Tastetrykk i grusen

Du husker vel hvordan det var, da du snek deg hjem en sen sommernatt. Balanserte etter beste evne på den bråkete, sandete grusen opp mot huset. Nærmest lydløst vred du om nøkkelen og var sikker på at ingen verken hadde hørt eller sett noe. Det dunker i magen når du skjønner at du har holdt pusten litt for lenge.
Mestringsfølelsen kommer snikende idet du lister deg mot rommet ditt. Plutselig hører du døren til mor og fars soverom gå opp. Sporene på utsiden er heller ikke til å ta feil av. De kjenner deg litt for godt.

Her kan vi trekke en interessant parallell til internett. Vi taster og trykker. Lagrer og laster ned. Vi tror vi lister oss stille og elegant rundt. Det vi driver med på vår egen datamaskin er vel strengt tatt kun vår egen sak. Sannheten er faktisk en helt annen. Ikke et eneste skritt vi tar forblir vårt eget. Det former et større spor. Og det blir brukt mot oss hver eneste dag. Vårt digitale fotavtrykk.

-Det er bare reklame for rynkekremer og eldreboliger i Spania på Facebook, bemerker min far fra pc-en ved kjøkkenbordet. Han ser litt oppgitt ut. – Det hadde ikke skadet dem å by på mer interessant reklame når de først skal ha det, messer han videre. Jeg smiler litt for meg selv.

– Det stemmer jo ikke, svarer min bror og logger på seg selv. Antyder at det snart er på tide å gå til anskaffelse av de brillene vi snakket om forleden.

-Se her. Hårvoks, Spotify.

De ser på hverandre. Aha-opplevelsen fyller rommet. Et priceless øyeblikk for en webnerd som meg selv. Deretter høres høylytte og smått fornærmede snøft. Fortrinnsvis fra den eldre generasjonen i rommet. Jeg må flire litt mens far drar på seg joggeskoa og melder at han tar seg ei kjapp mil eller tre før middag. Høyst sannsynlig for å bevise et poeng.

Må logge meg på selv. En nettside for plus-size kjoler? Har Facebook utviklet en teknologi som kan regne ut vår BMI nå, da? Fordøyer fornærmelsen og titter videre. Skinnende hvite tenner på kun én uke? Det sier jeg ikke nei takk til. Fire plakater med reklame for kredittkort og forbrukslån med rekordlav rente. Er det liksom noe med min digitale person som indikerer at jeg skal sitte dårlig i det? Et nytt solstudio har åpnet nedi veien og kan skilte med apparater man kan både trene og sole seg i samtidig. Sparer tid og penger der altså. Rynkefjerning med laser? Bestemmer meg for at her er det noen som har bomma kraftig og slår av maskinen.

Du har kanskje også fundert over annonsene som dukker opp på Facebook? Hvor pinlig nøyaktige de kan være? Her om dagen så jeg en melding på Twitter hvor en kvinne skrev at nå hadde hun endret Facebook-status fra forlovet til komplisert. Hun hadde fått nok av «Bli-slank-til-bryllupet»-reklame.

Vi sjekker mail, leser nettaviser, klikker oss rundt hos en rekke nettbutikker, besøker nettbank, spillsider, blogger, ulike sosiale medier og gjør haugevis med Google-søk. Daglig bruker vi timevis på å bygge vårt digitale fotavtrykk. Bevisst eller ubevisst. Sporene vi legger igjen viser til hvor vi har vært, når vi var der og hvor lenge vi har vært der. Hvor vi dro deretter. Hvert eneste nye klikk forsterker sporet. Hver eneste gang vi sier noe om andre, forsterker vi deres. Ettersom internett bare blir en større del av vår hverdag, vil sporene våre bli lengre og mer definerte. Vi kan ikke skjule bevegelsene våre lenger. Nettsurfingen har gjort oss alle til ofre for det som så pent kalles atferdsbasert markedsføring.

Selv er jeg både skremt og fasinert over Google og Facebooks nøyaktighet. De har laget et utstillingsvindu for kjøpekraftige nettsurfere. Nå er det nok å ta et lite skritt inn i butikken, og betjeningen vet hva vi er ute etter. Fordi vi allerede har fortalt dem det.

Tilbake på pcen registrerer jeg at min venninnes Facebook-status jubler over sol neste lørdag. Jeg tenker igjen på antrekket til bryllupet. Har fremdeles lyst på en helt ny kjole. Litt sol på kroppen hadde heller ikke skadet. Bleke tennene, kanskje. Så var det pengene, da.

Opprinnelig publisert Fædrelandsvennen 01.juni 2012 http://www.fvn.no/tema/godhelg/Tastetrykk-i-grusen-2233131.html