Fra bibelbeltet til himmelen: Stairway to Heaven

Jeg er som regel et noenlunde lovlydig menneske. Å bryte loven er ikke noe jeg får noe ut av 90% av tiden, kicket over å stjele en smågodt-bit på butikken gikk over etter andre gangen jeg gjorde det som 8-åring, og etter det har ikke lovbrudd vært særlig spennende. Men det finnes alltid unntak. Og Stairway to Heaven har lenge stått helt øverst på listen over ting jeg er villig til å risikere bot, polititrøbbel og vill flukt fra vakter midt på natten for å oppnå.

Og det var motivasjonen som gjorde at jeg i natt stod opp klokken 2 på natten for å ta taxi til andre siden av øya, snike gjennom bambusskog og gjørme, og løpe forbi et tomt (heldigvis) vakttelt for å komme til en av verdens mest kjente tur-løyper.

Stairway to Heaven, eller Haiku Stairs som den også er kjent som, ble satt opp på 40-tallet en gang for å vedlikeholde en rekke radioantenner som ble brukt til kommunikasjon med ubåter. På 50-tallet erstattet militæret trestigene de hadde brukt tidligere med metaltrinn og ramper, og disse ble vedlikholdt frem til midten av 70-tallet da løypen ble stengt for det offentlige. Etter dette har populariteten for trappene bare vokst, og bøtene og vaktholdet har økt i takt med publikumsinteressen. Nå sitter det vakt ved bunnen av trappene fra rundt halv fire om natten til solnedgang, og i helgene er de der døgnet rundt.

Challenge accepted!

Turen består av 3933 trappetrinn, og det tok oss – en gjeng friskuser fra Norge – en og en halv time fra bunn til topp. Trappetrinnene var våte, stigningen var deler av veien mellom 45 og 55 grader og det eneste lyset vi hadde var lyset fra hodelyktene våre (alle bildene her ble tatt på vei ned igjen).

Da vi gikk oppover var det klart vær og det føltes virkelig som om vi var på vei opp i himmelen. Stjernene alene var verd turen. Det var noe veldig paradoxalt med å gå oppover i den ekstreme jungelen, samtidig som man kunne se ned på Kaneohe «by night» med gatelys og tidlig morgen-trafikk. På toppen ble vi sittende og vente på soloppgangen i en god time, men før sola kunne titte opp over horisonten ble himmelen fylt med tåke. Nedtur.

Tåken ble lettere igjen lenger nede, bare for å bli erstattet med en skikkelig god regnskur. Flaks! Så det var til slutt 17 druknede rotter som kom seg ned til bunnen av trinnene og vinket hallo til vakten (som sa hei, og anbefalte oss å komme tilbake neste uke, «for da var det meldt strålende sol»). Vaktens jobb er tydeligvis å hindre oss fra å gå opp. Punktum.

6 timer etter at vi startet turen var vi tilbake på jorda igjen, småskjelvne i beina, dødsultne, og kjempegira på å gjøre det igjen. Og trøtte da, klokka var tross alt 8 om morgenen da vi endelig kom oss tilbake til Honolulu.

Men dette må gjøres igjen. Helst i neste uke.