Med kjærligheten i sentrum


Alle foto i innlegget er private.

ÅPENT INNLEGG: Når Christine Knudsen, som for mange er kjent som Weight of the world-bloggeren, skal gifte seg med sin utkårede sørlending, Øystein Kvanneid, blir det en seremoni litt utenom det vanlige. Jeg har snakket med henne om kjærligheten, blogging og bryllupet som skal stå i Kristiansand 15. juni 2013.

«Nå har klokka bikka over midnatt, og det er med andre ord 08.08.12. Nå er det altså fire år siden sørlendingen og jeg blei kjærester. Jeg er så glad for at vi fortsatt er oss, to bleikfiser som ikke er glad i varmen andre steder enn på Roskilde, som har verdens beste mops og som bor i en søt liten leilighet med veranda på St. hanshaugen, som skal gifte oss 15. juni neste år, og som alt har planlagt to seremonier – en bryllupsfestival i Norge med 140 inviterte og en roskildesermoni med 100.000 inviterte, en dansk «prest» og mennesker fra hele verden på de gigantiske gresslettene rundt oss.

Det har ikke bestandig vært lett – vi er verdensmestre i å ikke gi oss og i å ha tidenes teiteste krangler, men uansett hvor sinna vi er på hverandre, så er det oss, de bløte konsonantene og den breie drammensdialekta.»

– Weight of the world, 8. august 2012

 

– Jeg har egentlig ikke vært en fan av sørlandsdialekter. Da jeg var yngre og ferierte på Hovden følte jeg at jeg måtte konkurrere med sørlandsjentene. Men Øystein forandret det. De blaude konsonantan er nå ganske fine og myke å høre på, forklarer Christine over en kopp te på Cafe Sør i Oslo.

Hun smiler med slik utstråling kun forelskede jenter har, mens hun sipper til tekoppen sin. Dette er litt flaut, å intervjues om kjærligheten. Det hele startet for fire år siden, i Risør, da drammensjenta Christine falt pladask for sørlendingen Øystein.

– Mine kusiner tvang meg med på et vorspiel under trebåtfestivalen. På det tidspunktet hadde jeg en annen kjæreste, men han ble ikke med sørover. Jeg fikk øye på en fyr med sorte klær, og hatt, og gikk bort for å presentere meg, forteller Christine.

Egentlig visste hun litt om hvem denne gutten var, men hun var ikke klar over det da. Øystein er nemlig fotograf, og Christine hadde beundret bildene på hjemmesiden hans tidligere.

– Hun ene kusina fortalte meg at han var gutten som eide hjemmesiden, og det var kanskje noe av det som gjorde utslaget. Siden jeg visste litt om han fra før av, så slapp vi en del av bli-kjent-prosessen. Da jeg og kusinene mine skulle dra videre fra vorset lå det kamerautstyr i båten vår, som senere skulle vise seg å tilhøre Øystein, sier hun.

Han hadde lagt kamerautstyret sitt i en båt han trodde tilhørte en av sine kamerater, og fikk nå sitte på med Christine og kusinene.

– I starten synes jeg han var høy på pæra, siden han insisterte på at jeg skulle ta visittkortet hans fremfor å skrive det ned på mobilen. Visittkortet har jeg fortsatt, smiler Christine.

På et tre i Ravnedalen finner man denne innskriften.

De to endte opp med å drikke whiskey og spise jaffakjeks i ly fra regnet under et tre i vannkanten. Dagen etter traff de hverandre igjen, før Christine måtte dra tilbake til Drammen, uvitende om hun kom til å se Øystein igjen.

– Jeg kom hjem klokka fem på natta, og tok båten alene til Risør igjen klokka åtte på morgenen, selv om jeg aldri hadde kjørt alene før. De neste ti timene var noen av de beste timene i hele mitt liv. Jeg lo og lo mens vi spiste pizza sammen.

Slik startet altså eventyret med sørlandsgutten, som skulle vise seg å bli mannen i hennes liv.

– Øystein kan ikke sammenlignes med noen. Ingen dager er like når jeg er med han. Siden han jobber som fotograf vet vi aldri hvordan den neste dagen blir. Vi kan ha planer om å gå på kino, men så får han beskjed om at han må reise til USA. Vi har opplevd mye sammen, som interrail, og fire roskildebesøk. Vi er flinke til å gjøre forskjellige ting, så spenningen er der hele tiden.

Paret har opplevd mye sammen, og har blant annet vært i New York.

Hun kikker ned mot tekoppen igjen, før hun forteller om sin andre kjærlighet – Kristiansand.

– Vi planlegger å flytte dit igjen, kjøpe et hvitt trehus på Grim og tøffe rundt i en tresjekte langs kysten. Jeg gleder meg til å flytte tilbake, for jeg har alltid sagt at jeg skal bli gammel der. Sørlandet gir meg assosiasjoner til sommer, så selv regnvær i Kristiansand er fint. Det er noe melankolsk over det.

Hun har bodd der før, i Kristiansand, sammen med gutten med de blaude konsonantan. Men kjærlighetsforholdet til byen har ikke bare vært en dans på roser.

– Sørlendinger er verdens beste mennesker, men det er vanskelig å komme inn på dem. Gjengene er veldig sammensveisede. Jeg bodde der i et år, og jeg merket hvor vanskelig det var å komme utenfra og skulle prøve å bli kjent med folk.

Christine elsker Øystein og Kristiansand. Her foreviger de et kyss med Odderøya i bakgrunnen.

Men det gikk seg til etterhvert, selv om både hun og Øystein har fått merke at de skiller seg litt ut blant de tradisjonelle sørlendingene.

