Kollektiv-liv: Hvordan unngå å ta livet av romkameraten din

Å kaste eller å ikke kaste en person ut fra verandaen i 4. etasje: Det er spørsmålet. Nå som skolestart er her på nytt er det mange som flytter inn, eller ut, av bokollektiv. En del flytter sammen med bestevenner eller folk de har kjent lenge, men mange av oss flytter sammen med folk vi ikke kjenner fra før i det hele tatt. Felles for de fleste er at man ikke har bodd sammen med personen(e) før. Både jeg og de fleste jeg kjenner har hatt minst en halvnegativ opplevelse når det kommer til samboerskap, og jeg har da ved en anledning seriøst vurdert å kaste den ene jenta jeg bodde med utfor verandaen i 4 etasje. Hvordan endte jeg opp der?

Vel, det var vel en serie uforutsette hendelser og rimelig dårlig dømmekraft fra min side. Da jeg flyttet til Hawaii alene var planen å finne en billig studioleilighet og bo der til jeg ble kjent med noen jeg ville bo med, men høye leiepriser presset meg inn i et et kollektiv med to jenter jeg ikke kjente, som kom fra henholdsvis Nord-Norge og Sverige. Svensken forsto rundt 50% av det jeg sa, var frekk og sjefete, og irriterte meg fra første gang jeg møtte henne, men av en eller annen grunn trodde jeg at det kom til å gå over og at vi kom til å bli perlevenner bare vi ble kjent med hverandre.

Regel nummer én når du flytter sammen med noen du ikke kjenner: Stol på førsteinntrykket ditt! Jada, vi har alle hørt solskinnshistorier om folk som hater hverandre første gang de møter hverandre, men som så blir bestevenner. Men dette er unntakene, det er derfor de blir så fine historier. Et dårlig førsteinntrykk er som regel en advarsel om hvor kjipt det potensielt kan bli, så hør nøye etter på det. Unngå også å flytte sammen med noen du ikke har møtt, 10-15 minutter over en kaffe er bedre enn ingenting og gir deg ofte et klarere bilde av hvem personen er og om dere kommer til å gå bra sammen. De du bor sammen med må du forholde deg til på dine beste men også dine verste dager hvor du ikke orker verden og alt er slitsomt. Ikke velg noen som gjør en slik dag enda verre.

Regel nummer to i kollektivliv er å tørre å ta tak i og snakke om ting. Med Svensken gikk jeg og sturet over hver eneste lille ting hun gjorde galt. Klassikere involverte å la mat stå på kjøkkenbenken i mange timer, se på film på dataen i stua uten å bruke hodetelefoner når vi andre gjorde lekser, være gjerrig med sine egne ting men forsyne seg av våre ting, aldri gjøre rent eller rydde etter seg, ha besøk til alle døgnets tider og på generelt basis bare være grinete. Jeg var pottesur, irritert og sutrete til alle andre pågrunn av henne, men jeg orket/turte aldri ta det opp med henne, fordi jeg er helt banalt konfliktsky når det kommer til folk jeg må forholde meg til mye i hverdagen. Da vi til slutt tok det opp var taket nådd for både meg og Nordlendingen, og det endte i høylytt krangling, med det resultatet at Svensken flyttet ut istedenfor at jeg dyttet henne utfor verandaen. Sistnevnte løsning hadde nok ikke vært noe givende for noen av oss når alt kom til alt. Men som regel er «flytte ut»-biten heller ingen ideell løsning, så det å kunne snakke om ting tidlig slik at det ikke blir noen stor sak er noe jeg anbefaler på det sterkeste.

Regel nummer tre for å unngå å ta livet av romkameraten din består av en av to ting: 1) at du har ditt eget soverom, og/eller 2) at du har lydtette hodetelefoner. Førstnevnte er det meste ideelle av alt. Så lenge du har ditt eget rom har du muligheten til å slippe unna det meste av irritasjonsmomenter. Ihvertfall en liten stund. Nummer to er genialt hvis du bor på rom sammen med noen. Du irriterer ikke den du bor på rom sammen med ved å høre på musikk personen ikke liker eller se på serier/filmer (jeg hater når folk gjør det i samme rom som jeg er i. Nei, det er faktisk ikke det samme som å ha på TVen!). Den stenger også ute all lyd, så hvis romkameraten din ikke skjønner tegninga kan du ta dem på og fjerne lyden av Adele på repeat; for man blir faktisk lei av å høre Rolling In the Deep hvis den spilles 156 ganger etter hverandre.

Utover det kan jeg ikke annet enn å ønske folk lykke til, meg selv inkludert. Jeg flytter inn i ny leilighet om litt over en uke, med to gode venner som jeg aldri har bodd med før, og Nordlendingen. Og hun (Nordlendingen altså) har vist seg å bli en veldig god venninne, til tross for at vi ikke kjente hverandre fra før, og bodde gjennom traumen fra en romkamerat som ikke fungerte. Og hun har jeg sålangt ingen planer om å dytte utfor verandaen. La oss håpe det fortsetter slik !