Fra en Lana Del Rey-fan til en annen

En ting som ofte irriterer meg med festival, er at noen av de beste bookingene – rent musikalsk sett – ofte er de som får minst publikum. Et eksempel på det var gårsdagens konsert med My Morning Jacket. Som nummer 4 ut på Hovescenen og siste «act» før The Shins skulle man tro at de ville trekke folk, men det var tynt i rekkene. Heldigvis var det ikke slik på alle konsertene.

Store deler av formiddagen ble for meg en vandretur rundt på festivalområdet for å få med meg 10 minutter her og 15 minutter der av musikalske innslag. Michael Paskalev og Jonas Alaska trakk mange til sola og Hovescenen, men det var på LidoLido jeg begynte å danse med fjortis-jentene og synge teksten til sanger jeg ikke kunne. Det er jo en egen kunst å late som om du kan teksten til alle sanger som noen sinne er blitt skrevet. Jeg er litt under middels dårlig. Elendig egentlig. Vandringen fikk sin lengste pause på The Shins, syngingen min begynte å høres ut som menneskespråk igjen (fordi jeg har pugget teksten til Caring Is Creepy) og konserten var like bra – om ikke bedre – enn forventet. Selv i kulda.

Men så begynte moroa. Det er noe med å stå mindre enn en meter fra Lana Del Rey. Man blir litt starstruck. Hun er jo litt sånn som artister pleide å være i gamle dager. Ser ikke slike kvinner så mye nå for tiden. Jeg stiller meg helhjertet bak alle Lana-fansen som våknet opp i dag for å riste på hodet av de dårlige anmeldelsene av konserten; for de kritikerne kan umulig ha vært på samme konsert som oss ! Ja, stemmen sprakk litt inni mellom, og ja, musikken var spilt opp for å skjule svakheter, men det er ingen tvil om at: a) Lana Del Rey har en rå stemme, og b) stemningen og det visuelle gjorde dette til en nydelig konsert. Jeg vil ha mer Lana !

Etter å ha vandret rundt i 60talls glamor-rus etter Lana, var det tid for den konserten jeg har telt ned til siden Hove booket dem way-back-when: The xx. Soundtracket til mitt liv det siste halvannet året, den musikken jeg har satt på når jeg sitter på verandaen om natta og ser på bylivet og stjernehimmelen og alt annet som minner om storby-klisjéer. Oliver Sim – vokalist og bassist og halvt vampyr (jeg vedder 100kr på det) – og de andre skapte den #Hove-magien jeg har etterlyst i år, og selv om jeg hadde så vondt i føttene at jeg trodde jeg skulle kollapse (nesten i hvert fall), så var konserten 110% perfekt. One more song ! One more song ! Hvis noen har nummeret til Oliver eller Jamie vil jeg gjerne overta alt ansvar for å passe på nevnte telefonnummer. Jeg kan ikke love at jeg ikke kommer til å ringe dem dag og natt for å ha kveldskonserter og DJ-set besøk. Og bruke dem som pynt i stua.

Hvem var din favoritt i går?