Sørlendinger i utlendighet: Ida

ida-cover

«Jeg var hjemme hos dere, og så det store tegnebordet som din mor hadde. Det store. Jeg skjønte ikke så mye av tegningene som lå på det, men bare det at du kunne leve av å tegne. At det var en jobb å tegne et hus som så ble bygd, og så skulle man få penger for det!?» Jeg har dratt med meg en av mine beste venninner på Laura’s for å snakke utlandet, arkitektstudier og hvordan det er å gå fra å ikke tørre å snakke om å ville bli noe til å gå på en av de beste skolene innenfor faget. Ida Daland, som de siste årene har reist til Barcelona, Shanghai og USA på tvers med arkitekthøyskolen i Århus.

Da jeg gjorde meg ferdig med videregående for sånn cirka nøyaktig 5 år siden hadde jeg ingen idé om hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Alt jeg viste var at jeg egentlig ville ut av Norge så fort som mulig. Skjebnen ville det annerledes, og jeg tilbragte 3 år i Oslo istedenfor. Problemet med utlandet var et det var veldig stort, og jeg klarte ikke helt å bestemme meg for hvor jeg ville, eller hvordan jeg skulle komme meg dit. Det inspirerte en liten serie som jeg vil dele med dere denne sommeren, hvor jeg forteller historien om sørlendinger jeg kjenner som studerer i utlandet, og hvordan de endte opp der. Kanskje du blir inspirert til å flytte til Singapore, Nederland eller min base på Hawaii.

ida-1

Temaet er altså arkitektur. Drømmen om å bli arkitekt. Mamma fikk aldri overbevist noen av sine 3 døtre om at arkitektyrket var tingen – jeg er ikke helt sikker på om hun noensinne prøvde – men Ida fikk hun dratt over til «the dark side» (i gamle dager gikk ihvertfall alle arkitekter kledd i sort).

Det tok tid, for det er ikke bare-bare å si høyt at man vil studere til et yrke som alle forbinder med beinhard jobbing og genikunnskaper i matte. «Når man sier at man vil bli arkitekt så sier alle: Åja, du er glad i matte da, du er den typen som tar matte lett. Og det er jo absolutt ikke meg.»

IMG_2401

På karriereveiledning på Oddemarka (ungdomsskole) dristet hun seg til å si at arkitekt var noe hun ville bli, og fikk beskjed om at den eneste måten hun kunne bli det på var ved å gå på Katta eller allmennfag med ekstra realfag på Gimle. For Ida var det uaktuelt, og valget falt på Tegning, Form og Farge på Tangen istedenfor. «Jeg tenkte at det ordner seg sikkert etterhvert, jeg kunne jo bare ta opp fag etter videregående.»

Tangen var en veldig lærerik opplevelse. «Jeg kom fra ganske beskyttede omstendigheter fra Gimlekollen og Oddemarka, og ned på Tangen hvor lærerne snakket om røykepauser istedenfor friminutt. Jeg tror jeg hadde veldig godt av det der jeg kom ned dit med perleøredobber i ørene og nok med fordommer om livet i byen.»

ida-4

«Jeg var villig til å lage kaffe og gå ut med søpla bare for å få lov til å få et innblikk i arkitektenes hverdag.»

Etter å ha «kost meg med tegning og sånt» i 3 år, tok hun et friår for å jobbe litt i butikk og parallelt med det skaffe seg litt erfaring fra et arkitektkontor for å se om dette virkelig var tingen for henne. Etter å ha troppet opp på samtlige arkitektkontor i Kvadraturen for å be om ubetalt praksisplass («Jeg var villig til å hente kaffe og gå ut med søpla bare for å få lov til å få et innblikk i arkitektenes hverdag») fikk hun en jobb hos Arne Åmland.

