Hvor sunt er det egentlig?


Ja, bildet har fått en liten retouch.

«Du kan ikke spise makrell i tomat, for da blir du feit.» Min venninne gjenforteller hva hennes datter fikk høre av sine venninner på skolen. Hun er ganske fortvilet over at jenta ikke lenger vil spise maten hun lager hjemme, som alltid inneholder grønnsaker og kjøtt eller kylling.

Ikke så unormalt med fokus på kropp hos ungdommen, tenker du kanskje. Men dette dreier seg om ei jente på 11 år som går på barneskolen. Hvordan har det gått til at sunnhets- og kroppshysteriet konstant ligger over oss, og til og med påvirker de yngste? Jeg mener noe av skylden ligger i ekstremt fokus på sunnhet særlig på blogger og i sosiale medier.

Halvparten med et unaturlig forhold til mat

Tall fra en undersøkelse gjort ved Universitetet i Agder og kompetansesenteret for idrett i Agder viser at mer enn halvparten av ungdom mellom 15 og 17 år på Sørlandet har et unaturlig forhold til mat. Over 2500 elever ved 1. trinn i skoleåret 2010/2011 svarte på undersøkelsen. Totalt 54,9 prosent av de som svarte oppgir at de har forstyrret spiseatferd, skrev NRK Sørlandet i vår.

Vi har egne blogger på nettet hvor unge mennesker daglig dokumenterer treningshverdagen sin med muskuløse kropper i undertøy (jenter så vel som gutter), mens andre skriver om lavkarbo-, råmat og supermat. «Hvor er bloggene som presenterer et normalt husmannskosthold?» Spurte ei annen venninne meg her om dagen. Hun reagerte på mangelen av oppskrifter som inneholder blant annet poteter, ris og pasta. For alt skal jo være så sunt.

Men hva er sunt? Vi blir geleidet gjennom en jungel av dietter som skal være løsningen. Avisene slår opp den ene mattrenden etter den andre. Jeg skal innrømme at flere ganger tar jeg meg selv i å tenke to ganger over kostholdet mitt. Fem frukt eller grønnsaker om dagen skal holde, og man skal spise kjøtt, fisk og kylling, samt poteter, ris og pasta til dette. Det lærte jeg som ung. Men i dag kommer jeg stadig over matteorier som forteller meg at dette er feil. For kjøtt, poteter og pasta er slett ikke sunt, ifølge enkelte eksperter.

Sunnhet på sosiale medier

Før var fitness noe fjernt, som noen drev med. Nå bombes facebookveggen min med bilder av fitnessforbilder og bilder av mine venners muskler foran speilet i treningsklær. Det skrives om fettprosent og blodsmak i munnen i forbindelse med trening. Statusene hylles frem og roses. Motivasjon, kaller de det. Men er det egentlig så sunt å tenke så nøye over hva vi spiser? Er det sunt å overfokusere på trening?

Trenings- og kostholdsbloggene viser mennesker som meg og deg, bare at dette er supermennesker som alltid har treningslyst og aldri spiser annet enn dietter mens de smiler på alle bildene hvor de poserer med sine veldreide kropper. De har aldri hatt det bedre.

Selvfølgelig skal man verdsette mosjon og det å ha et sunt og variert kosthold. Det jeg bekymrer meg over er hysteriet. For det går en grense et sted, hvor det å være sunn går over til å bli usunt.

Når det går over til å bli avhengighet

I februar i år skrev VG om at hele én av ti nordmenn kan være treningsavhengige. Og avhengigheten til trening sammenlignes med rus- og alkoholavhengighet. Treningsnarkomane, kalles de. Det handler om forholdet til treningen, og dens prioritet i hverdagen. Når hovedfokuset i livet dreier seg om trening, så er det ifølge psykologen som intervjues usunt. Og treningsavhengighet er i følge artikkelen smittsomt, mye på grunn av (sosiale) medier.

For er det ikke slik at de fleste av oss kan innrømme å ha tenkt oss om to ganger før vi spiste den muffinsen til dessert, eller har blitt forlegne av å se andre legge ut treningsstatus og bilder av supermat der vi satt med bena krøllet godt oppunder teppet en regnværsdag?

Treningsbloggere blir forbilder, og sunnhetsstatuser på Facebook får en haug av likes. Er det da så rart at hysteriet sprer seg som ild i tørt gress? At man nærmest får dårlig samvittighet av å koke seg poteter, som inneholder stivelse? Når til og med barna betviler husmannskosten, da har det gått for langt, mener jeg.

I begrepet sunnhet inngår også vårt eget bilde av oss selv. Så lenge vi hele tiden søker et sunnere jeg, og aldri blir fornøyde, så tviler jeg på at det noen gang er mulig å være tilfreds med dette bildet. Usunnheten har blitt et mål som mange strekker seg etter, og noe må gjøres for å bremse denne trenden. For hvor sunt er det egentlig?