar.

Her er saker som handler om statistikken over tommelskader som nå er på vei oppover fordi vi bruker så mye smarttelefoner.

Saken om horekunden som ikke var fornøyd med «varene» og ringte politiet for å anmelde horen.

Vi kan lese om nynorskmannen fra Sogn, som reagerte ganske så negativt da han mottok et valgkort på bokmål.

Om småbarnsmoren fra Larvik, den opprørte damen som ikke tør la seksåringen leke på lekeplassen fordi kommunen ikke slår gresset ofte nok. Gresset blir høyt og hvem vet hvilke farer som lurer.

Dette er en facebook- side som holder speilet frem for oss alle og vi kjenner skammen komme. Den glemte dyden – skammen. Skammen som gikk i glemmeboken da vi hadde vært godt nok vant lenge nok. Den ble glemt sammen med takknemligheten. Den er heller ikke fremtredende. I et av verdens rikeste land. Her hvor vi kjemper hver dag for enda bedre velferd, enda bedre liv, helt perfekte liv faktisk, uten motstand, uten hindre – kanskje uten liv. Hvor vi krever vår rett, men forbauses over vår plikt.

Gresset er blitt høyt. Kommunen slår det ikke ofte nok. Og vi som bor her er i ferd med å miste sikten.