«Da fikk jeg et lite bord og så fikk jeg små oppgaver å gjøre. Jeg var blant annet med ut til Brekkestø for å snakke med en dame som vil bygge et hus der ute, og etter at vi var ferdige med å se på tomten og var på vei tilbake så spurte han (Arne Åmland) hva jeg syntes – om jeg hadde noen ideer. Så da tenkte jeg at man burde kanskje ha store vinduer på den ene siden, og at spiseplassen – sentrum i huset – burde løftes opp, være i 2 etasje, slik at man kunne se ut og se sjøen. Hun som skulle bygge huset så ut som hun var en skikkelig handy-woman, så jeg tenkte at hun trengte en bod eller noe slikt på siden av huset.» Hun ble bedt om å tegne ut ideene sine, og så lage en modell.

loggbok

Et år senere fikk hun høre at de holdt på å bygge huset – da hadde hun sluttet hos arkitektfirmaet for å studere på UiA – og kjørte ut til Brekkestø på kveldstid for å se om hun kunne finne det. Etter mange timers leting var det plutselig der, huset. «Jeg gjorde hva da … 0.01% av alt. Men allikevel, det veldige skrå-taket, de store vinduene, boden. De tingene der, de var der. Det var utrolig spesielt. Det er det vi snakker om på skolen nå, den følelsen av å lage noe som blir noe. Og på en liten måte så har jeg allerede fått opplevd det.»

ida1

«De tingene der, de var der. Det var utrolig spesielt. Det er det vi snakker om på skolen nå, den følelsen av å lage noe som blir noe. Og på en liten måte så har jeg allerede fått opplevd det.»

Hun søkte på Arkitekthøyskolen i Oslo, dro inn på opptaksprøver i to dager, men kom ikke inn. Så begynte på et årsstudium i historie på Universitet i Agder, i et litt desperat grep fordi alle andre drev og studerte og hadde kontroll på livet. Historie var gøy, men Ida skjønte fort at hun ikke helt klarte å legge til side drømmen om arkitektlivet, så etter jul hoppet hun av studiene ved UiA og søkte på arkitektlinjene i Oslo og Århus. I motsetning til hva hun hadde blitt fortalt tidligere handlet ingen av disse skolene nevneverdig om karakterkrav, men heller kreativitet i forbindelse med opptaksprøver, og etter noen intense dager i Oslo og Århus kom hun inn på begge skolene.

ida3

Hun valgte Århus, og har ikke sett seg tilbake siden. Sammen med et knippe danske, svenske og norske studenter bor hun på skolen («Du skal ikke velge dette studiet med mindre du er 100% klar for å flytte inn på skolen permanent») og puster arkitektur.

Første året dro hele trinnet – alle 130 studenter, lærere og veiledere fra de forskjellige linjene – på tur på tvers av USA i en måned. Fra Chicago til Los Angeles i 32 bobiler. «Det var utrolig spesielt. Det var nesten som et sosialt eksperiment, vi ble plassert sammen vilkårlig, fem og fem i hver bobil. Du delte jo dobbelseng med folk før du visste hva de het!»

ida-10

30 av 32 bobiler på rad og rekke på Route 66.

ida2

Io no speak Americano.

IMG_0652

Campingbil-karavane

ida-11

«American shoppers»

IMG_8089

Tjukkeste midvesten, prærien, Walmart, forlatte spøkelsesbyer, Las Vegas og Texas’ cowboys. De var på forsiden av en hel haug med lokalaviser – denne karavanen av bobiler – og fikk et innblikk i det utrolige mangfoldet som USA er. De hadde også individuelle foto-oppgaver, ta bilde av: bensinstasjoner, sjefen på bensinstasjoner, biler, skilt, dører, parker og – i Idas tilfelle – «American shoppers».

Turen langs den berømte Route 66 – med avstikkere til alle verdens avkroker – var utvilsomt et minne for livet.

ida4

Utenfor MACBA i Barcelona

DSC04250

Shanghai

IMG_2296

Bejing

Ida har også vært på studieturer til Barcelona, Shanghai og Bejing, og skal nå ut i et friår hvor hun har søkt på en stilling som ungdomsskolelærer på en øy to timer utenfor Tromsø. «Etter 3.året – altså bacheloren – så vil de gjerne at folk skal ta seg et friår for å få inn nye impulser, jobbe litt og hente erfaring utenifra.» Hun har ikke fått noe svar fra skolen, hviss eneste krav var at man hadde studiekompetanse, så hun har også prøvd å få tak i praksisplass hos et arkitektfirma. «Jeg skal prøve å få jobbet litt i praksis, men jeg er egentlig åpen for det meste. Skriv det. Hvis noen har noen spennende jobbtilbud!»

Les om andre «Sørlendinger i utlendighet» her.