Roxette med et slitsomt publikum

I går var det duket for Roxette, og oppmøtet tydet på at både unge og godt voksne hadde tatt turen for å få med seg sine gamle helter. Personlig har jeg ikke hatt et forhold til Roxette, for som sagt har jeg vokst opp i et hus med relativt lite musikk på stereoen, i tillegg til at jeg var litt vel ung i Roxettes glansdager.

Likevel må jeg innrømme at musikken er veldig fengende. Jeg hadde nesten garantert hatt en god konsertopplevelse, hadde det ikke vært for at publikum var i overkant slitsomme. De skrålte, hylte, danset sving midt i de tetteste folkemengdene, og kastet fra seg flytende væske til sammenligning med vannspredere.

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at de eldre var de verste – for de unge jeg så var mer fokuserte på det som skjedde på scenen, enn å rave rundt og bryte seg gjennom folkehavet for å snakke høylydt med en og annen venn, slenge seg rundt i en sjenerende rølpedans, eller råkline med sitt kvinnelige følge med hender som usjenert beveget seg både hit og dit. Vaktene var i hvert fall i overkant travle med å kaste ut noen av de voksne festivaldeltakerne fra området hvor jeg befant meg (før jeg evakuerte opp i åsen).

«Jeg måtte bevege meg i akrobatiske ninjastillinger og være på vakt til enhver tid for å unngå armer, bein, deisende overberusede mannfolk og ikke minst de store mengdene øl som til enhver tid var i lufta.»

Igjen vet jeg ikke om dette inntrykket rett og slett skyldes at jeg er vant til å være på slike arenaer med jevnaldrende? Kanskje jeg er immun mot deres form for bråk? Jeg følte i hvert fall at jeg i større grad enn vanlig måtte bevege meg i akrobatiske ninjastillinger og være på vakt til enhver tid for å unngå armer, bein, deisende overberusede mannfolk og ikke minst de store mengdene øl som til enhver tid var i lufta. Jeg vet dette er festival, og at slikt skjer, men likevel mener jeg at man skal kunne oppføre seg.

Men, tilbake til det som forespilte seg på scenen. Det var nemlig en annen som gjorde større inntrykk på meg enn publikum – nemlig Roxette-Per. Han så ut til å være overalt, til enhver tid. Energinivået var imponerende, og kun sammenlignbart med en duracell-kanin. I det ene øyebikket var han på hjørnet av scenen og bøyde seg ned i en intens solo, mens han i det neste ålte seg inntil gitarist nummer to for gitarsamspill (dette skjedde minst ti ganger), og han spurtet og hoppet over hele scenegulvet under hele konserten.

Midt i settet hadde han til og med et kostymeskifte, samt et gitarstroppskifte litt senere. Han avsluttet nemlig konserten i sort skjorte og «customized» stropp med navnet sitt brodert på i sølv. I tillegg hadde han på seg flotte dipdye-bukser, som er veldig i vinden om dagen (motepoeng). Marie derimot, hun stod som en påle midt på scenen mesteparten av tiden. Det var ingen tvil om hvem som styrte sceneshowet, for å si det sånn.

Etter å ha flyttet meg lenger opp i åsen, helt i utkanten, i dekning for ravende festivaldeltakere, så kunne jeg endelig nyte Roxette-slagere som til og med jeg kan teksten på. Avslutningen på Odderøya Live ble med det ikke så aller verst. Publikums allsang til «Listen to your heart» var en verdig ende på kvelden, og konserten var på sett og vis reddet likevel.