TV for deg som liker sarkasme, rask dialog og pene mennesker

Han er kanskje mannen bak den kritikerroste (og fantastisk morsomme) filmatiseringen av The Avengers, men før Joss Whedon bestemte seg for å leke med Iron Man og Captain America var han en av USAs største regissørstjerner på nerdenivå, med tv-serier som fikk øyeblikkelig kultstatus det sekundet de kom på TV. Etter min mening blir alt regissør Joss Whedon tar på til gull. Fyren har rene Midas-evner, enkelt og greit.

Min besettelse startet med Buffy the Vampire Slayer på ungdomsskolen en gang, da jeg løp hjem etter skolen for å skru på TVNorge og se siste episoden av tv-serien om tenåringsjenta Buffy Summers som var vampyrjeger. Da Buffy nærmet seg slutten tok spin-off serien Angel over, og jeg fikk enda en dose overnaturlighet satt til den veldig vanskelige verdenen som tenåring. Rask dialog, usikre, selvironiske karakterer, kick-ass jenteroller og sarkasme og ironi til det ekstreme er kjennetegn som går igjen i Whedons verden, og det var også trekk som gjorde at The Avengers-filmen ble så bra som det den ble.

På videregående oppdaget jeg Dr Horrible’s Sing-Along-Blog, med Neil Patrick Harris (How I Met Your Mother) i hovedrollen som et mislykket, sjenert og ondt geni som prøver å balansere livet som superskurk med et vanlig liv hvor han er forelsket i nabojenta. Legg til at karakterene bryter ut i sang med jevne mellomrom, at halvparten av handlingen blir fortalt gjennom Dr Horribles videoblogg og du har oppskriften på fantastisk tv-underholdning.

Dr. Horribles nemesis (eller erkefiende om du vil) Captain Hammer blir spilt av en annen personlig favoritt: Nathan Fillion. Før han ble krimforfattergeni på Castle, spilte han i den av Whedons serier som man kanskje møter flest ganger på ”Undervurderte serier”-lister, nemlig ville vesten møter romodyssé-serien Firefly. Fillion bekler seg rollen som romskipkapteinen og smugleren Mal, og da Joss Whedon skulle beskrive sitt univers i et intervju uttalte han at:

“People love a happy ending. So every episode, I will explain once again that I don’t like people. And then Mal will shoot someone. Someone we like. And their puppy.”

Etter Firefly var jeg så sulteforet på Whedon-produserte ting at jeg slukte det meste han hadde vært borti (Toy Story, Titan A.E, Alien: Resurrection, en episode av Glee), inkludert TV-serier han selv hadde uttalt at han likte (som Veronica Mars). Og så oppdaget jeg Dollhouse, som fremdeles er en av mine absolutte favorittserier til dags dato. Tv-serien handler om en gruppe unge, vakre mennesker som med viten og vilje har fått hukommelsen og personligheten sin tatt til side og lagret på en databrikke, for å fungere som tomme former som kan fylles med nye – falske – personligheter, minner og ferdigheter alt ettersom hva kunden (!) ønsker.

De jobber som Dolls, en slags high-tech eskorte-service hvor de kan innta rollen som kundens avdøde kone (komplett med kokkeferdigheter, en forkjærlighet for mørk sjokolade og en plass i nakken som er ekstra sensitiv etter en rideulykke da hun var 8 år), sjakkgeni, katastrofeanalytiker, verdensmester i fjellklatring eller spesialtrent snikmorder med bakgrunn i Delta-styrken.

Whedons serier kan være ganske mørke til tider (og Dollhouse er nok blant de mørkeste), men han lever etter en filosofi som jeg liker spesielt godt:

“Make it dark, make it grim, make it tough, but then, for the love of God, tell a joke.”

Det går rykter om en til sesong av Dr. Horrible Sing-Along-Blog, i forbindelse med at serien blir sendt på TV på amerikanske CW fra høsten av, og jeg har fremdeles ikke fått The Cabin in the Woods, så for en Whedonite som meg er det fremdeles håp om flere år med desperat fan-besettelse her i gården.