– «Christine, noe av det jeg liker aller best med oss er måten alle ser på oss på når vi går rundt».

Hun imiterer forloveden sin med bred kristiansandsdialekt mens hun ler litt.

– Det har både noe å gjøre med at Øystein er en halv meter høyere enn meg, og at vi har en samkjørt stil som skiller seg ut med blant annet mange tatoveringer. Men sørlendinger har blitt flinkere til å eksperimentere de og.

Hun tar en pause og drikker igjen.

Bildet er tatt under innspilling av en musikkvideo.

– Jeg mener, de safer litt med kjedebutikker, og det er ikke negativt i det hele tatt, men det blir vanskeligere for de som skiller seg ut å passe inn. Jeg opplever å få ganske mange blikk, og på en dårlig dag føles det ganske vondt, for jeg vet ikke hvorfor de kikker. Men det er fint noen ganger også, særlig når jeg går med Øystein. Da spankulerer vi med hevet hode og tenker at det vi har er unikt, og at de er misunnelige på det.

Og det unike forholdet ledet altså til forlovelse. En historie Christine gjerne deler.

– Øystein er like glad i å prate som meg, så han gikk rundt og sa at han skulle fri lenge før han faktisk gjorde det. Det var ikke fullt så romantisk. Og jeg skjønte etterhvert at han planla å gjøre det på 17. mai, noe jeg røpte for han mens vi gikk nedover Oslos gater. Det var ikke veldig populært.

Etter å ha blitt tatt litt på senga stoppet Øystein opp for å snakke med en kamerat, mens Christine fortsatte mot Rockin. Plutselig kommer han løpende etter henne, mens han roper navnet hennes.

– Han gikk ned på kne, og fridde til meg midt i sentrum av Oslo. Folk tok bilder av oss, og jeg fikk ikke frem et pip. Øystein begynte å gråte, og jeg brøt ut med «ja, såklart jeg vil det!». Jeg ble helt satt ut, for jeg var så sikker på at det skulle skje senere, forteller hun.

Begge har en felles interesse for foto, og har tatt flere fine selvportretter sammen.

Senere på kvelden trodde hun at hun skulle dø, ikke av kjærlighet, men av føling.

– Vi dro hjem, spiste kake og skålte med hverandre. Jeg våknet senere av at Thorvald, hunden vår, lå og slikket meg i ansiktet, for han merker det når jeg har føling. Følingen var så kraftig at ambulansen måtte komme innom med hjertestarter midt på natta. Øystein lå og sov, og registrerte ikke helt hva som skjedde. I halvsøvne snudde han seg og ga meg en sjokolade. Så der lå jeg, med en sjokolade halvveis ut av munnen, mens Thorvald hadde et festmåltid med den andre delen.

Ambulansepersonellet møtte Christine med sjokolade og fudge over hele ansiktet. Men det gikk bra. Nå kan hun sitte og le litt av det.

– Jeg gråt da, og tenkte at dette kom til å bli verdens korteste forlovelse, og at Thorvald kom til å dø han også, siden han spiste sjokolade. Dagen etter var det litt sånn at ja, jeg hadde hatt tidenes verste føling og kunne havnet i koma, men jeg var forlovet, så jeg kastet meg over telefonen og ringte familie og venner.

Christine legger ofte ut bilder av Thorvald, mopsen hun og Øystein har kjøpt sammen.

Både Christine og Øystein har en lidenskap for festivaler, noe Christine særlig har delt gjennom bloggen. Det førte til at hun i 2010 var en av Roskildes heldige utvalgte bloggere. I år var hun bloggambassadør for Øyafestivalen.

– Vi har bestemt oss for at bryllupet vårt skal være en festival i seg selv, samt at vi skal ha en egen seremoni på Roskilde. Festivalen skal foregå i Kristiansand, med seremoni i Tveit kirke, bryllupsfest på en låve, leirdueskyting og band som spiller.

Festivalen er det planlagt at skal vare over tre dager, og paret håper Datarock stiller som bryllupsband.

– Det er nesten i boks. Til roskildeseremonien er alle er velkomne til seremoni på dagtid og festen som varer utover natta.

Roskilde 2012 blir Christines femte roskildeår, mens det er Øysteins åttende.

Bloggen hennes lever videre på grunn av Øysteins støtte, og den handler i stor grad om han også.

Er det ikke vanskelig å dele så mye av deg selv og kjærligheten din til Øystein med så mange?

– Jo. I starten delte jeg veldig mye, men nå som jeg er eldre og klokere så har det forandret seg litt. Jeg har begynt å tenke nøyere over at jeg ikke vet hvem som leser det jeg skriver. Kjærligheten forandrer seg.

– Selv om jeg fortsatt får sommerfugler i magen og fniser som en fjortenåring når jeg tenker på han, så skriker jeg det ikke ut på bloggen lenger. Likevel vil den handle mye om kjærlighet fremover, nå frem mot bryllupet, smiler hun.

«Dette er til de ekstra fine minuttene om morningen, du veit, de fem minuttene som gjør at hele dagen blir forsinka, men som er alfa omega i hverdagen. Til de små gestene i hverdagen, når du smyger deg inntil meg og nynner musikk i øret mitt, samtidig som du svinger meg rundt på gulvet og jeg fniser «stopp» uten at du gjør det.

For de keitete forsøkene på å kysse meg, som ender i latter fordi Thorvald absolutt skal være midtpunktet og presser hodet sitt i midten så vi ender opp med å kysse mopsen i stedet. Dette er til deg, og Thorvald, fordi dere holder ut med meg og fordi vi skal ha verdens fineste bryllup om 9 måneder. Derfor.»

– Weight of the World, 25. september 2012.